oss 150 kroner!
“Det største massemordet på jøder siden 2. Verdenskrig”. Ett av flere utsagn som fylte den norske offentligheten i dagene etter at palestinske motstandsgrupper gjennomførte sin spesialoperasjon 7. oktober i fjor, har på ett-årsmarkeringen blitt resirkulert og i mange tilfeller gått inn i en fortolkning der all relevant kontekst har blitt utelatt.
Dette for å opprettholde forestillingen om at innbyggerne i de israelske bosetningene som ble rammet denne dagen var ofre for en voldsorgie som bunnet i en annen variant av det hatefulle tankegodset som resulterte i masseutryddelsene for åtti år siden. Også i såkalt venstreorienterte kretser har 7. oktober blitt omtalt som et terrorangrep, i motsetning til legitim motstandskamp.
I Klassekampens leder ble det rettet kritikk mot Palestinakomiteen som ved å arrangere demonstrasjoner samme dag ble beskyldt for å “overse de israelske ofrene”. Hovedargumentet var at for å legge det nødvendige presset på Israels nåværende regjering – som angivelig er det eneste som kan føre til fred – er det påkrevd å skape en fredsbevegelse som også står sterkt blant verdens jøder og internt i Israel. Gjennomgangsmelodien synes å være at palestinerne er berettiget sympati så lenge de forblir hjelpeløse ofre, eller i høyden fører en kamp som er på deres sympatisørers premisser.
En litt nærmere undersøkelse av hendelsesforløpet den dagen, tolket i lys av de siste tjue års begivenheter, setter det som framstår som den gjengse holdning i den norske offentligheten i et grelt relieff.
I 2003 avsluttet Israel den direkte okkupasjonen av Gaza og innførte i stedet en beleiring av området, for å slippe kostnaden en okkupasjon innebar. Etter at Hamas vant makten der i 2007 har den tett befolkede enklaven – eller verdens største utendørsfengsel som den ofte har blitt kalt – vært utsatt for en blokade, som kommentatorer allerede tidlig betegnet som et saktegående folkemord.
Gaza har vært et laboratorium der befolkningen har blitt brukt som testkaniner for Israels våpen-, sikkerhets- og overvåkingsindustri, som er landets viktigste eksportsektor. Basert på det daglige kaloriinntaket et menneske trenger, hadde matforsyningene som slapp inn vært beregnet på et nivå under. Ikke så lavt at man sultet ihjel, men lavt nok til å oppleve vedvarende sult.
En av arkitektene bak tilbaketrekningen i 2003 og den påfølgende beleiringen, en professor i geografi ved universitetet i Haifa, fortalte i et intervju med Jerusalem Post i 2004 i klartekst hva resultatene av denne politikken ville bli:
«When 2.5 million people live in a closed-off Gaza, it’s going to be a human catastrophe. Those people will become even bigger animals than they are today, with the aid of an insane fundamentalist Islam. The pressure at the border will be awful. It’s going to be a terrible war. So, if we want to remain alive, we will have to kill and kill and kill. All day, every day».
Siden den gang og fram til folkemordet som nå har pågått i over et år, har Israel gjennomført rutinemessige militæroperasjoner hver gang undermenneskene på den andre siden av gjerdet har skutt raketter over. I Israel har de kalt det for å “klippe gresset”. Når Israel klippet gresset i Gaza var det en severdighet som samlet mennesker på åskammene rundt, der de rigget seg til i sofaer og koste seg med snacks mens de slapp ut heiarop når bombene slo ned.
I 2018 og 2019, i et desperat forsøk på å vende omverdenens oppmerksomhet mot uretten palestinerne på Gaza ble utsatt for, gjennomførte innbyggere ubevæpnede protestmarsjer mot grensegjerdet, der de ble beskutt av israelske soldater fra Gaza-brigaden som lå på trygg avstand og bare kunne plukke. En form for skyetrening mot levende mål. Flere hundre ble drept, flere tusen lemlestet.
Fra våren 2023, med den nye nasjonalreligiøse sikkerhetsministeren Itamar Ben Gvir sin velsignelse, økte volden og provokasjonene fra bosetterne i Øst-Jerusalem og på Vestbredden i styrke og omfang. Oslo-prosessen, fredsporet og tostatsløsningen hadde vært steindød i en årrekke. Situasjonen var eksplosiv.
