oss 150 kroner!
I september 2024 publiserte Storbritannias House of Lords International Relations and Defence Committee en lite bemerket rapport, Ukraine: a wake-up call. Basert på omfattende konsultasjoner med militærveteraner og tenketanker, avslørte den i rikelig monn Londons «nedgang som en fullspektret militærmakt», og hvordan landets virkelighetsfjerne «forpliktelse til å beholde global innflytelse» er basert på «militære ambisjoner» som er «økonomisk uoverkommelige». Vurderingen understreker også rikelig hvordan landet er sørgelig dårlig utstyrt og uforberedt på store konflikter i utlandet, enn si forsvare seg hjemme.
Global Delinquents, 10. januar 2025.
Rapportens hovedfunn er direkte. Ukrainas stedfortrederkrig «har avslørt fundamentale svakheter» i både Storbritannias og NATOs «militære styrke». Spesielt i London har konflikten «reist alvorlige spørsmål angående regjeringens, samfunnets og forsvarsindustriens beredskap til å støtte konvensjonell krigføring i stor skala». Enkelt sagt, britene har ingen «sammenhengende modell» for å forsterke sine «små» væpnede styrker, med «evner som trengs for å opprettholde eller avskrekke krigføring». I en stor krig ville militæret deres på det meste vare i uker:
«[Storbritannias] væpnede styrker mangler massen, motstandskraften og den interne sammenhengen som er nødvendig for å opprettholde en avskrekkende effekt og reagere effektivt på langvarig og høyintensiv krigføring. I en krig med Russland må [vi] være i stand til å sette opp andre og påfølgende kampsjikter, samtidig som vi besørger militær støtte til beskyttelse av kritisk nasjonal infrastruktur i Storbritannia … [Støtte] våre NATO-allierte … med en landstyrke [krever] tropper og ‘støtte’-enheter, som Storbritannia for øyeblikket ikke kan stille med».
Flere vitner konsultert av komiteen beklaget hvor mange kjerneområder av Storbritannias forsvar som hadde blitt «uthulet» de siste årene. Dette farlige underskuddet er spesielt uttalt i hæren selv. En beslutning i november 2021 om å gjøre militæret «mer smidig, mer integrert og mer ekspedisjonsmessig», reduserte Londons styrker til bare 72 500 totalt, og til tross for stedfortrederkrigen i Ukraina, har dette ikke blitt reversert siden. I januar 2024 hevdet daværende forsvarsminister Grant Shapps, utrolig nok, at den britiske hæren kunne kompensere for denne farlige mangelen med en «positiv» holdning.
I skriftlige bevis til komiteen understreket den hviterussiske opposisjonsaktivisten Stepan Stepanenko og den pensjonerte militæroffiseren John Holmes, at Storbritannias væpnede styrker er mindre i antall enn Wembley Stadions setekapasitet, «en sterk visualisering av Storbritannias nåværende begrensninger», blant mange andre. De oppfordret London til å konstruere en «betydelig forbedret styrke, både når det gjelder mannskap og moderne, kapabel maskinvare». Uten en «stor, smidig og teknologisk avansert angrepsstyrke» som kan angripe «fiendtlig logistikk og kommandosentre», mener de at Storbritannia er ferdig som militærmakt.
Ikke desto mindre ble det spådd vansker med å bygge den «store» militærstyrken uten innføring av direkte verneplikt. De to foreslo at Storbritannia skulle «trekke verdifulle lærdommer» fra Skandinavias modell for «totalforsvar», der hele samfunnet er forberedt på konflikt når som helst, via en rekke mekanismer. Litt morsomt foreslo Stepanenko og Holmes at «initiering av luftgeværklubber under tilsyn av hærens personell, kunne tjene som et praktisk tiltak for å gjøre den britiske offentligheten kjent med grunnleggende vedlikehold av våpen og bruk».
