oss 150 kroner!
Sangen om Olav Tryggvason 8
Oles’ Buzina 2014 i boken «Det førkievske Rus’».
Oversatt fra russisk og tillempet av dr. philos. Knut Erik Aagaard oktober 2024
Fyrst Svjatoslav av Rus’ omkom i strykene ved Kiev i mars 972. Han etterlot seg drikkebegeret som Khan Kurja hos bulgarerne ved Donau laget av skallen hans, og dessuten tre sønner med ulike mødre: halvbrødrene Jaropolk, Oleg og Vladimir. Om dette drikkebegeret lyder det hos en av de mindre kjente gammelrussiske krønikeskriverne: «Vi har dette begeret, som heretter skal bevares i skattkammeret. Fyrsten og hans dronning skal drikke av det og si: Som denne mannen var, hvis skalle vi nå drikker av, slik blir også våre sønner».
Under Kievs overhøyhet holdt de bulgarske høvdingene seg inntil videre i ro og avventet bragdene til den av Svjatoslavs tre sønner som i handling best beviste sin høye byrd. De tre halvbrødrene bestemte seg for mest mulig å redusere antall spredere av Ruriks gener i Rus’ – nemlig ved å bekjempe hverandre.
Som kjent vant Vladimir broderkrigen etter å ha hentet seg skip og menn hos Håkon Jarl på Lade, Norges de facto stattholder fra 970 til 995. Vladimir beviste nok en gang det gamle ord: Den som har Novgorod, får Kiev med på kjøpet, for de andre bygdene har ikke noe sted å gjøre av seg.
Jeg skal ikke her gjenta det alle vet, om Vladimir, om det røde lysstreif som kristnet Rus’. Det har jeg skrevet andre steder. Her skal jeg nøye meg med å beskrive forholdet mellom de to storfyrstene Vladimir den Hellige og sønnen Jaroslav den Vise og skandinavene, og deres deltagelse i kristningen av Russland.
Den siste vestlige helgen som anerkjente den ortodokse russiske kirke, var den norske kongen Olav II, som kristnet nordmennene og løftet dem opp fra det åndelige mørke. I likhet med fyrst Vladimir fikk også Olav II tilnavnet «den Hellige».
Olav den Hellige var jevngammel med Vladimirs sønn og arving Jaroslav den Vise/Jarleif. Soga om kong Eymund [tippoldebarn av Hårfagre, del av soga om Yngve Vidfarne av Odd Snorreson Munk] forteller at Olav II – før han ble hellig – hadde en hemmelig romanse med Jaroslavs svenskfødte dronning Ingrid mens han var i tjeneste hos Vladimirs sønn Jaroslav i Novgorod. Men Olav II hadde mer enn som så på sin historiske merittliste. Han kristnet Norge og falt under slaget mot jarlene på Stiklestad i 1030, som støttet den danske kong Knut den Mektige. Olav II den Hellige tilhørte den norske kongemakten, Hårfagre-ætten.
Olavs affære med Ingrid kom godt med for hans posthume saliggjørelse. Kirker til ære for Olav den Hellige ble reist i byene Novgorod og Ladoga [slavisk for den gamle «Aldeigjuborg», et norrønt len ved sørenden av den store innsjøen Ladoga].
Vi ser at i tillegg til å lyde Guds ord, er det også nyttig å ha den rette kjæreste. Dronning Ingrid elsket aldri sin lovformelige ektemann Jaroslav den Vise [norsk Jarleif]. Hennes hjerte tilhørte Olav den Hellige. Den unge Ingrids far [Olof Skötkonung av Sverige] hadde lovet nettopp Olav hennes hånd, men etter politiske og økonomiske overveielser ga han henne i stedet til fyrst Jaroslav av Novgorod, den viktigste byen i området, som var mye rikere enn det fattige Norge. Dessuten hadde Jaroslav de beste sjanser til å vinne den tradisjonelle «broderkrigen» i Rus’ og ta makten i Kiev [hvor hans bror Jaropolk hersket etter faren Svjatoslav]. Og svenskekongen fikk rett: Jaroslavs og Ingrids etterslekt skulle herske i Rus’ til 1598, men etterhvert fra Moskva.
Kristningen av et land skjer aldri momentant. På samme måte som vår Vladimir den Hellige [sagaens kong Valdemar] hadde sine forgjengere i fyrstinne Olga [Helga] og høvding Askild [i Kiev], hvis hird var kristen, så var Olav den Hellige heller ikke den første som forsøkte å få nordmenn til å anta troen på guden som stammet fra det fjerne Palestina. Det er interessant å se hvordan spredningen av religioner følger de store handelsveier sammen med vanlige fysiske handelsvarer.
Allerede før Olav den Hellige hadde en annen konge forsøkt å kristne Norge, nemlig Vladimirs samtidige Olav Tryggvason. I krøniken nevnes en varjag som vendte tilbake til Kiev fra grekernes land på Vladimirs tid, og som med forakt uttalte seg om de hedenske gudebildene som denne herskeren og et flertall av hans undersåtter fortsatt dyrket.
