Myten om Kiev-staten 1

Sangen om Olav Tryggvason 3

November 2024

Svært fritt etter Oles’ Buzina: «Det førkievske Rus’» (Kiev 2014)

De massive folkeforflytningene under folkevandringstiden i tidlig middelalder er kompliserte å forstå og vanskelige å holde fast i minnet. Selv har jeg tenkt at da Vest-Romerriket mistet grepet på Europa nord for Italia, følte nasjonene seg frie til å vandre og gikk over lik til de ble stanset av folk, fjell eller hav. Men kanskje var det motsatt, at da folkene først følte Wanderlust, måtte Romerriket knele for barbarene?

Den romerske historikeren Tacitus (50-120 vår tid) beskriver barbarenes skikker i sin bok «Germanerne». Les den, og du kjenner deg igjen. Alemanerne (les Allemands, tyskerne, altså) var naturligvis de som holdt «allmannamøter», som altså organiserte sitt primitive demokrati på tinget. Marcomanni var tilsvarende «Merkesmenn» som fulgte føreren. Langobardene (fra Lombardiet) hadde forutsigelig lange barter. Vandalene (ikke å forveksle med venderne) ødela ikke mer enn andre folk, men de kom tilfeldigvis (som min slekt) fra Vendsyssel på Nord-Jylland. Det er nærliggende å stedfeste goterne til Gotland og Göteborg. Både navn, språk og skikker tyder sterkt på at barbarene som knuste Roma, det var oss germanere og skandinaver, 500 år før vikingene skremte vannet av de statene som bare måtte oppstå av Roms ruiner.

Men i tidlig middelalder hadde folkene allerede vandret ganske langt. Rundt år 500 vår tid snakket man slavisk (vendisk) ved Nordsjøen, vest for Jylland og østover, nå helt til Stillehavet. Selv hadde vi gått i «austrveg», langs Donau og ned de store russiske elvene til Svartehavet og Kaspihavet. Den siste Krim-gotiske bonde lot plogen hvile i 1731 etter å ha gitt en engelsk reisende en liste over gotiske ord. Goterne på Krim og ved Donaus utløp snakket på 300-tallet et tidlig proto-germansk som minner sterkt om et primitivt gammelnorsk. De fikk sitt første morsmålstestamente oversatt fra latin og gresk ca. 350 av biskop Wulfilas («Lilleulv»). Jeg har selv lest det på gotisk, under kyndig veiledning. Alle møter sin overmann. 

Vi germanere dro ikke bare i austrveg, men også i «vestrveg». Vi drev keltere og gallere på sjøen. Vi etablerte våre kongedømmer i England («heptarkiet»), i Frankrike («Normandie, Aquitaine»), i Spania (for eksempel Jakobsland, eller Jagland, som det ble hetende på norsk, nordvest i Spania, hvor katedralen over graven til apostelen Jakob ble reist i Sant-Iago de Compostela), i Italia, på Sicilia og i hele Nord-Afrika, i øst til Tunis, nesten til Egypt.

Vi etablerte oss Middelhavet rundt under forvirrende gotiskpregede betegnelser som «visigotisk og ostrogotisk», knapt til å skjelne fra hverandre. Vår velsmakende burgunder fra Bourgogne er språkhistorisk en tvillingbror av stavkirken på Borgund og øya Borgundarholm i Østersjøen (Bornholm). Borger berger. Så det er mye å huske på. Lettere ble det ikke da huneren Attila etablerte et stort og sterkt, nesten all-europeisk landrike som sneiet Nordsjøen i Belgia og Østersjøen i Baltikum på firehundretallet, og etterlot et østlig språk i den romerske provinsen Pannonia, i Orbans Ungarn.

Mellom Østersjøen og Svartehavet var det etablert et interkontinentalt handelsområde som forbandt Nord-Europa med Middelhavet og de store handelsveiene til Asia. Landet var gjennomskåret av farbare nord- og sørgående elver, som Dvina, Dnjestr, Dnjepr, Don og Volga, velegnede for handel og kulturutveksling mellom Nordsjøen, Østersjøen, Middelhavet, Svartehavet og Kaspihavet, mellom Vest-Europa, Øst-Romerriket, Nord-Afrika, Persia og Kalifatet i Bagdad, mellom de gamle polyteistiske kulturer og de nye monoteistiske religioner.

Men hva foregikk egentlig i det sparsomt befolkede skogområdet øst for Østersjøen og sørover til steppene i det gamle Skytia? Der bodde slaviske derevljaner (skogfolket) og poljaner, slettefolket ned mot svartjordsområdet i dagens Ukraina, finner fra oppunder polarsirkelen («skogfinner»), baltere over sjøen fra Sverige, nomadiske steppefolk fra Sentral-Asia (turkomane khazarer på steppene nord for Svartehavet og Kaspihavet, og petsjeneger nord for Kaukasus, og mange andre, utvisket av historiens gang, hvis datidige betegnelser og bedrifter bare spesialiserte historikere kjenner.

Skandinavene var etablerte handelsfolk innenfor Finskebukta allerede mot slutten av 600-tallet, kanskje særlig på grunn av sin overlegne skipsbyggings- og manøvreringsteknikk, en arv fra vår lange og farlige kyst med så mange skjær i sjøen. Min egen hypotese er at skipsbyggeriet var utviklet langs norskekysten, fant sin første anvendelse på røvertokt i øst, og først deretter – by extension– i vest, ved Lindisfarne 793 og så rundt resten av Europa i 300 år.

Den skandinaviske overklassen – «varjagene» i slaviske språk – var altså «russere» for lokale baltere, finner og slavere øst av Finskebukta. Man kan (som Fridtjof Nansen (1911, side 443, note 1) assosiere til Varanger ved kysten eller til de ville varger i skogen, men filologene enes om at ordet varjag kommer av norrønt «væring», litt uavhengig av hvilket hypotetisk fiskevær de i sin tid eventuelt kom fra. De skriftlærde hos samtidens bysantinske keisere støtter filologene, og skriver οἱ Βάραγγοι med trykk på første stavelse, som i væring.

Østersjøen var den første scenen for deres marine prestasjoner [min utheving], de besøkte de østlige kystene, det stille bostedet til fenniske og sclavonianske stammer; og de primitive russerne i Ladoga-sjøen betalte tributt med skinnene til hvite ekorn til disse fremmede som de hilste med tittelen varanger .. Deres overlegenhet i våpenbruk, disiplin og deres rykte beordret frykt og ærbødighet for de innfødte. I sine kriger mot villmennene i de indre områdene nedlot varangene seg til å tjene som venner og hjelpemenn, og oppnådde gradvis, ved valg eller erobring, herredømmet over et folk som de var kvalifisert til å beskytte.

(Edward Gibbon, 1778, bd. 5, side 585).

Dette enorme handelsområdet i øst utviklet seg til det Russland vi kjenner i dag. De første årene uten spesielle statsdannelser, men med infrastrukturelle bosetninger og handels-, håndverks- og vervingssentra langs elvene. På åttehundretallet begynte ting å skje. Det oppsto en norrøn stat av de myldrende folkeslag på et naturrikt, innbringende og farbart landområde, etterhvert større enn alle senere europeiske land.

Minst tre faktorer bidro til at det høvdingstyrte riket ble en institusjonalisert og iallfall forsøksvis sentralisert stat: Det slaviske skriftspråket (først utviklet på 800-tallet), striden mellom kongemakt og lokale høvdinger (som under borgerkrigene i Norge på 1100-tallet), altså mellom storfyrsten i hovedstaden og høvdingene i fylkene, og kristendommens innførelse i 988. Det store handelsimperiet var institusjonalisert som en tilnærmet stabil sentralstat, etterhvert med et skrevet og håndhevet lovverk («Русская Правда» – Russisk Rett). Det er verdt å bemerke at statene i Vest-Europa sto i et avhengighetsforhold til Vatikanet, mens den ortodokse kirken i øst var underlagt staten fra og med det store skisma mellom katolisisme og ortodoksi i 1054, og i Russland fra begynnelsen av i 988.

Slik Norge smykker seg med Snorres feirede kongesagaer, fra 1220-tallet, som etter 1814 passet Norgesveldets nasjonalromantiske renessanse som hånd i hanske, har russerne en tilsvarende historisk opprinnelsestekst, den såkalte «Beretning om svundne tider», eller «Nestor-krøniken», etter munken Nestor, som satt og skrev i «Huleklosteret i Kiev» rundt 1113, drøye 100 år før Snorres verk.

I motsetning til Snorres, er Nestors fortelling sterkt omstridt, den er selv en kompilasjon av tidligere og mer samtidige, men tapte annaler (de eldste fra nihundretallet), den foreligger i flere redaksjoner og med post-nestorianske tilføyelser, og den tas til inntekt for høyst ulike og motstridende moderne interesser og narrativer. Men den endelige utforming og elegante stilistikk har Nestor selv æren for. For både han og hans forgjengere var sprenglærde. Stridens eple er spørsmålet om hvem som grunnla staten og hvilken stat som egentlig ble grunnlagt.

(Kompilasjon er en samling; en sammenstilling av utdrag fra andre skrifter til en ny publikasjon, uten innsats av original forskning eller egne, originale ideer. Store norske leksikon.)

På Nestors tid fantes ikke noe «Russland» eller noen pre-mongolsk «Kiev-stat» (en etterpåklok, politisk motivert betegnelse fra attenhundretallet). Nestor hadde svarene, men han kunne ikke forutse spørsmål som ettertiden skulle stille ham mange hundre år senere. Det som fantes, var rett og slett «Rus’», eller rusernes land, folk og gjerninger. Dem beskrev munken Nestor. Han beskrev i virkeligheten ikke en hendelse, men et statsrettslig fait accompli, en stat i kim.

Etter et lokalt finsk-slavisk-baltisk opprør mot varjagene rundt 860, da Holmgard ble brent (i vår tid (2011) dokumentert ved pilespissfunn i askelaget), ble varjagene drevet tilbake over Østersjøen. Men fordi de lokale ikke klarte å styre selv uten å gå løs på hverandre, ble varjagene invitert tilbake over havet for å hevde lov og styre riket. Den som tok invitasjonen på ordet og faktisk etablerte seg for å styre riket, var stormannen Rurik, som kom med en stor flåte og styrte fra Novgorod (Holmgard). Den invitasjonen er selve kjernen i Nestor-krønikens historiske opprinnelsestekst, normannerteorien om Russlands grunnleggelse.

Lokalbefolkningen hadde ingen egen, bevart nedskreven fortellertradisjon som den islandske. For den tidlige historie, mellom 600 og 860, er vi overveiende henvist til bysantinske og arabiske kronikører i tillegg til vår sagalitteratur og andre typer historisk dokumentasjon, som stedsnavn og arkeologi. Silkestoffer og myntfunn fra Osebergskipet og andre skandinaviske gravplasser tyder for eksempel på at vikinger handlet med persere over Volga og Kaspihavet allerede på sjuhundretallet. Usikkerheten øker med alderen.

Men Nestor kjente ikke bare rusere. Han nevner også svensker, gotere, anglere og nordmenn blant dem som fulgte invitasjonen. Kanskje ruserne hadde navn etter de opprinnelige varjagene med lang erfaring fra området – før de ble drevet tilbake over havet etter det lokale opprøret rundt 860 – mens de øvrige nevnte folkene var eventyrlystne som knyttet seg til hærtoget etter den berømte innkallelsen?

Fortsettelse neste nummer!

I denne serien om Russlands tidlige historie og dens moderne følger har jeg repetert litt og delvis nylest fra:

Buzina, Oles’: «Докиевская Русь» (Арий, Kiev 2014)

Cameron, Averil: «The Byzantines» (Blackwell 2006)

Christensen, Svend Aa. og Knud Rasmussen: «Russlands historie 1: Rigets oprindelse indtil 1689» (Politikens forlag, København 1992, 2. utg.)

Dzhakson, Tatjana N.: «Исландские королевские саги о восточной Европе. Тексты, перевод и комментарий». Российская Академия Наук, 2. korrigerte, utvidede og annoterte utg. Moskva 2012.

Gibbon, Edward: «The Decline and Fall of the Roman Empire» Origin of the Russian Monarchy (London 1776-

1778, her etter Everyman’s Library 1994, bind 5, side 585-601)

Kushnir, Ilja I.: «Архитектура Новгорода» (Соиздатель, Leningrad 1991)

Longworth, Philip: «Russia’s Empires» (John Murray, London 2006)

Miljukov, Pavel N.: «Очерки по истории русской культуры» (St. Petersburg 1896 etter siste og utvidede utgave Paris 1937, Haag 1964, nyutgitt av Progress, Moskva 1993)

Nansen, F.: “Nord i tåkeheimen» (Dybwad, Kristiania 1911)

Nestor: «Повесть временных лет» (Kiev ca. 1113/Асбука 1997 og annotert utg. 2024, St. Petersburg)

Nistad, Bjørn D.: «Ukrainas historie» (Vidarforlaget, Oslo 2017)

Norwich, John Julius: «Bysants’ historie» (Pax, Oslo 1997)

Odden, Per Einar: «Den hellige Olga av Kiev (879-969)» (www.katolsk.no/biografier/historisk/olga)

Odden, Per Einar: «Den hellige Vladimir av Kyjiv (956-1015)» (2008

(www.katolsk.no/biografier/historisk/vladimi1))

Odden Per Einar: «Den hellige Nestor» (2010 (www.katolsk.no/biografier/historisk/neskroen))

Platonov, Sergei, F: «Лекции по русской истории» (Petrograd 1917/Victory, St. Petersburg 2011)

Tjønn, Halvor: «Vikingenes Russland» (Saga Bok, Stavanger 2006)

Tjønn, Halvor: «Russland blir til» (Dreyer, Oslo 2015)

Sars, Johan Ernst: «Udsikt over den norske Historie» 1874 (etter samlede verker, bd.1, Gyldendal 1911)

Snorreson Munk, Odd: «Olav Tryggvasons saga», kompilert ca. 1190, på norsk ved Magnus Rindal

(Samlaget 1977)

Sturlason, Snorre: «Noregs kongesoger»: Eirikssønene, Håkon Jarl, Olav Tryggvason, Olav den Heilage. (Samlaget 1979)

---

Denne artikkelen er nummer tre i en serie på ni.

Den neste artikkelen kommer i morgen.

Denne serien blir merket med @OlavTryggvason.