oss 150 kroner!
19. januar publiserte magasinet TIME en forbløffende artikkel, som rikelig bekreftet hva dissidenter, antikrigsakademikere, aktivister, journalister og forskere har hevdet i et tiår. USA hadde alltid til hensikt å forlate Ukraina etter å ha satt opp landet for stedfortrederkrig med Russland, og hadde aldri noe ønske eller intensjon om å bistå Kiev med å beseire Moskva i konflikten, for ikke å snakke om og oppnå sine maksimalistiske mål om å gjenerobre Krim og gjenopprette landets 1991-grenser. Å få en stor mainstreamkanal til endelig å bekrefte denne ubestridelige virkeligheten er en seismisk utvikling.
Global Delinquents, 22. januar 2025.
Bare TIME-artikkelens første korte avsnitt er full av eksplosive avsløringer. Den bemerker at da stedfortrederkrigen brøt ut i februar 2022, satte daværende president Joe Biden «tre mål for USAs respons» – og «Ukrainas seier var aldri blant dem». Dessuten var setningen som ofte ble gjentatt av apparatchiks i Det hvite hus, om at Washington ville støtte Kiev «så lenge det tar», aldri var ment å bli tatt bokstavelig. I stedet var det bare et «bevisst vagt» nyhetsspråk, uten noen underforstått tidsramme eller til og med ønsket resultat i tankene.
Eric Green, et medlem av Bidens nasjonale sikkerhetsråd som førte tilsyn med Russland-politikken, sier at USA «bevisst … ikke ga noe løfte» til president Volodymyr Zelensky om å «gjenvinne alt landet Russland hadde okkupert» siden konfliktens begynnelse, «og absolutt ikke» Krim eller utbryterrepublikkene Donetsk og Lugansk. Han sa at Det hvite hus mente «å gjøre det var utenfor Ukrainas evner, selv med solid hjelp fra Vesten». Det var godt forstått at slike anstrengelser «ikke ville bli en suksesshistorie til syvende og sist» for Kiev, hvis de ble prøvd.
Ifølge TIME ble Biden-administrasjonens tre hovedmål i Ukrainaalle «oppnådd». Ikke desto mindre gir «suksess» på disse frontene «liten tilfredsstillelse» til noen av den tidligere presidentens «nærmeste allierte og rådgivere». Green ble sitert med å si at Washingtons påståtte seier i Ukraina var «dessverre den typen suksess der du ikke føler deg bra med den», på grunn av Kievs «lidelse», og «så mye usikkerhet om hvor det til slutt kommer til å lande».
‘Direkte konflikt’
Ett mål var «å unngå direkte konflikt mellom Russland og NATO». Mirakuløst nok, til tross for at USA og landets allierte konsekvent krysser Moskvas klart uttalte røde linjer for bistand til Kiev, og gir Ukraina våpen og annen støtte Biden selv eksplisitt og heftig utelukket i mars 2022, med den begrunnelse at det kan forårsake tredje verdenskrig, og gir grønt lys for farlig eskalerende angrep dypt inne på Russisk territorium, så langt har den totale varme krigen ikke materialisert seg. På denne fronten kan kanskje den tidligere presidenten sies å ha vunnet frem.
Et annet mål «var imidlertid at Ukraina skulle overleve som et suverent, demokratisk land, fritt til å forfølge integrasjon med Vesten». Disse utsiktene avtar daglig, ettersom stedfortrederkrigens frontlinje konstant vakler i total kollaps. Kiev står overfor et eventuelt og tilsynelatende uunngåelig nederlag av en viss størrelsesorden, der konflikten sannsynligvis avgjøres utelukkende på Russlands premisser, og Zelensky – eller hvem som enn erstatter ham – ikke har noen forhandlingsposisjon å snakke om. I desember 2024 tok Imperiets eget husorgan -tidsskriftet Foreign Policy – til og med åpent til orde for å kutte Kiev ut av eventuelle fredssamtaler.
Biden «ønsket også at USA og dets allierte skulle forbli forent». Det er dette målet som åpenbart mislyktes, og ganske spektakulært. Som denne journalisten gjentatte ganger har dokumentert, har britisk etterretning konsekvent forsøkt å eskalere stedfortrederkonflikten til full krig mellom Vesten og Russland, og oppmuntret Kiev i sine maksimalistiske mål, i den grad at de i det skjulte planlegger store operasjoner for formålet, og trener ukrainere til å utføre dem. Londons overordnede ambisjon, ifølge lekkede dokumenter, er «å holde Ukraina i kamp for enhver pris».
Vestlige medier har erkjent at Ukrainas katastrofale invasjon av Russlands Kursk-region i august 2024, i all hovedsak var en britisk operasjon. London besørget et stort virvar av utstyr til Kiev «sentralt» i innsatsen, og ga «nøye» råd til sine ukrainske kolleger om strategi. Målet var å trekke russiske styrker vekk fra Donbass og styrke Kievs forhandlingsposisjon, noe som har vist seg å være en svimlende forlegenhet på begge fronter. Men det var et bredere, mer lumskt mål bak inntrengningen.
Storbritannia annonserte åpent og ivrig sin grunnleggende rolle i Kursk-ulykken for å styrke offentlig støtte hjemme, for å fortsette stedfortrederkrigen, og «overtale viktige allierte til å gjøre mer for å hjelpe». Med andre ord, for å normalisere åpent vestlig engasjement, og skape den «direkte konflikten» Biden-administrasjonen var så opptatt av å unngå. London var også i fronten for å presse NATOs medlemsland til å tillate Ukraina å bruke utenlandsk leverte våpen og materiell inne i Russland, som også kunne produsere deres lenge etterlengtede varme krig mot Moskva.
