oss 150 kroner!
Jeg har fulgt med i klimadebatten i mange år nå, men savner en balansert informasjon av det som blir framført i MSM media. I den forbindelsen har jeg, i slutten av desember, sendt et brev til fem klimaforskere i Norge, der jeg ber om deres svar på mine spørsmål.
1. januar 2025
Jeg har også tidligere kontaktet forskere på andre områder, men har til dags dato ikke fått noen kommentar på mine spørsmål fra dem.
Så jeg er spent på hvordan reaksjonen blir denne gangen. Og jeg skal komme tilbake med «alle» som svarer.
De jeg har sendt brev til er følgende:
Meteorologisk institutt
v/Klimaforsker Rasmus Benestad
Cicero
v/Forsker Bjørn Hallvard Samset
Bjerknessenteret
v/Professor Thomas Spengler
Universitetet i Oslo
v/Professor Dag Olav Hessen
Norsk Polarinstitutt
v/Regionleder Åshild Ø. Pedersen
Her følger brevet:
Jorden har aldri vært varmere. Dette er en påstand som vi har hørt ofte i den senere tid. Men hvordan står det virkelig til med verdens temperatur, og hvor hurtig stiger den? I midten av 2015 fikk vi vite at temperaturen på kloden har stått stille i 18 år selv om CO2 hadde steget. Og Gerhard Helskog hadde en debatt i «Underhuset», hvor deltagerne der var enige i den påstanden.
Og dette var også allment akseptert, selv i IPCC, at det ikke hadde vært noen global oppvarming de siste 18 årene. Men senere på høsten hevdet Tom Karl i National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) at «oppvarmingspausen» likevel ikke var reell.
Vinteren 2017 dukket imidlertid en klimavarsler fra NOAA opp på arenaen. John Bates var én av Tom Karls underordnede. Han gikk ut med beskyldinger om vitenskapelig juks, og hevdet at publikasjonen til Karl var basert på gale datasett for overflatetemperaturer, som ikke var vitenskapelig sikret – eller arkivert. I tillegg hevdet han at havoverflatetemperaturer fra pålitelige bøyer var blitt skiftet ut med upålitelige datasett fra skip, hvilket resulterte i en svak oppvarming.
Er dette for deg kjent informasjon?
Et annet aspekt som jeg virkelig har lurt på, er hvilket forhold klimaforskere har til den historiske dokumentasjonen?
Lørdag 9. oktober 1937 var Aftenposten sin fremside preget av overskriften «Blir Breene Borte?».
Det er skrevet av W. Werenskiold, der han beskriver i detalj smelteprosessen på den tiden.
Dette innlegget har jeg skrevet av og det følger med som vedlegg – og vennligst les det hele.
Her er noen utdrag fra artikkelen:
Sneen har minket i flere år, men siste sommer var noget helt for sig selv.
Det er ikke bare her i landet at breene minker slik; den samme tilbakegang merkes på Spitsbergen, Grønland og i Alaska.
I 1870 kartla von Heuglin landet rundt Storfjorden på Spitsbergen, og han døpte en fjord for Mohn Bay.
Da en russisk ekspedisjon kartla landet 30 år senere, fantes der ingen Mohn Bay, men en svær istunge som gikk mange kilometer ut i havet.
Men enda 30 år senere er Mohn Bay kommet frem igjen!
I Alaska er tilbakegangen enda større, en fjord som heter Tarr Inlet var helt fylt av en stor bre i 1879, men siden den tid er fronten gått 25 kilometer tilbake!
Kanskje våre efterkommere vil opleve samme klima som i bronsealderen, korndyrkning op til 1000 meter, skog over alle fjellvidder – det er slett ikke umulig at gullalderen kommer tilbake.
Og Werenskiold hadde også tanker om hva årsaken til denne oppvarmingen kunne være, men han kom ikke frem til en konklusjon.
Hvad kan grunnen være til denne forbedringen av klimaet? Det har været en ofte brukt utvei å skylde på Golfstrømmen, men i dette tilfelle må den frikjennes for direkte skyld. Breene blir jo borte like fullt i Alaska. Hvis vi sier at solvirksomheten er blitt sterkere, så er det vanskelig å bevise, men det må vel være noget slikt. I alle fall kan vi ikke gjøre noget fra eller til, det nytter ikke å skru på bryteren.