«Veldig dyrt»
Nick Carter, Storbritannias sjef for forsvarsstaben, juni 2018 – juli 2022, som ble kritisert for sin «grove mangel på hensyn til underordnede» mens han kommanderte Londons styrker i Afghanistan 2009/10, og beskrevet av høytstående amerikanske militærsjefer som «ikke den typen general jeg ville gi ansvaret for noe som helst», gjentok disse bekymringene. Han fortalte komiteen at den britiske hæren var «uthulet ikke bare når det gjaldt mannskap, men utstyr» på alle tenkelige områder.
Carter erklærte at den mest «relevante» lærdommen fra stedfortrederkrigen i Ukraina, var «hvor raskt du forbruker materiell». For øyeblikket har Storbritannia «ikke lagrene og ammunisjonen, ærlig talt, til å kjempe i den lange tiden som jeg mistenker at vi må kjempe», og «det er en god del tilleggsutstyr som man ville ønske å gi den britiske hæren hvis den skulle kjempe … før du begynner å se på lagrene». Han kritiserte påfølgende regjeringer for å være «absolutt elendige til å gjøre anskaffelser»:
«Tall betyr noe. Det faktum at vi går ned til bare et par regimenter med stridsvogner er ikke et bra sted å være… Vi trenger også artilleri i mye større skala … Vi trenger luftvernsystemer, som ikke finnes i bruk i dag. Jeg tror ikke vi har den elektroniske krigføringsevnen vi trenger, og vi har absolutt ikke droner ned til de laveste taktiske nivåene som Ukraina, og for den saks skyld Gaza, på ganske ekstremt vis lærer oss at vi trenger».
Nick Carter
Når det gjelder elektronisk krigføring, bemerket komitérapporten at stedfortrederkrigen i Ukraina tilbød «en unik casestudie for å forstå rollen til elektromagnetisk krigføring i moderne konflikt». Den høyt dekorerte Air Chief Marshal, Stuart Lord Peach, vitnet om at konflikten «er det tetteste, mest komplekse og farligste elektroniske operasjonsmiljøet vi noensinne har sett». Utstrakt bruk av sensorer og droner har gjort det nesten umulig å bevege seg rundt på slagmarker uten å bli oppdaget, med alle slags konsekvenser for «kommando-og-kontroll-strukturer».
På samme måte som alle «ekspert»-vitner konsultert av komiteen, skisserte verken Carter eller Peach noen konkrete løsninger for å løse de utallige problemene de diskuterte. På et tidspunkt under sitt vitnesbyrd erkjente Carter: «Alt det jeg har beskrevet er veldig dyrt», og «jeg har ikke en smart måte å finne ut hvor pengene kommer fra, eller hvor raskt vår forsvarsindustri vil være i stand til å starte opp for å kunne levere alt dette». Noe som neppe er betryggende.
‘Vedvarende vrangforestillinger’
Rapporten fra House of Lords Committee fremkalte null interesse i hovedstrømsmediene etter publiseringen, og forble helt ubemerket frem til 22. november 2024, da Financial Times refererte til dens fordømmende innhold i en bitende kronikk om en strategisk gjennomgang, initiert av Starmer i juli. Konturene av denne «fullstendige» vurderingen av Storbritannias militære evner, er allerede i ferd med å bli klare, lenge før fullføringen. En kvintett av Royal Navys krigsskip er øremerket for internasjonalt salg, eller rett og slett skrapmetall, mens brutale nedskjæringer i forsvarsutgiftene har blitt iverksatt.
FT bemerket at nylige geopolitiske omveltninger betyr at «kjente pilarer» i Londons «utenrikspolitikk i etterkrigstiden» – først og fremst total avhengighet av amerikansk hjelp til å operere internasjonalt – nå har blitt irrelevant». Resultatet er at «verden er et farligere sted enn noen gang siden slutten av den kalde krigen», og «Storbritannia er spesielt sårbart». Som et resultat innrømmer forsvarsdepartementets militære sjefer åpent, at «deres styrker ville slite med å utkjempe en europeisk krig som varer i mer enn noen få uker»:
«Storbritannia har en Potemkin-landsby som militærvesen, det har emblemene til en lommesupermakt, men uten de nødvendige harde evnene. Den nåværende uordnede verden gir ikke rom for slike triks … [Militærets] uthuling har etterlatt en hær som er mindre enn noen gang siden Napoleonskrigene, en marine som ikke har råd til en tilstrekkelig angrepsstyrke for sine viktigste hangarskip og Royal Air Force-piloter som nektes flytrening av budsjettbegrensninger».
