oss 150 kroner!
Utenriks- og akademiske eksperter kritiserte, men «Kreml-talerør» viste seg å ha rett.
Responsible Statecraft, 12. desember 2024
Mens krigen mellom Russland og Ukraina er fremstilt av de regjerende politikerne og kommentatorene i Europa og Amerika som en del av en påstått global kamp mellom demokratier og autokratier, har kvaliteten på demokratiet i Vesten selv fått et slag.
De dominerende stemmene som tar til orde for Ukrainas seier og Russlands nederlag, begge definert i maksimalistiske og stadig mer uoppnåelige ordelag, er innstilt på å kvele mer gjennomtenkte og nyanserte perspektiver, og dermed frata offentligheten en demokratisk debatt om de eksistensielle spørsmålene om krig og fred.
I et kjent mønster over hele Vesten har respekterte akademikere som korrekt forutså den hengemyra Ukraina og Vesten nå befinner seg i, blitt svertet og delegitimert som Kreml-talerør, utsatt for trakassering, marginalisering og utstøtelse.
Situasjonen er spesielt alarmerende i Europa. Mens Ukraina-debatten i USA i bekymringsfull grad er formet av pro-militaristiske tenketanker, som Atlantic Council, politikere som er krigshauker og neokonservative forståsegpåere, har en motbevegelse bestående av stemmer for tilbakeholdenhet vokst. De inkluderer Defense Priorities, CATO Institute, publikasjoner som The Nation på venstresiden og The American Conservative på høyresiden, og akademikere som Stephen Walt, John Mearsheimer og Jeffrey Sachs, blant andre. Det er mer plass til alternative stemmer i amerikansk ordveksling.
I Europa, derimot, har utenrikspolitiske debatter en tendens til ganske enkelt å gjenspeile de mest krigshissende stemmene i Washingtons Beltway, byens politiske kulturlandskap.
Sverige er et spesielt talende eksempel på denne trenden. Etter Russlands invasjon av Ukraina gikk den svenske regjeringen og den politiske klassen raskt over til å bli med i NATO. Likevel, som en av de ledende svenske forskerne på internasjonale relasjoner, Frida Stranne, fortalte meg i et intervju: «Det ble ikke holdt noen ordentlig debatt om nøkkelspørsmålene, som om Russlands aggresjon mot Ukraina faktisk var en så umiddelbar sikkerhetstrussel for Sverige, at landet måtte droppe den nøytrale statusen det nøt selv under den kalde krigen?» (Jeg kan selv bevitne, fra mitt arbeid som senior utenrikspolitisk rådgiver i Europaparlamentet tidlig i 2022, at selv noen medlemmer av det daværende regjerende svenske sosialdemokratiske partiet, var forferdet over at regjeringen tråkket på alternative syn på NATO).
Videre, i en samtale med meg, pekte Stranne, samtidig som hun erkjente at Russlands invasjon av Ukraina var «et grovt brudd på folkeretten», på amerikansk politikk siden 2001, som invasjonen av Irak, og bemerket at de «har bidratt til å undergrave internasjonale rettsprinsipper og satt presedens for andre land som handler ‘forebyggende’ mot oppfattede trusler».
I det samme intervjuet advarte hun også for at «en avvisning av å akseptere en forhandlet løsning på krigen i Ukraina, fører verden faretruende nær randen av en vesentlig militærkonflikt mellom NATO og Russland».
Mens slike poenger rutinemessig blir fremsatt av ganske mainstream-forskere i USA, utløste de i Sverige en ondskapsfull kampanje fra media og utenrikspolitiske kretser mot Stranne og gjorde henne nesten urørlig. Ledende medier bakvasket henne som en USA-hater og en «putinist».
Tyskland er et annet eksempel på hvordan tvungen gruppetenkning førte til en marginalisering av avvikende perspektiver i politiske debatter. Det som er spesielt bemerkelsesverdig er hastigheten og radikalismen som haukene i tenketanker, media og politiske partier klarte å redefinere debatten med, i et land som tidligere var kjent for sin nå nedlagte Ostpolitik, en politikk for pragmatisk engasjement med Sovjetunionen og senere Russland.
En av Tysklands mest fremtredende utenrikspolitiske eksperter, Johannes Varwick fra Universitetet i Halle-Wittenberg, har lenge trosset trenden og tatt til orde for diplomati. I desember 2021 advarte han, sammen med en rekke høytstående tidligere militæroffiserer, diplomater og akademikere, om at en massiv forverring av relasjonene med Russland kunne føre til krig – delvis på grunn av Vestens avvisning av å ta Russlands sikkerhetsbekymringer på alvor, hovedsakelig knyttet til utsiktene til NATOs utvidelse østover.