I varjagens ord aner man den dårlig skjulte arrogansen som er typisk for nyfrelste: «Gudene deres er trestykker. De er her i dag, men i morgen råtner de. De verken spiser, drikker eller taler, og de er laget for hånd av tre. Men Gud er én og ham dyrker og tjener grekerne». Talen som [den slaviske] krøniken legger i munnen på den hjemvendte varjag er nesten ordrett lik den talen som Olav Tryggvason tilskrives i «Den Store Saga» [Odd Snorreson Munk].
Krønikens versjon av Vladimirs kristning av Russland er temmelig sikkert en legende. Fortellingen om Vladimirs valg mellom tre mulige varianter av gudstro (den judeiske, den islamske og den kristne) viser seg å være en historisk anekdote, etter modell av den som fortelles om khazarenes høvding Bulan, som minst hundre år tidligere hadde innkalt en mulla, en rabbiner og en prest for å velge den religionen som best passet folket hans. Forskjellen er bare at Vladimir valgte kristendommen der Bulan valgte den judeiske tro. Nettopp i disse for de kristne så uheldige khazariske mannjevningene på åttehundretallet, deltok de to skaperne av det slaviske alfabet, misjonærene Kyrillos og Methodios. Vår krønike forteller om hvordan de kristne i Rus’ liksom tok revansje for dette forlengst historiske og forsmedelige nederlaget overfor judaismen.
Men det kunne ikke være så enkelt som Nestor fremstiller det. Da han skulle bestemme seg for å forkaste flerguderiet, måtte Vladimir ha litt elementær kunnskap om de konkurrerende verdensreligionene. Og de økonomiske båndene spilte også en avgjørende rolle. Flerguderiet var den lokale tro, heimfødingenes og hjemmesitternes tro, som dyrket sine hellige tjern og skoglunder. Det var forsøket verdt å heve blikket fra bakevjene og opp mot kjøpmennenes store ferdselsveier, som dyrket helt andre guder og som godt kjente betydningen av – penger. Alle de store religionene har sitt å si om det som vi kaller «hard valuta». Hva koster det? Skal jeg kjøpe eller selge? Slike spørsmål var meningsløse for naturalhusholdningens hedninger. For dem var det nok å bringe gudebildet et offer. Å erstatte ofringer med pengegaver var dem helt fremmed. Guden ville ha manneblod, og ferdig med det!
Arabiske kilder forteller at Vladimir i egenskap av fyrste i Novgorod i tidlige år hadde vist en levende interesse for islam, og latt bygge en moské. Moskéen var en velvillig gest overfor gode handelspartnere i sør-øst. Det har sin forklaring: Fra nær Novgorod gikk handelsveien på Volga til Kaspihavet, ned mot det arabiske kalifatet. Derfra fikk varjagene hard valuta i form av arabiske dirham, sølvmynter med fast vekt og legering.
Men tidene forandret seg. Det lyktes Vladimir å ta det norrøne Polotsk [nå nord i Hviterussland nær farbare elver nordover og sørover] fra halvbror Oleg. Deretter tok han Kiev fra bror Jaropolk, slik hans far Svjatoslav hadde tatt byen fra Askild og Dyre, og etterhvert kontrollen med hovedåren Dnjepr. Alle forgreningene av de store ferdselsårene mellom nord og sør, «fra varjag til greker», befant seg nå på Vladimirs hånd, som senere skulle kristne Rus’.
Men den viktigste av disse handelsveiene var nå blitt Dnjepr, som førte til Svartehavet og «Miklagard» eller Konstantinopel, hovedstad i Det øst-romerske riket. Den viktigste handelspartneren ble nå Bysants via Dnjepr istedenfor kalifatet i Bagdad via Volga. Og da ble det tid for å velge religion for dette fleretniske handelsriket. For til forskjell fra sin far Svjatoslav foretrakk Vladimir gjensidig nyttige handelsforbindelser med Konstantinopel, ikke som før grunnlagt på åpen plyndring, men etter kommersielle prinsipper for handel mellom likeverdige stater.
Den viktigste agenten for kristendommen i Kiev, hvor Vladimir hadde etablert seg som enehersker etter å ha nedkjempet sine halvbrødre som høvdinger i riket, ble ifølge «Den store saga» den fremtidige kong Olav I Tryggvason av Norge.
Olav Tryggvason levde et uvanlig liv, fullt av ulykker og gleder. Han var født på begynnelsen av 960-tallet som oldebarn av Norges første konge, Harald Hårfagre. Olavs far kong Tryggve Olavsson [i Viken] falt i maktkampen om kongedømmet før sønnen ble født. Olavs gravide mor Astrid måtte flykte fra landet til Sverige og deretter til Novgorod, hvor hennes bror Sigurd Eirikson tjente i varjag-hirden til Vladimir i krigen mot halvbroren Jaropolk i Kiev. Men skipet som Astrid og hennes lille sønn reiste med ble bordet av estiske sjørøvere på veien [over Østersjøen] til Novgorod.