Werenskiold nevnte fjorden Tarr Inlet i sin artikkel. Jeg søkte da om mer informasjon rundt den, og kom da over følgende. https://npshistory.com/publications/glba/brochures/1977.pdf
Og her er det jeg fant angående Tarr Inlet:
Da kaptein George Vancouver seilte gjennom det iskalde vannet i Icy Strait i 1794, var Glacier Bay ikke mer enn en bulk i strandlinjen. Det var en enorm isbre som fylte hele det brede og dype bassenget som nå er Glacier Bay.
Mot nord dekket breen mer enn 160 kilometer (100 miles) til St.Elias Range og dekket bassenget med en bredde på 30 kilometer (20Miles).
På mange steder var iskappen mer enn 1200 meter (4000 fot) dyp.
John Muir, den kjente naturforskeren og oppdagelsesreisende, fant ut at på tidspunktet for sin kanotur inn i Bay i 1879 hadde isfronten trukket seg tilbake 77 kilometer (48 miles) og en høy gran-hemlock hadde begynt å overta. Tidevannet har invadert bassenget og fylt opp dype, smale fjorder. Isbreene fortsatte å trekke seg tilbake. Ved 1916, var Tarr Inlet fri for is, og endestasjonen til Grand Pacific Glacier var 105 kilometer (65 miles) fra munningen av Glacier Bay.
Ingen steder ellers har isbreene trukket seg tilbake i et så høyt tempo.
Hastigheten som Glacier Bays isdekke krympet med har skapt mye vitenskapelig interesse, og konsekvensen av historien om tilbaketrekkingen er godt dokumentert. Tilbaketrekkingen fortsetter enda i bukta på øst og sørvestsiden. Muir Isbreen trakk seg tilbake cirka 8 kilometer (5 miles) på 7 år. Dette i kontrast til breenes ender på vestsiden som ble stabilisert i 1929. De fleste breene har siden variert sakte, men flere, inkludert snuten av Grand Pacific og Johns Hopkins, har beveget seg gradvis framover.
Isbreer utenfor Glacier Bay drenering viser andre aktivitetsmønstre. Noen kan være like langt fremme som i alle tidligere tider. Lokalt klima og topografi er antagelig involvert, men en fullstendig forklaring på dette villende mangfold av isbreenes aktivitet, er ennå ikke funnet.
Det er ingenting som skjer nå som ikke har skjedd før! Det er en påstand som de fleste stort sett er enig i. Men endringene skjer hurtigere nå på grunn av økningen av CO2, er også en påstand.
Men dokumentasjonen over tilsier jo det motsatte? Nedsmeltingen på 30 tallet gikk jo hurtig i noen år, og kulminerte vel i 1937.
Så var det historien til Mohn Bay – den hadde en syklus på 30 år. Og hvilken forklaring har det?
En frittstående klimaforsker har uttalt dette, som da kan relateres nettopp til Tarr Inlet:
Det globale klimasystemet er mangefasettert, og involverer sol, planeter, atmosfære, hav, land, geologiske prosesser, biologisk liv og komplekse samspill mellom dem. Mange komponenter og deres gjensidige kobling er fortsatt ikke fullt ut forstått eller kanskje ikke engang anerkjent. Å tro at en mindre bestanddel av atmosfæren (CO2) styrer nesten alle aspekter av klimaet er naivt og helt urealistisk.
Som Werenskiold skrev: det nytter ikke å skru på bryteren! Og det han omtalte som gullalderen – er nå omdøpt til klimakrise!
Jeg har tidligere også kontaktet forskere på andre områder og stilt dem enkelte spørsmål – som muligens kan være vanskelig for dem å svare på. Det på grunn av at spørsmålet kanskje går på tvers av deres overbevisning. Og jeg har aldri fått reaksjon på disse spørsmålene. Det synes jeg er et svakhetstegn fra deres side. Så jeg håper virkelig at jeg får et konstruktivt svar fra deg. Jeg er spent.