Likevel ga slike synspunkter Varwick anklager om å «tjene russiske interesser». Som et resultat, som han fortalte meg i et intervju, ble hans «bånd til de politiske partiene og departementene, som er ansvarlige for å føre Tysklands utenriks- og sikkerhetspolitikk kuttet».
Eksperter i nøytrale land ble heller ikke spart for marginalisering. Den østerrikske professor Gerhard Mangott, en av de mest fremtredende ekspertene på Russland i den tysktalende verden, pekte på et «delt ansvar» for Russland, Ukraina og vestlige land, for at de ikke klarte å løse den ukrainske konflikten etter 2014 på fredelig vis. En slik analyse, som Mangott fortalte meg, førte til hans «umiddelbare ekskommunikasjon av det tysktalende vitenskapelige samfunnet, som raskt vendte seg til politisk aktivisme og ble part i krigen».
Den tragiske ironien er selvfølgelig at disse utstøtte stemmene har vist seg å ha rett i de fleste henseender om denne krigen.
Da den russiske invasjonen av Ukraina, til tross for hans advarsler, fant sted, oppfordret Varwick, som fordømte den som ulovlig og uakseptabel, til ytterligere innsats for å finne en realistisk forhandlet løsning på konflikten. Som han fortalte meg, bør dette «for det første inkludere en nøytral status for Ukraina, med sterke sikkerhetsgarantier for landet. For det andre vil det være territorielle endringer i Ukraina, som ikke vil bli anerkjent i henhold til folkeretten, men som må aksepteres som en midlertidig modus vivendi*, og for det tredje må utsiktene til suspensjon av noen sanksjoner i tilfelle en endring i Russlands oppførsel, tilbys».
*(modus vivendi er en foreløpig ordning som bevarer freden inntil en endelig avgjørelse finner sted. O.a. Kilde: snl.no)
I mars 2022 var både Ukraina og Russland nær en avtale, stort sett langs de samme parameterne. Det fungerte ikke, blant annet fordi Vesten oppmuntret Ukraina til å tro at en militær «seier» var mulig. Den daværende britiske statsministeren Boris Johnsons rolle i å undergrave samtalene, er nå generelt anerkjent. Det som imidlertid er spesielt slående er at Johnson nylig selv innrømmet at han så på krigen i Ukraina som en stedfortrederkrig mot Russland – en påstand fremsatt av Stranne og Quincy Institutes Trita Parsi, i deres bok fra 2023, også på svensk, «The Illusion of American Peace», som de ble kritisert for, angivelig å presse russiske narrativer.
Spol frem til slutten av 2024, og stilt overfor økende vanskeligheter på slagmarken, signaliserer Ukrainas president Volodymyr Zelensky nå at han kan gå med på noen av elementene skissert av Varwick; nemlig å akseptere noen de facto, i realiteten, territorielle tap for å forhindre enda større, hvis krigen fortsetter.
I dag er Ukraina lenger unna å oppnå noe som ligner på en militær seier, enn på noe tidspunkt siden februar 2022. I motsetning til forventningene i USA og EU, har sanksjoner verken svekket Russlands økonomi eller endret politikken på de måtene Vesten søkte.
I Vesten selv er politiske krefter som oppfordrer til forhandlinger for å få slutt på krigen på fremmarsj, som det fremgår av valget av Donald Trump som president i USA og fremveksten av antikrigpartier i Tyskland, Frankrike og andre EU-land. Offentlige meningsmålinger viser konsekvent at flertallet av europeerne foretrekker en forhandlet slutt på krigen.
Realiteten er, uavhengig av utfallet av krigen i Ukraina, at en modus vivendi mellom Vesten og Russland må gjenopprettes for å sikre, med Varwicks ord, «deres sameksistens i en kald krig 2.0 uten en permanent eskalering». Å gjenopprette en åpen demokratisk debatt om dette viktige spørsmålet er på høy tid.
Å lytte til ekspertene som har en dokumentert merittliste for korrekt analyse vil være et nødvendig første skritt.
Denne artikkelen er hentet fra Responsible Statecraft:
McCarthyism, European style: The elite crackdown on Ukraine dissent
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også Frida Stranners hjemmeside: About dr. Stranne — Frida Stranne
Eldar Mamedov er en Brussel-basert utenrikspolitisk ekspert
