oss 150 kroner!
De bruker dreieboka fra Euromaidan på nytt.
I en nylig artikkel spådde jeg at, etter resultatene av forrige måneds valg i Georgia – som ble vunnet av det regjerende partiet Georgian Dream, som tar til orde for vennlige politiske og økonomiske forbindelser med nabolandet Russland – er EU og NATO desperat etter å forvandle Georgia til en andre front i deres stedfortrederkrig mot Russland. Og jeg spådde at de ville bruke samme dreiebok for Georgia som de gjorde for Ukraina:
Akkurat som i forkant av kuppet i Kiev i 2014, benekter de først legitimiteten til den valgte regjeringen, og anklager den for å være en russisk brikke. Derfra bruker de vestlig finansierte «NGOer» for å mobilisere den pro-EU minoriteten mot regjeringen, samtidig som de presser på for sanksjoner. Hvis regjeringen fortsatt ikke gir etter for presset, vil de prøve å gå videre til neste fase: uro i parlamentet og på gata, håp om politivold, og til slutt styrting av regjeringen og innsetting av et pro-vestlig alternativ. Og ganske visst, innflytelsesrike vestlige utenrikspolitiske tenketanker spår allerede akkurat dette scenariet. I en nylig artikkel hevdet Atlantic Council at «Georgias parlamentsvalg i 2024 har gått inn i sin ‘Maidan’-fase» – og at vestlige regjeringer må «støtte det georgiske folket både i den umiddelbare perioden fremover og på lengre sikt». NATO-etablissementets mål kunne ikke vært klarere.
Det er nettopp dette som skjer, men ting går raskere enn jeg forventet. Vanligvis starter protestene fredelig, for å bygge opp støtte både innenlands og utenlands, og går deretter videre til den «opprørske» fasen bare hvis den ikke-voldelige strategien ikke gir resultater. Dette er hva som skjedde med Euromaidan-protestene i 2013-14 i Ukraina. I Georgia ser det imidlertid ut til at de har spole videre rett til sistnevnte fase. I flere dager har hovedstaden Tbilisi vært rystet av voldelige protester som har involvert molotovcocktailer og ettermontert fyrverkeri, og til og med direkte angrep på parlamentsbygningen.
Den offisielle utløseren for protestene var regjeringsblokken til den georgiske drømmen sin kunngjøring om at den stopper EU-tiltredelsessamtalene, en avgjørelse som neppe er overraskende med tanke på at EU har utfordret legitimiteten til valget fra første dag, og effektivt bedt regjeringen om å gå av som betingelse for videreføring av EU-tiltredelsesprosessen (flott diplomati!). Ikke rart at regjeringen anklager EU for å bruke utsiktene til tiltredelsesforhandlinger for å «drive utpressing mot» Georgia, og for å ville «organisere en revolusjon i landet». Nylige hendelser har bekreftet dette.
Etter de voldelige protestene, som så langt har møtt et relativt mykhendt svar fra politiet – spesielt sammenlignet med standardresponsen fra vestlige sikkerhetsstyrker på mye mindre voldelige protester – har EU-ledere forutsigbart uttrykt sin solidaritet med demonstrantene og forsterket truslene mot regjeringen. De følger hvert trinn i Euromaidan-manuset.
For å gjøre vondt verre, har landets trofaste pro-vestlige president Salome Zourabichvili nektet å trekke seg når hennes periode slutter denne måneden, og anklaget parlamentet for å være «illegitim» og kalle inn til nyvalg. Dette er lærebokdefinisjonen av et forsøk på institusjonelt kupp, som vestlige regjeringer ikke ville nøle med å fordømme hvis rollene ble snudd. Men Zourabichvili er en EU-NATO-fullmektig – faktisk har hun brukt mesteparten av livet sitt på å jobbe som fransk diplomat, inkludert som landets ambassadør i Georgia, og ble først georgisk statsborger i 2004 – så alt går.
Situasjonen i Georgia er potensielt svært eksplosiv, og risikoen for at landet forvandles til et nytt Ukraina – og derfor til en annen front i EU-NATO-krigen mot Russland – eksisterer. Situasjonen i Georgia er imidlertid også veldig annerledes. Georgia mangler heldigvis en stor nynazistisk og ultranasjonalistisk fløy som er i stand til å sette i gang et alvorlig væpnet opprør mot regjeringen, slik Ukraina gjorde. Men det er også andre grunner til at det kan vise seg utfordrende å frembringe et kupp i Ukraina-stil i Georgia. Ikke bare er de fleste georgiere fast bestemt på å unngå et ukrainsk scenario, av åpenbare grunner, men statsminister Kobakhidze har «kuppsikret» landet i noen tid. I mai, for eksempel, vedtok regjeringen loven «Åpenhet om utenlandsk innflytelse», som påla at enhver NGO som mottar 20% eller mer av finansieringen fra eksterne kilder, må registrere seg som «forfølger interessene til en fremmed makt».
Så forhåpentligvis vil den georgiske regjeringen lykkes i å motstå dette utenlandsfinansierte angrepet. Men bare det faktum at EU-NATO-etablissementet åpenlyst prøver å styrte en demokratisk valgt regjering – først og fremst for å destabilisere Russland og dets nære utland, samtidig som den intensiverer konflikten i Ukraina – tjener som et slående eksempel på hvor langt vestlige ledere har kommet bort fra fornuften. De har blitt en eksistensiell trussel mot hele det europeiske kontinentet.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.