Tidlig på morgenen, den 7. oktober 2023, brøt palestinske motstandsgrupper, med Hamas i spissen, ut av Gaza-gettoen, og bragte krigen til fienden.
Under dekke av et regn med missiler, slo Hamas-operatører ut kameraer og sensorer langs grensegjerdet, før de rykket fram med lette kjøretøy og brøt seg igjennom. Operasjonen hadde som mål å angripe militærbaser, politistasjoner og øvrige sikkerhetsinstallasjoner, samt å ta gisler. Ettersom hæren ikke var satt i beredskap og styrker hadde blitt overført til Vestbredden for å gi dekning til bosetter-aksjonene der, ble den fullstendig tatt på senga.
Der etterretningen og IDF ble overlistet etter alle kunstens regler, lyktes det til alt overmål Israels pr-apparat raskt å etablere et narrativ som ble kringkastet verden rundt av Vestens mediekartell og av framtredende europeiske og amerikanske politikere. Påstander om groteske handlinger som massevoldtekt, systematisk bruk av tortur og ikke minst drap av nyfødte, ble sentrale elementer i en fortelling som handlet om en sanseløs voldsorgie som var drevet fram av et fanatisk jødehat.
Selv om det utvilsomt ble begått forbrytelser av Hamas-krigere den dagen, har påstandene om den systematiske barbariteten i Hamas sine handlinger vist seg å være oppspinn. For eksempel har det ikke blitt dokumentert ett eneste eksempel på voldtekt begått. Ett barn ble drept den dagen, og det var i kryssilden mellom israelske soldater og palestinske krigere. Det som derimot er godt dokumentert er IDF sin implementering av Hannibal-direktivet – som slår fast at det er bedre at israelere blir drept enn å bli tatt til fange – der kamphelikopterne og stridsvognene som ankom området fikk ordre om å åpne ild mot alle steder der det kunne oppholde seg “terrorister”, uavhengig av om det var sivile til stede.
Bildene av forkullede lik og kjøretøy som var på vei tilbake til Gaza, samt flere vitneuttalelser fra både soldater og sivile, bekrefter dette. Samlet sett ble 1200 israelere drept den dagen. Ikke flere enn 780 av disse var sivile. I fravær av en uavhengig etterforskning er det umulig å vite hvor mange av disse som ble drept av palestinere eller IDF. Det som derimot er hevet over enhver tvil er at kampanjen med terrorbombing som Israel reagerte med i overveldende grad har drept sivile – over halvparten av dem barn. Forsvarsminister Yoav Gallant erklærte at han hadde beordret en fullstendig blokade av Gaza. Verken mat eller vann skulle slippe inn. De var i kamp mot menneskelige dyr og ville handle deretter.
Den israelske historikeren og folkemordforskeren Raz Segal fikk allerede 13. oktober samme år publisert en artikkel som bærer overskriften “A textbook case of genocide”, der han blant annet skrev at “Perpetrators of genocide usually do not express their intentions so clearly…”
Selv om Israel har drept journalister og hjelpearbeidere målrettet har det sluppet ut så mye videomateriale fra Gaza, så vel som en lang rekke kompromitterende uttalelser fra figurer i den israelske offentligheten – herunder framtredende politikere – at det er hevet over enhver tvil at Israels mål ikke er å utrydde Hamas, men å gjennomføre en ny runde med etnisk rensing. En endelig løsning på araberproblemet i Gaza.
Folkemordet hadde ikke vært mulig å gjennomføre uten liberale demokratier som Storbritannia, Frankrike, Tyskland, men først og fremst USA sine våpenforsyninger og politiske og diplomatiske ryggdekning. Det gjør ikke bare nevnte land ansvarlige, men direkte medskyldige.
