oss 100 kroner!
Mat. Kirker. Chacha. Det er dette Georgia lenge har vært kjent for. Men nå er dette eldgamle landet, flankert av fjell og hav i hjertet av Kaukasus, slagmarken i en ny ikke-så-kald krig. På grunn av sin strategiske beliggenhet – det deler en stor grense med Russland i nord – har landet funnet seg selv fanget i det geopolitiske maktspillet mellom Vesten og Russland. Og akkurat som Euromaidan-opprøret i Ukraina for ti år siden, har Georgias innenrikspolitikk blitt utpenslet i Nato-kretser som en eksistensiell kamp. På den ene siden har Georgias Drøm, det angivelig pro-russiske regjeringspartiet, sittet ved makten siden 2012. På den andre sitter opposisjonen, erklært pro-vestlig og pro-EU.
Ikke så rart at forrige ukes parlamentsvalg har blitt en global begivenhet. Som spådd av meningsmålingene, vant Georgian Dream med bred margin, og sikret over 53% av stemmene. De fire store opposisjonskoalisjonene klarte til sammen mindre enn 40 %. Det er ingen grunn til å tro at avstemningen var rigget: til tross for at de reiste noen bekymringer om press på velgerne, partisk mediedekning og et miljø med politisk polarisering, fant uavhengige observatører ingen bevis for valgfusk, enn si for russisk innblanding.
Likevel passer det ikke til den geopolitiske stemningen. Desperat etter å endelig stenge Russland ute fra sitt nære utland, ser det ut til at det ikke er noen linje vestlige politikere og deres allierte i Georgia er uvillige til å krysse for å nå sine geopolitiske mål – inkludert å ignorere grunnleggende liberale prinsipper og til og med omstøte folkets vilje. Sammen med illevarslende lignende trekk over Svartehavet i Moldova, i mellomtiden, og Tbilisi er kanskje ikke den siste hovedstaden som lider.
Selv om Georgias valg nesten helt sikkert var frie og rettferdige, har opposisjonen nektet å akseptere nederlag. De har anklaget regjeringen for å «stjele» valget som en del av en «russisk spesialoperasjon». På mandag hadde tusenvis av EU-vennlige demonstranter samlet seg utenfor det georgiske parlamentet. Opposisjonen på sin side kan regne med en mektig alliert i den georgiske staten: landets trofaste pro-vestlige president Salome Zourabichvili.
Hun er født i Paris og har jobbet mesteparten av livet som fransk diplomat, inkludert som landets ambassadør i Georgia. Til tross for at hun først ble georgisk statsborger i 2004, var Zourabichvili likevel sikker på at seieren tilhørte opposisjonen. «Jeg godtar ikke dette valget», sa hun. «Det kan ikke aksepteres, å akseptere det ville være å akseptere Russland inn i dette landet, aksept av Georgias underordning til Russland». Enda mer bemerkelsesverdig hevdet Zourabichvili at hvorvidt russisk innblanding faktisk kunne bevises, spilte ingen rolle. Det som var viktig, sa hun, var «hva den georgiske befolkningen vet, føler og ser».
Hvis rollene ble snudd, ville vestlige regjeringer med rette le av slike påstander som ubegrunnede. I stedet gjenspeiler de påstandene hennes: Joe Biden uttrykte «alarm» ved valget, mens Ursula von der Leyen, president for EU-kommisjonen, og Charles Michel, president for Det europeiske råd, begge har bedt om en etterforskning av påståtte uregelmessigheter .
Senior parlamentarikere over hele blokken har laget lignende lyder. De har hevdet at «disse valgene var verken frie eller rettferdige», og hevdet at «EU kan ikke anerkjenne resultatet» og krever «personlige sanksjoner» mot myndighetspersoner. De viste en nullsummentalitet, typisk for denne nye kalde krigen, og la til «dette valget handlet om Europa eller isolasjon, demokrati eller autoritarisme, frihet eller russifisering», og antydet at Georgia var på vei i feil retning. Boris Johnson har på sin side antydet at det georgiske demokratiet ble «stjålet av Putins marionettregjering i Tbilisi».
Det er vanskelig å overdrive hvor uansvarlige disse påstandene er. Tenk tross alt på hva som skjedde forrige gang vestlige regjeringer tvang et land geografisk, politisk og kulturelt delt mellom Russland og Vesten for å ta et binært sivilisasjonsvalg mellom de to. Det var Ukraina – og se på de blodige konsekvensene der. Først: et vestlig støttet kupp mot en demokratisk valgt regjering. Så: borgerkrig i Donbas og direkte krig med Russland.