Flere vestlige land – inkludert USA – har tilbudt slik godkjennelse. Likevel har Russland konsekvent svart på angrep dypt inne på sitt territorium med kraftige motangrep, som Kiev ikke har vært i stand til å slå tilbake. I mellomtiden ble Londons invitasjon til sine allierte om å bli mer åpenlyst involvert i stedfortrederkrigen, åpenbart avvist. I november 2024 publiserte den regjeringsvennlige avisen Ukrainska Pravda en oppsiktsvekkende etterforskning, som dokumenterte i rettsmedisinsk detalj hvordan Krynky-operasjonen, fra oktober 2023 til juni 2024, à la Kursk, i hovedsak var britisk.
Den ni måneder lange innsatsen, som aldri blir snakket om av ukrainske tjenestemenn i dag, så bølge etter bølge av britisk-trente og utstyrte marinesoldater, forsøke å sikre et brohode i en landsby på elvegrensen i russisk-kontrollerte Kherson. Dårlig forberedt døde mange i forsøket på å nå Krynky, på grunn av nådeløst artilleri, droner, flammekastere og ild fra bombekastere. Av de som overlevde den marerittaktige reisen over elva, ble de fleste drept under en konstant og stadig mer intensiv blitz i myrlandskapet. Russlands angrep ble så ubønnhørlige at evakuering av drepte og sårede, eller å forsyne styrker med de mest grunnleggende forsyninger, ble på grensen til det umulige.
Overlevende fra Krynky-katastrofen – en av de absolutt verste i militærhistorien – som snakket med Ukrainska Pravda, avslørte at det var håp om at brohodet ville være et «vendepunkt», og åpne en andre front i konflikten, slik at Kievs invaderende marinesoldater kunne marsjere mot Krim og full seier i stedfortrederkrigen. De håpet å gjenskape landgangen i Normandie i juni 1944 – D-dagen. Det er altfor lett å se for seg britisk etterretning som fyller hodene til sine ukrainske praktikanter med slike fantasier.
«Gjør opp»
Spol frem til i dag, og Storbritannia og Frankrike diskuterer åpent å sende «fredsbevarende styrker» til Ukraina, for å «bidra til å underbygge» enhver «etterkrigsløsning» som dukker opp mellom Kiev og Moskva. Dette er etter at Frankrikes president Emmanuel Macron i februar 2024, foreslo å formelt utplassere landets styrker til Ukraina for å stoppe Moskvas fremrykning. Forslaget ble summarisk droppet og glemt da russiske tjenestemenn gjorde det helt klart, at hver eneste franske soldat som ble sendt til frontlinjen ville bli drept uten nøling, og Paris kunne bli en formell krigførende part i krigen.
Det ser ut til at planen for «bevaring av freden» sannsynligvis vil lide samme skjebne. 20. januar, tilfeldig eller ikke, dagen for Donald Trumps innsettelse, publiserte CIA-opprettede Radio Free Europe en guide til forklaring, om hvorfor det å sende europeiske tropper til Ukraina er «en ikke-starter». Blant annet, ettersom russerne utvetydig vinner, er det usannsynlig at de vil tilby mange innrømmelser, spesielt å tillate utenlandske soldater å okkupere Kievs territorium. Videre, «som et permanent medlem av FNs sikkerhetsråd, kan Moskva blokkere ethvert fredsbevarende oppdrag».
Som om meldingen til London og Paris ikke var ettertrykkelig nok, kom Trump to uker tidligere, på en pressekonferanse på hans feriested, Mar-a-Lago, med en rekke kommentarer som gjentok hans forpliktelse til å få slutt på stedfortrederkrigen. «Vi må gjøre opp med Russland», erklærte han. Spesielt sympatiserte presidenten med Moskvas beslutning – «skrevet i stein», om at Kiev ikke skulle innrulleres inn i NATO, advarte om at situasjonen «kan eskalere til å bli mye verre», og uttalte sitt håp om at konflikten kunne avsluttes innen seks måneder.
Det er bemerkelsesverdig at Zelensky ikke ble invitert til Trumps president-innsettelse. I et intervju med Newsweek 6. januar, sa den ukrainske presidenten – vanligvis aldri en som viker unna internasjonale festiviteter – at han ikke var i stand til å delta, da det ikke var «riktig» å gjøre det «under krigen». Morsomt nok har Trumps sønn, Donald Jr. forkastet Zelenskys fortelling, og hevdet at han – «en raring» – spesifikt hadde «bedt om en invitasjon» ved tre anledninger, «og hver gang ble avvist».
For Berlin, Kiev, London, Paris og NATO mer generelt, kunne ikke skriften på veggen vært tydeligere. Uansett hvilke drømmer de måtte ha om å opprettholde stedfortrederkrigen ytterligere – Storbritannia signerte nylig et 100 år langt partnerskap med Ukraina, der London vil «utforske» byggingen av militærbaser på Kievs jord – forblir de alle til syvende og sist imperialistiske vasaller, helt avhengige av amerikansk økonomisk og militær støtte for å eksistere. Med unntak av en stor falsk flagg-hendelse – altså en provokasjon, kan Trumps budskap bare tas imot blant militæralliansens medlemmer.
Denne artikkelen er hentet fra Kit Klarenbergs Global Delinquents:
It’s Official: US Abandoning Ukraine
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