Den større bakgrunnen for det som skjer i Midt-Østen nå er det sionistiske koloniseringsprosjektet som for alvor begynte i mellomkrigstiden og som hadde sin første kulminasjon i krigen og den etniske rensingen som gjorde at staten Israel så dagens lys i 1948. Det er en grenseløs stat i den forstand at den ikke anerkjenner landets folkerettslig fastsatte grenser, men stadig søker å utvide disse. Den opprinnelige befolkningen som bor i områdene som faller under Israels kontroll, har valget mellom å leve som rettsløse undersåtter eller dra derfra, det vil si de som ikke allerede har blitt drept.
I den offentlige diskursen her hjemme blir dette betegnet som en “konflikt”, sågar en “komplisert” en.
De mest ytterliggående kreftene – som i de siste tiårene har blitt en stadig større maktfaktor i israelsk politikk og samfunnsliv, og som nå er representert i regjeringen – erklærer åpent at de vil ekspandere den jødiske staten inn i Libanon, Syria, Irak, Jordan og Saudi-Arabia.
Den ubehagelige sannheten er at en varig fred i Midt-Østen ikke kan oppnås så lenge det sionistiske prosjektet består.
19. april 2023 publiserte IDF en video i anledningen 80-årsmarkeringen siden de gjenværende jødene i Warszawa-gettoen – de som ikke allerede var blitt sendt i døden i Treblinka – tok til våpen og satte opp et heroisk men dødsdømt forsvar mot de overlegne SS-styrkene i byen. Fortellingen som IDF ville formidle var at det i jødisk historie gikk en rød tråd fra opprøret mot egypterne for over tre tusen år siden – gjennom getto-oppstanden i Warszawa – og fram til “dagens IDF som fortsetter kampen for jødenes frihet”.
I Vesten har historien om jødenes martyrium under 2. Verdenskrig – Holocaust – blitt et fundament i den statsbærende ideologien som fremmer forestillingen om at våre samfunn er basert på liberale prinsipper – med universelle menneskerettigheter som det mest sentrale. Det heter seg gjerne at den offentlige selvransakelsen vestlige samfunn gikk gjennom etter Krigen har gjort oss immune mot at noe slikt kunne gjenta seg. Når USA, med de tidligere europeiske kolonimaktene på slep, setter FN-pakten til side og angriper andre land, er det alltid med den mer eller mindre uttalte begrunnelsen at våre høyere moralske standarder setter oss over internasjonal lov. “Aldri igjen”. Det kanskje mest eklatante eksempelet på et folkemord siden da, avslører en gang for alltid at i forvaltningen av arven etter Holocaust er den universelle lærdommen underordnet blankofullmakten offerene for det forrige har til å utføre et nytt.
“Det største massedrapet på jøder siden 2. Verdenskrig”. En absurd og forkastelig utlegning på linje med å sette oppstanden i Warszawa i 1943 inn i rammen av en “konflikt” mellom Polens jøder og Generalguvernementet til Hans Frank.
Hva ble så oppnådd den 7. oktober 2023? I første omgang satt det igjen Palestina-saken på toppen av dagsorden i internasjonal politikk og tok effektivt livet av normaliseringsprosessen mellom Israel og knippet med araberstater, som i amerikansk regi ble meislet ut for bare noen år siden. Viktigst ble de uløselige motsetningene i det sionistiske prosjektet tvunget fram i dagen. Israel har verken befolkningsgrunnlag, økonomisk og politisk resiliens, stridsutholdenhet eller strategisk dybde til å kunne holde en krig på flere fronter gående over tid. Vekselvirkningen mellom den vedvarende trusselen landets innbyggere lever under og en knelende økonomi vil tappe landet for ressurser i en selvforsterkende prosess. Landet er for alvor i ferd med å bli en pariastat i internasjonal sammenheng, ikke ulikt Sør-Afrika i sin tid. USA, hvis massive og ubetingede støtte Israel er helt avhengig av, er en stormakt i tilbakegang og står selv i fare for å miste sin militære tilstedeværelse i regionen.
Når framtiden ser tilbake vil 7. oktober stå igjen som datoen som markerte starten på slutten på det sionistiske prosjektet, og dermed slutten på det siste koloniseringsforetagendet med utspring i Europa. 7. oktober vil også stå igjen som datoen som for alvor tok livet av forestillingen om en vestlig sivilisatorisk overlegenhet. Den ligger begravd i betongstøvet i Gaza.