Dette er nettopp resultatet Irakli Kobakhidze og hans parti Georgias Drøm prøver å unngå. Statsministeren avviser Vestens «pro-russiske» merkelapper, og argumenterer i stedet for at han bare er pragmatisk. Gitt hjemlandets historie, størrelse og geografi, sier Kobakhidze at det ikke gir mening for Georgia fullt ut å bevege seg inn i den vestlige innflytelsessfæren, enn si kutte båndene med Russland helt, eller enda verre å innta en konfronterende holdning til sistnevnte. Faktisk har regjeringen understreket viktigheten av å ha «normale, fredelige forbindelser» med Russland. «Gitt Georgias historie, størrelse og geografi, gir det ingen mening å bevege seg fullstendig inn i den vestlige innflytelsessfæren».
Georgia har gode grunner til å spille trygt. Økonomiske data viser at økt turisme og handel med Russland, sammen med styrkede bånd med Kina, har spilt en viktig rolle i veksten i økonomien, 7,5% i fjor. Men kanskje det viktigste er at hans partis imperativ er å unngå krig – det vil si å unngå å bli en andre front i Natos proxy-krig mot Russland.
Å hevde at Kobakhidze bare er en pro-russisk soldat gjenspeiler ganske enkelt Vestens frakobling fra virkeligheten, eller direkte dårlige intensjoner. Selv om krigen i Ukraina absolutt har åpnet en kløft mellom Georgian Dream og Brussel, har partiet like klart vært tydelig på at det er ivrig etter integrering med Europa. Dette er absolutt mer enn retorisk: partiet nedfelte ønsket om EU- og Nato-medlemskap i den georgiske grunnloven, og sendte inn en søknad om EU-medlemskap i 2022. Alt Kobakhidze har bedt om til gjengjeld er at Brussel spiller «etter georgiske regler» mens Tbilisi reiser mot lovet land i Belgia.
Kort fortalt kan Georgian Dreams geoøkonomiske plattform oppsummeres som følger: fokus på økonomisk vekst og å bevare intern stabilitet ved å opprettholde vennskapelige politiske og økonomiske forbindelser med både Vesten og Russland, og den bredere ikke-vestlige blokken, samtidig som man unngår å bli trukket inn i eksterne konflikter. Til sammen kan altså Kobakhidzes hardhendte tilnærming trolig sammenlignes med en annen vestlig bête noire (sort får): Ungarn. Ikke rart at Orbán var den første EU-lederen som reiste til Tbilisi og gratulerte Georgian Dream med seieren. «Ingen vil at deres eget land skal bli ødelagt og involvert i krig», sa den ungarske lederen. «Derfor forstår vi det georgiske folkets beslutning om å velge til fordel for frihet».
For å sitere Orbán, virker mange georgiere glade for å ikke la landet sitt bli et «andre Ukraina» – samtidig som de forfølger en «multipolar» agenda andre steder, særlig i samarbeid med Kina for å bygge en strategisk havn ved Svartehavet. Dessverre virker det som om Vesten har andre planer. Faktisk ser det ut til at Washington og dets allierte bruker den samme dreieboka på Georgia som de gjorde på Ukraina. Akkurat som i forkant av kuppet i Kiev i 2014, benekter de først legitimiteten til den valgte regjeringen, og anklager den for å være en russisk brikke. Derfra bruker de vestlig finansierte «NGOer» for å mobilisere den pro-EU minoriteten mot regjeringen, samtidig som de presser på for sanksjoner. Hvis regjeringen fortsatt ikke gir etter for presset, vil de prøve å gå videre til neste fase: uro i parlamentet og på gata, håp om politiangrep og til slutt styrting av regjeringen og utseendet til et vennlig pro-vestlig alternativ.
Visst, innflytelsesrike vestlige utenrikspolitiske tenketanker spår allerede akkurat dette scenariet. I en nylig artikkel hevdet Atlantic Council at «Georgias parlamentsvalg i 2024 har gått inn i sin ‘Maidan’-fase» – og at vestlige regjeringer må «støtte det georgiske folket både i den umiddelbare perioden fremover og på lengre sikt». Nato-etablissementets mål kunne ikke vært klarere.
Likevel kan det vise seg utfordrende å skape et «kupp» i Ukraina-stil i Georgia. Det er delvis fordi de fleste georgiere er fast bestemt på å unngå dette resultatet, og delvis fordi Kobakhidze har «kuppsikret» landet i noen tid. I mai, for eksempel, vedtok regjeringen loven «Åpenhet om utenlandsk innflytelse», som påla at enhver NGO som mottar 20% eller mer av finansieringen fra eksterne kilder, må registrere seg som «forfølger interessene til en fremmed makt». EU og USA anklaget lovforslaget for å være et tegn på Georgias «demokratiske tilbakefall» og «russifisering» – og til og med innførte sanksjoner. Protester fulgte, noen av dem fikk tilslutning fra vestlige politikere, og har bare forsterket den politiske polariseringen i landet.
Men som den georgiske regjeringen med rette påpeker, eksisterer det allerede variasjoner av dens såkalte «utenlandske agent» over hele Vesten. Ikke mindre slående, det er nok av bevis på at frivillige organisasjoner spiller en ond rolle i landets politikk: det er bare at de forfølger pro-vestlige agendaer. For det første er det de rå tallene. Selv om det er vanskelig å finne pålitelige data – selv en del av problemet – er det omtrent 30.000 frivillige organisasjoner i Georgia. Det er et enormt tall for et land med mindre enn fire millioner mennesker. Så er det spørsmålet om finansiering. De fleste av Georgias veldedige organisasjoner er finansiert av USA, EU og andre «filantropiske» institusjoner, spesielt George Soros’ Open Society Foundations.
The Open Society Foundations in Georgia
National Endowment for Democracy (NED): Georgia’s Path to Europe
Og mens disse varierte organisasjonene offisielt fokuserer på ufarlige temaer som demokrati og menneskerettigheter, er det ingen hemmelighet at vestlige myndigheter bruker dem til å presse sine egne interesser, opp til og inkludert regimeskifte. Vest-finansierte frivillige organisasjoner spilte for eksempel en nøkkelrolle i å fremme flere «fargerevolusjoner» på begynnelsen av 2000-tallet. Det involverte for det meste ikke-voldelige protester, som raskt førte til pro-vestlige regjeringsskifter: spesielt i post-sovjetiske stater som Ukraina (2004-5), Kirgisistan (2005) og til og med i Georgia (2003).
Det er talende i denne forbindelse at Victoria Nuland, den tidligere amerikanske diplomaten som spilte en nøkkelrolle i kuppet i 2014 i Ukraina, nettopp har blitt tatt inn i styret for National Endowment for Democracy (NED): en av nøkkelaktørene i NGO-isering av USAs utenrikspolitikk. Ikke rart at Bidzina Ivanishvili, en av hovedgrunnleggerne av Georgian Dream, nylig beskrev NGO-klassen som en «pseudo-elite» oppfostret av utlendinger, og i bunn og grunn flau over sitt eget land. Det er sikkert også avslørende at georgiske opposisjonspolitikere ofte blir intervjuet med EU-, USA- og Nato-flagg i bakgrunnen.
Det er kort sagt klart at den moralske panikken over Georgias lov om «utenlandsk agent» hadde lite med demokrati å gjøre. Snarere, som historikeren Bryan Gigantino sier det, frykter vestlige land at regelen vil frata dem «viktig innflytelse» i landets innenriks- og utenrikspolitikk. Samantha Power, leder av USAID, innrømmet i hovedsak det da hun sa at loven «truer Georgias euro-atlantiske fremtid alvorlig».
Dette er kanskje det mest hyklerske aspektet ved den vestlige fortellingen om et land som Georgia. Uansett Russlands «utenlandske innflytelse» – og den eksisterer sikkert – er Vestens langt større. Mer til poenget, det er helt naturlig for et land som Georgia, som ligger på grensen mellom Europa og Asia, å utnytte den pågående «multipolariseringen» av global politikk og øke sin egen autonomi. Gitt Vestens egen fallende innflytelse, vil i mellomtiden klomsete forsøk på å kraftig forstyrre denne prosessen bare presse georgiere enda nærmere inn i armene til Russland og Kina.
Og selv om Tbilisis fremtid fortsatt er uavgjort, er dette langt fra bare Georgias problem. Tross alt skjer noe lignende nå i Moldova. Også der avslørte nylige valg en dypt splittet velgermasse. Ikke mindre viktig er rollen til vestlige og vestlig finansierte frivillige organisasjoner i landet. For eksempel har forskjellige varamedlemmer fra det pro-vestlige regjeringspartiet, og til og med den nåværende presidenten i Moldova, tidligere deltatt i Soros Foundations-programmer. Kombinert med potensialet for lignende problemer andre steder i den post-sovjetiske sfæren, og det er klart at den georgiske drømmen ennå kan bli et mareritt over hele regionen.
Denne artikkelen ble publisert av UnHerd.