Med vennlig hilsen
Tor-Odd Skjold
Og vedlegget er avskriften av artikkelen i Aftenposten:
BLIR BREENE BORTE?
Aftenposten, lørdag 9. oktober 1937. W. Werenskiold
Enhver som har ferdes i høifjellet i de senere år vil ha lagt merke til at det blir mindre og mindre sne de siste somrer. Fonnene blir borte, i stedet griner hvite urer og berg, ganske nakne, fri for enhver vegetasjon – det er ikke videre vakkert. Forandringene er påfallende. – For 20 år siden reiste jeg over Strynfjellet, mellem Grotli og Vidaseter; den gang lå sneen i flekker og større fonner opefter fjellsidene; i år var der ikke sne å se. I Jotunheimen er det likedan: fonnene forsvinner. Ved Leirvassbu lå en fonn ganske nær ved, hvor fersk mat kunde ligge i kjøleskap, ganske praktisk – i de senere år går sneen helt bort om sommeren. I skaret over til Gravdalen lå der meget sne tidligere – nu er den vekk. Veien til Gjendebu gikk op en bratt bakke til Høgvaglen – vagle er det samme som varde – men nu går veien langs stranden av Leirvatnet, hvor der før lå en bratt og ufremkommelig snefonn. Slik er det overalt: gamle vardede veier stopper med ett ved nogen lyse stenrøiser, her er en fonn tint bort; andre steder er det blitt ufremkommelig, fordi der er kommet frem stupbratte berg og blåis, hvor man før kunde komme op langs snestriper. Et par ganger har jeg kommet op på Tveråtindene fra Svellnåsbreen, langs en slik bratt snestripe som lå opefter fjellveggen; nu skal det bli vanskelig å greie det. Alle som har været på Galdhøpiggen husker at vi stampet i løs sne på slutten, over Keilhaus topp og frem til varden – men siste sommer var det bare hård blå-bre og stenrøiser. Helt til topps. Ja, selv Glittertind hadde mistet sin snekappe og så ut som et grått spøkelse da jeg kom over ryggen fra Blåtjønnholet.
Sneen har minket i flere år, men siste sommer var noget helt for sig selv. I de centrale deler av Jotunheimen lå snegrensen høiere enn alle tinder, eller over 2500 meter. I fjor var snegrensen på breene i samme strøk noget slikt som 2050 meter, det var svært høit, men i år blev alle rekorder slått, sikkert på mange hundre år, for ikke å si et par tusen. I Jotunheimen har snegrensen været anført til omkring 1850 meter, i år var den 600 meter høiere! På Jostedalsbreen, ved overgangen fra Olden, fantes sneen først i en høide av 1700 meter, efter hvad patentføreren Rasmus Aabrekke fortalte. Her lå snegrensen omkring 250 meter høiere enn de tidligere opgaver sier.
Nu er det litt vanskelig dette med snegrensen. Den skulde gå langs underkant av større fonner på den tid da der er minst sne i fjellet, omkring 1. september. Men i praksis er det oftest vanskelig å fiksere nogen slik grense; i gropene ligge sne, mens aksler og rygger er bare. Dr. Gunnar Holmsen har benyttet en grafisk metode som skulde utjevne de forskjelligheter som skyldes de topografiske forhold; han har laget et kart over Norge hvor snegrensens høide er angitt ved kurver. Det synes å passe meget bra for den tid – men i de senere årer det blitt helt forandret. En tydelig snegrense kan man se på breene. Over en viss høide er de hvite, vintersneen ligger over fra det ene år til det annet, men nede på tungen tiner sneen bort, så blåisen kommer frem, ofte sprukken og forreven. Veien fra Gjuvvasshytta til Galdhøpiggen går over Styggebreen; det var en jevn fin snevidde, uten synlige sprekker, men i de senere år ligger breen der ganske blå og gjennemsatt av en masse sprekker. Det ser farlige ut, men i virkeligheten er det meget mer risikabelt å gå over en bre hvor sprekkene er dekket av sne – den fiende man ser er ikke så slem som en usynlig en.