Rapporten fra Overhuset sine «dystre konklusjoner» er, ifølge FT, «sett på i Whitehall som helt ukontroversielle». Likevel går avisen enda lenger i sin sviende kritikk av Londons militære evner i det 21. århundre. For eksempel refererte ikke den rapporten en eneste gang til Storbritannias doble hvite elefanter, i form av to, i realiteten ubrukelige hangarskip, og en «uavhengig» Trident-kjernefysisk avskrekking. Tidligere britiske parlamentariske undersøkelser har stemplet sistnevnte som «et gissel for amerikansk velvilje», beholdt av London for å «opprettholde fasaden» av å være en stormakt. Derimot skriver FT:
«Hangarskipene gjenspeiler vedvarende vrangforestillinger om Storbritannias globale rolle. Det er bare noen få år siden Boris Johnson proklamerte «Global Britains» vending til Asia. Absurd nok mangler marinen destroyerne, fregattene og ubåtene som trengs for å forsvare flaggskipene sine … En modig regjering ville også spørre om det er klokt å bruke så mange milliarder på et atomsystem vedlikeholdt av USA, når de mangler midler til å kjøpe nok av dronene og de digitale systemene som dominerer slagmarken i Ukraina».
FT er ikke optimistisk om at Starmers strategiske gjennomgang vil adressere disse fatale problemene. Tross alt er den «hellige tradisjonen med slike gjennomganger … [å forene] grandiose ambisjoner med økonomiske innstramminger», i stedet for seriøse forslag som produserer konkret handling. Som sådan, «er den store faren at gjennomgangen vil se argumenter om hvordan man kan opprettholde eksisterende evner, som en erstatning for anerkjennelse av det store bildet». En virkelig «fornuftig og praktisk» etterforskning, erklærer nyhetskanalen, «ville konkludere med at Storbritannia ikke har råd til statussymboler når trusselen er på deres eget kontinent».
Men, på den nøyaktige måten som House of Lords-rapporten er, er FT ikke i stand til å foreslå løsninger på de mangfoldige problemene de identifiserer. Nyhetskanalen erkjenner korrekt at «hull» i Storbritannias forsvar, ikke vil bli utbedret av en «liten økning» i offentlige utgifter, og at landet «må forberede seg på en langvarig økning av ressursene som er viet til nasjonens sikkerhet». Men den eneste resepten som er gitt til denne gåten, er at sivilbefolkningen «skal overbevises om at den må betale for den».
Som det amerikanske imperiet for tiden lærer, til en viss kostnad, er evnen til å finansiere et globalt militærapparat praktisk talt irrelevant, når systemene til å forbedre og produsere utstyr og ammunisjon som kreves for å opprettholde dette apparatet, for lengst har blitt drastisk redusert, via utflagging og utkontraktering. Å gjenopprette den industrielle kapasiteten og ekspertkunnskapen, som er nødvendig for å begynne gjenoppbyggingen av Londons væpnede styrker, vil ta flere tiår, og kan ikke oppnås bare ved hjelp av påbud og dekret. Britene er mildt sagt i store problemer. Så hvorfor vurderer de åpent en formell utplassering av soldater til Ukraina?
Scottish Commentary on Wembley Crossbar 1977 England 1 Scotland 2 – Allaster McKallaster
Alle mine undersøkelser er gratis å få tilgang til, takket være sjenerøsiteten til leserne mine. Uavhengig journalistikk krever likevel investeringer, så hvis du tok verdi fra denne artikkelen eller andre, bør du vurdere å dele, eller til og med bli en betalt abonnent. Din støtte blir alltid mottatt med takknemlighet, og vil aldri bli glemt. For å kjøpe meg en kaffe eller to, vennligst klikk på denne lenken.
Denne artikkelen er hentet fra Kit Klarenbergs Global Delinquents:
It’s Official: British Military Facing Extinction
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Les også:
