Livet og døden

Det handler om å leve synger Kine Hellebust og det handler om å elske og synge så høyt som du vil. Det handler om å se og fortelle at du fortjener det, synger hun. Teksten syntes jeg er sann, meningsfylt og høyst relevant når vi skal snakke om livet og døden. For vi må leve i dag, elske, le, danse, synge og leve her og nå, for livet er dyrebart da vi har ingen kvittering på om vi lever i morgen og er til.

Vi lever i et samfunn hvor vi har et sosialt samvær og samspill i ulike varianter i familien, i vennegjengen, i hobbyklubben og på jobben. På den annen side er det fler og fler som bor alene, står utenfor, er ensomme, isolert og har et lite eller ingen nettverk.

Men en ting er sikker når vi er født på denne Landjorden skal vi også forlate den. Med andre ord. Vi skal alle dø.
Døden et tabuområde Døden er for mange et vanskelig tema å prate om og er et tabu om råde. Hvorfor er det slik? Hva kan vi gjøre med det? Hvordan kan vi snu på dette? Er det mulig å få et mer åpent og naturlig forhold til døden? Ja mener jeg. Om vi klarer å samtale om døden, vil det muligens hjelpe oss å leve livet mer fullt og helt inntil man står på dørterskelen til dødsdøren, hvor døden banker på. Muligens vi kan ha mer håp, livsglede, kjærlighet og mening i livet om man unngår å fornekte sin egen død. Det kan være en skremmende tanke å være bevisst på, at jeg en dag skal forlate ens nærmeste, søsken, og venner. Barn og unge opplever også at mor, far eller omsorgspersonen dør og omvendt når foreldre mister et barn eller ungdom er en tragisk hendelse. I samfunnet i dag er det økt skilsmisse som kan bli et dilemma ved dødsfall for da kan andre problemstillinger komme opp om mine, dine og våre barn. Ja livet er sammensatt, mangfoldig og utspringer seg i all sin forunderlighet.

«Døden er noe vi ikke bør frykte fordi, mens vi er, er ikke døden, og når døden er, er ikke vi». – Antonio Machado
Åpenhet om døden. Ta ansvar for eget liv til det siste.

Vi har alle mistet noen kjære som vi er glade i og har opplevd ulike følelsesmessige reaksjoner etterpå. Dette er en naturlig del av livsprossen fra livet til død, å erfare tap, savn og sorg. Men om vi unnlater å snakke om døden, før, under og etterpå kan det innebære enda flere problemer. Jo mer bevissthet man har om døden, jo mer avklart man har det med seg og de rundt seg kan gi en ro, trygghet og bli en støtte. Jo mer åpenhet om døden jo mer støtte, omsorg og varme kan vi gi hverandre i sorgen som kommer etterpå.

Hva med å ta skjeen i egen hånd og være i forkant av sin død? Hva med å reflektere, undre og planlegge døden.? Man trenger ikke å være syk eller først bli ramt av en sykdom før man innser at man skal dø. Døden kan komme plutselig, uten forvarsel og forutgående kontakt med helsevesenet. Mange er skrekkslagen om døden og tenker «verst tenkelig tilstand» men slik trenger det ikke å være. Vi har alle et ansvar og en plikt til at forholde oss til vår egen død og se vårt liv i lyset av den. En god begynnelse kan være å si «når jeg dør» og ikke «hvis jeg dør».

Om dødsbudskapet kommer som en overraskelse da blir man plutselig tvunget til å reflektere over livet sitt og over det som virkelig gir mening i livet. Man får kanskje en oppvåkning, og økt bevissthet om hva livet egentlig handler om. Man åpner muligens opp for sjelslivet og blir nysgjerrig over det eksistensielle, om håp, kjærlighet det nære og nærende i livet. Døden er naken uten filter og det handler ikke om hvilken stilling man har eller hatt, hva man har gjort yrkesmessig, eller om man har vært direktør eller hatt et godt betalt stilling i det offentlige, eller hvor mange penge man har. Nei det handler om det basis og det eksistensielle i tilværelsen. Hvem er jeg? Hvilke verdier har jeg? Hva har man gjort for andre? Hvilket fotspor har man satt i livet i de år man har levd på Landjorden?

Hva med å få livet i gave og leve full ut hver dag i nået og ikke vente på sin død. Hva med å snu på det og si at døden kan være naturlig og vakkert.

En praktisk tilnærming til døden. En måte å øke ens bevissthet til døden på kan være å tenke igjennom og forholde seg til praktiske forhold. Er det noen spesielle ønsker man har. Eksempelvis: Fremtidsfullmakt dersom man blir syk, livsforlengelses behandling, organdonasjon, arv, begravelse, kremasjon, minnesamvær etterpå og/eller skrive sin egen minnetale. Det kan være nyttig og hensiktsmessig å skrive ned sine ønsker og dele med sine nærmeste. Å prate om døden kan være utfordrende når man først er blitt syk. Det kan være en ekstra byrde for de etterlate som skal ta stilling på vegne av den døde.

Døden angår alle i samfunnet og det er en sosial hendelse som berører enhver på et eller annet tidspunkt. En samtale om døden gavner alle.

Min egen historie. Jeg har et avklart og naturlig forhold til døden og er ikke redd for å dø. Jeg er takknemlig for å ha oppvokst på en gård fordi jeg så livsprosessen fra livet til døden når dyr ble født og døde. I hjemmet mitt kunne vi prate åpent om døden og det ga en trygghet og ro å vite hvordan foreldrene ønsket å dø og hvilke ønsker de hadde til begravelsen.

I mitt virke som sykepleier var jeg opptatt av etikk, omsorg, estetikk, verdier og hvordan tilrettelegge for at pasienten kunne oppleve livskvalitet til det siste. Jeg har erfaringskompetanse om døden fra Spesialisthelsetjenesten og hjemmesykepleien i Kommunehelsetjenesten samt privat fra foreldres, søsken og venners død.

Ved dødsleie var jeg opptatt av å gi pasienten en fredfylt og verdig død og ivareta pårørende. Dette var et team arbeid med ulike helsepersonell og i noen tilfeller i samarbeid med sykehuspresten. Jeg så at det var et forbedringspotensial ved dødsfall, derfor var jeg primus motor til å få igangsatt kvalitet sikring og rutiner om «Sykepleie ved livets slutt» på avdelingen jeg jobbet på Rikshospitalet, Jeg har erfaring som vikar på Hospice og Lindrende enhet. Har en bred erfaring med samtale om døden, sorgen til både pasienter, pårørende, venner og bekjente. Sang og musikk har jeg anvendt i forebyggende – og i lindrende behandling og ved dødsfall og begravelse.

Jeg ønsker å invitere til mer åpenhet og en samtale om døden. Derfor begynner jeg nå med foredrag og samtaler om emnet. Velkommen. Se invitasjonen nederst.

Til sist. Ta godt vare på hverandre i denne kalde og mørke tid. La oss alle ta i bruk våre indre lys og spre håp, lys og varme til alle på vår vei.

Novemberhilsen

Elly

«Jeg var primus motor for å sette «Sykepleie ved livets slutt» på dagsorden, da jeg jobbet som sykepleier på Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet i 1997.