Det er ikke bare sneen som forsvinner, selve isbreene skrumper sammen også, både i tykkelse og lengde. En bre ligger ikke stille, hele massen er på langsom fart nedover, slik at overskuddet av sne i de høiere strøk føres nedover til tungen i form av is, og her smelter isen og renner bort som vann. Hvis forholdene er stabile, så smelter det vekk akkurat så meget som der tilføres som sne, og breen holder sig da konstant i størrelse og utstrekning. Men i almindelighet vil breene stadig forandres, de er sjelden like lange to år i trekk, og ofte vil de vokse eller minke mange år på rad. Det viser sig også at breene innenfor et større område i det hele går i takt, enten rykker alle frem eller samtlige skrumper inn. Dette gjelder ikke helt strengt, fordi rent lokale forhold kan spille inn; men stort sett varierer breene ens.
Det er da naturligvis klimaet som bestemmer hvordan breene skal forholde sig. Klimaet skulde være konstant, i motsetning til været, efter Mark Twains definisjon: Været er hver enkelt dag, men klimaet er hele tiden. Men så forandrer klimaet sig også, en rekke år er tørrere enn sedvanlig, andre våtere; nogen år er varmere, andre kjøligere, så man får inntrykk av at der må finnes perioder i klimaet. En periode synes å følge solflekkene, på 11 år, en annen som har navn efter opdageren Brückner, er omtrent 35 år. Men så ser det også ut som om der er meget lange, sekulære forandringer, med perioder på mangfoldige år, kanskje flere århundrer. – Ellers veksler fuktige år med tørre; i våte år er det meget pålandsvind og nedbør, mild snerik vinter, kjølig sommer med meget regn og lite sol. Da skulde breene få stor tilførsel og samtidig liten avsmelting, de skulde da vokse; men i tørre år er det lite sne og varm sommer, da skulde breene minke. Det er tydelig hvordan breene er gått nogen meter frem efter kolde og rå somrer, som 1906 for eksempel, men ellers har de været på retur i mangfoldige år. Det er den sekulære temperaturstigningen som virker.
I tidens løp har der jo været meget store klimaforandringer, vi behøver bare å tenke på istiden. Men her kan nevnes, at våre nuværende breer ingenlunde er levninger efter istidens bredekke. Det har været så varmt i visse perioder efter istiden – senest i bronsealderen – at der ikke kan ha eksistert overliggende snefonner («evig sne») i Syd-Norgge ialfall. Dette kan man slutte efter funn av hasselnøtter og furustubber flere hundre meter høiere enn slike finnes nu. Har tregrensen været omkring 400 meter høiere, så har snegrensen også været omtrent like meget høiere, så bare de aller høieste topper og tinder har nådd over dette nivå. I denne varmetid, gullalderen, vokste storskogen over Hardangervidda og Dovrefjell. Men i eldre jernalder blev det efter den almindelige antagelse både koldt og vått, og breene kom igjen – naturligvis finnes der ikke nogen efterretninger om slikt noget, men det er rimelig.
I nyere tid var breene små, efter tradisjonene ennu mindre enn nu til dags, inntil år 1700 omtrent. Da begynte de å grassere, flere breer vokste så voldsomt at de skred frem og ødela dyrket mark, så eierne måtte få skattelettelser. Dette var tilfelle ved Negardsbreen i Jostedal og ved Åbrekkebreen i Olden. Efter beretningene sluttet fremstøtene i 1750 omtrent. Det er nok ingen tilfeldighet at de store uår, «grønnårene», kom omtrent samtidig: I tre år i trekk, 1740, 1741 og 1742, blev ikke kornet modent i Norge, og folk måtte ete barkebrød. Somrene var rå, høsten kold med tidlig nattefrost.
Siden dette store fremstøt er breene gått tilbake alle sammen, men ikke jevnt: innimellem har der været mindre fremstøt som har efterlatt sig tydelige merker, endemorener eller skuvrander, som ligger den ene bak den annen i terrenget foran breenden. Negardsbreen har minket omtrent en fjerding, 2,5 km., siden den var størst; den ytterste morenen er fremdeles mest påfallende, men innenfor denne har dr. Fægri talt op 12-13 yngre endemorener. Foran Storbreen i Leirdalen er der 10 mer eller mindre tydelige morener, den ytterste og største ligger 800 meter fra brekanten. Storbreen gikk tvers over Leira, morenen ligger som en mur på den andre siden av elven. Lignende forhold finnes ved alle breer i landet nu til dags, de har minket noget ganske voldsomt. Det fortelles at Styggbreen i Visdalen skal ha gått helt ned til elven Visa for omkring 10 år siden. Foran alle breender ligger den svære morene fra 1750, ofte mange hundre meter fra breen; innenfor er det et fælt ulende, med stenrøiser og leirmyrer og rivende gjørmete bre-elver i mange armer. Langs sidene av breene ligger morener høit oppe i bakken, hvis det ikke er for bratt, men der er alltiden bred lys stripe langs brekanten, uten så meget som en mosedott. Det er da lett å se hvor voldsomt meget tykkere breen har været. Nogen breer ligger som usle rester i vide, brede senger, de gamle grenser er ganske tydelige. Melkevollsbreen i Olden henger som en tynn tarm nedover berget, midt i det gamle brede leie.
Det er ikke bare her i landet at breene minker slik; den samme tilbakegang merkes på Spitsbergen, Grønland og i Alaska. Og dess større breene er, dess større blir i almindelighet variasjonene; det dreier sig ikke lenger om hundrer av meter, men om mange kilometer. Særlig følsomme er de breer som går ut i fjorder eller i åpne havet. I 1870 kartla von Heuglin landet rundt Storfjorden på Spitsbergen, og han døpte en fjord for Mohn Bay. Da en russisk ekspedisjon kartla landet 30 år senere, fantes der ingen Mohn Bay, men en svær istunge som gikk mange kilometer ut i havet. Men enda 30 år senere er Mohn Bay kommet frem igjen!
I Alaska er tilbakegangen enda større; en fjord som heter Tarr Inlet var helt fylt av en stor bre i 1879, men siden den tid er fronten gått 25 kilometer tilbake! Og likedan er det i andre fjorder langs kysten. Men de breer som kommer fra de høieste fjell minker minst. Det samme er tilfelle på Spitsbergen, efter hvad Adolf Hoel forteller; nogen breer som kommer ned fra de høie platåer lengst i nordost på Vest-Spitsbergen, minker ikke.
Man kan påvise at breene på Alaska har hatt et svært fremstøt, slik at de var størst engang i årene 1735-1785. Det ligger svært nær å jevnføre dette fremstøt med de norske breers voldsomme vekst i første halvdel av 1700-årene og senere tilbakegang. Fra Alaska finnes ingen beretning så gammel, men man kan gjøre visse slutninger av alderen av trær som vokser på de gamle morener; breene har også i sin tid gått frem over skogbevokst land og begravet stammer og stubber i grus og stein.
Har vi noget vidnesbyrd om at klimaet er blitt varmere siden 1750? Der finnes ikke regelmessige serier for mer enn vel 100 år, for en del stasjoner i Norge. Disse observasjoner er blitt bearbeidet på Meteorologisk Institutt av direktøren, dr. Hesselberg. Det viser sig at det gjennemgående er blitt varmere i løpet av århundret; dette gjelder merkelig nok først og fremst vintertemperaturen, som har tiltatt 3-4 grader, mens somrene har holdt sig næsten uforandret; men i de siste år er disse begynt å bli varmere også.
At vintrene blir mildere, men ikke somrene, skulde bety at klimaet ble mer «oseanisk», men da skulde breene jo vokse! Forklaringen er vel den, at det er blitt så meget varmere at det ikke monner noget om nedbøren er tiltatt en dal. Men i de høieste fjell vil ikke tilveksten i temperatur komme til å bety noget, så høit oppe tiner det ikke noget allikevel. Det må være forklaringen på det faktum at nogen breer ikke går tilbake.
Den almindelige temperaturstigning viser sig på flere måter: skiføret blir skrallere i de lavere strøk, men på den annen side blir det bedre for skog og planter i fjellet. Der hvor skogen ikke er utsatt for sterk beiting av gjeter, trekker den sig opover fjellet; likesom snegrensen heves, vil også andre grenser rykke høiere opover, både tregrensen og korngrensen. I de senere år er kornet blitt modent på seterløkker i Gudbrandsdalen, hvor det var ment å skulle bli grønnfòr. Slik blir landet mer brukbart, fastboende folk kan slå sig ned i lier og daler hvor det nu bare er setrer.
Men skulde fonner og breer bli helt borte i fjellet, så er ikke det bra heller. I Lom brukes meget akervanning, det er bedre år dess varmere og tørrere været er, bekkene fører alltid vann, de kommer fra fonner og breer. Tiner disse bort, så blir der ikke lenger årgangs vann i bekkene, og vannrennene blir tørre. De viser sig at vanning har været drevet meget lenger utover i dalen før i tiden; at man har sluttet med dette kommer ikke av det at det blev unødvendig, men der var ikke vann i bekkene om sommeren i tørre år. Snefonnene er blitt borte.
Skulde breene forsvinne, vilde det ha uberegnelige konsekvenser for våre kraftverker, som jo er avhengige av vannføringen i elvene. Selv i den tørreste sommer går bre-elvene fulle, og kraftstasjonene i nedre Glomma for eksempel, mangler ikke vann om sommeren. Sne og is i høifjellet virker som reservoarer i den varme tid. Men fortsetter klimaet å bli stadig varmere, vil den tid komme da der ikke lenger finnes nogen slik naturlig regulering av sommervannføringen.
Det er klart at bre-undersøkelser har en ganske stor betydning, og der arbeides i alle breområder i civiliserte land med målinger av breenes bevegelser, variasjoner, vannføring i elvene o.s.v.
I Norge har der været gjort en rekke undersøkelser, dels mere tilfeldige, men også mere systematiske. Sexe og De Seue har skrevet bekjente arbeider om Folgefonn og Jostedalsbreen; i senere tid organiserte Øyen og Rekstad årlige målinger av avstanden mellem brefronten og en merkevarde, ved en hel rekke breer. På Vestlandet blev målingene foretatt ubrutt, men i Jotunheimen blev de avbrutt i 1912.
Fra 1927 har Adolf Hoel og jeg selv, med flere medarbeidere, målt en rekke breer hvert år, og et par breer er blitt kartlagt i stor målestokk. Der foregår også nærmere undersøkelser over isens bevegelse og avsmeltning av A. Koller og A. Kjellerød. Vi har fått bidrag av videnskapelige fond, og av brukseierforeninger og kraftverker.
Det er et surt arbeide når været er muggent, som det pleier å være oppe på breene. Er det vind nede i dalen, så er det storm på breene; kommer en regnskvett av og til nede i bygden, er det snestorm på breen. Men det er moro likevel, selv om en fryser slik av og til at en ikke kan kneppe en knapp i trøyen fordi fingrene er blitt for stive.
Hvad kan grunnen være til denne forbedringen av klimaet? Det har været en ofte brukt utvei å skylde på Golfstrømmen, men i dette tilfelle må den frikjennes for direkte skyld. Breene blir jo borte like fullt i Alaska. Hvis vi sier at solvirksomheten er blitt sterkere, så er det vanskelig å bevise, men det må vel være noget slikt. I alle fall kan vi ikke gjøre noget fra eller til, det nytter ikke å skru på bryteren.
Så spørres det om det snart vil begynne å gå den andre veien. Det kan jo ingen vite, men eftersom tendensen har gjort seg gjeldende i hundre år, og der slett ikke viser sig nogen tegn til at det går langsommere, tvert imot, så ser det ut til at temperaturen gjennomgående vil komme til å stige enda i lang tid – idet der naturligvis vil optrede mere kortvarige svingninger, op og ned. Kanskje våre efterkommere vil opleve samme klima som i bronsealderen, korndyrkning op til 1000 meter, skog over alle fjellvidder – det er slett ikke umulig at gullalderen kommer tilbake.
W. Werenskiold.