Olav levde seks år som trell hos esterne, inntil han ble frikjøpt av Sigurd, som tilfeldigvis fikk øye på nevøen sin på en av basarene hvor man handlet levende varer. Etter dette havnet Olav, som nå var 12 år gammel, i fyrst Vladimirs hird under onkelens beskyttelse. Med sin tapperhet og sitt lyse sinn ble Olav snart en yndling, en «troppsmaskot» i fyrstens hird. «Kong Valdemar», som han kalles i de skandinaviske sagaer, satte også pris på Olav, hvilket imidlertid ikke hindret Olav i å innlede en romanse med en av sin velgjørers mangfoldige hustruer, den unge Allógia [Olava].
Den nye eneherskeren Vladimir smeltet varjagene sammen med det greske Bysants ved ekteskap etter å ha inntatt Kiev. Dette fremgår klart både av Nestor-krøniken og sagaene, som begge presiserer at misunnelige [eller forsiktige] krefter lyktes i å overbevise den nye herskeren om faren ved å ha den unge Olav Tryggvason i sin nærmeste krets. Olav ble nødt til å forlate Rus’. Han bega seg til vendernes land, til Østersjø-slavernes område [i dagens Pommern]. Her giftet Olav Tryggvason seg med datteren til den lokale kongen Burislav og glemte den forsmådde Allógia.
Olav skal ha elsket sin slaviske hustru [Geira]. Men de levde bare tre år sammen. Hun ble ble uventet revet bort av sykdom. Olav la med sorg ut på en ny lang reise – tilbake til Rus’. Der sies det at han hadde en drøm om himmel og helvete. Og hvilke drømmer skulle denne unge mannen ellers ha, som aldri hadde møtt sin far, som hadde gjennomlevd slaveri, krig, kjærlighet og nå tapet av sin unge hustru? I drømmen mottok han et kall til å dra til Konstantinopel og motta dåpen i den religionen som mer enn noen trøster dem som opplever sorg og lidelse.
På veien hjem fra Bysants til Norge møttes han og Vladimir igjen i Kiev. Olav påpekte for kongen alle fordelene ved troen på Kristus. Jeg tror ikke Olav var kristendommens eneste forsvarer i kongens krets, selv om sagaen gir nettopp ham ansvaret for at Vladimir lot seg døpe.
Rundt herskeren i Kiev var det mange forkynnere. Men hvem kunne herskeren over Rus’ feste mest lit til – ukjente munker eller sin vikingbror, krigeren av kongelig byrd som allerede hadde lagt ut på dåpens vei? Vladimir fryktet denne veien på grunn av tradisjonsbruddet, men den fristet ham samtidig med de [økonomiske] perspektivene som ville åpne seg seg for ham innenfor kirkedøren. Han stolte – selvfølgelig – på Olav, sin kamerat fra den ville ungdomstiden, som selv hadde tatt dåpen. [Oversetters anm.: Vi tar det for gitt at både Olav I Tryggvason og Vladimir I begge snakket både russisk og norsk].
Vladimirs eksempel, som etter å ha støttet flerguderiet aktivt, ikke bare hadde tatt dåpen, men som også hadde prestert å kristne Rus’ helt opp til Novgorord, inspirerte i sin tur også Olav. Han fikk en kraftig tilskyndelse til å ta farens krone tilbake og reise korset over Norge. I det engelske Northumbria, hvor Olav igjen kjempet som leiesoldat, møtte kong Tryggves sønn Olav en sannsiger, nesten som sendt fra Den himmelske far: «Du blir en berømt konge», spådde han, «og du vil fullbyrde hellige gjerninger. Du vil vende mange til den kristne tro, og på den måten vil du hjelpe du både deg selv og mange andre».
På landstinget i 995 ble Olav Tryggvason valgt som konge over Norge. Minnesmerket over Olavs kristningsgjerning står til denne dag på torvet i den byen han grunnla på Lade, Trondheim, en by hvis navn i oversettelse betyr «De sterkes hjem». På den tiden ble Trondheim Norges hovedstad. Til byens kirke [Nidaros], bygget av Olav I, skulle Olav II den Helliges levninger stedes til hvile nøyaktig én generasjon senere, og til den kirken går det en jevn strøm av pilegrimer.
Leiv Erikson, som åpnet Amerika, Island, Grønland og Orknøyene for bosetting og næring, mottok dåpen fra Olav Tryggvason og ble sendt ut av ham. Men kongen selv omkom i slaget ved Svolder i år 1000 etter uventet å ha støtt på en overlegen svensk-dansk flåte av jomsvikinger [representanter for Daneveldet i Norge].
Ser dere hvordan alt knyttes sammen i vår fortid takket være én viking? Enda tettere sammenflettet enn det ville være mulig å forestille seg: Både Rus’ og Bysants, varjag og greker, vendernes land, Norge, England og til og med Nord-Amerika, som ingen dengang hadde den fjerneste anelse om, verken i Kiev eller i resten av Europa!
I denne serien om Russlands tidlige historie og dens moderne følger har jeg repetert litt og delvis nylest fra:
Buzina, Oles’: «Докиевская Русь» (Арий, Kiev 2014)
Cameron, Averil: «The Byzantines» (Blackwell 2006)
Christensen, Svend Aa. og Knud Rasmussen: «Russlands historie 1: Rigets oprindelse indtil 1689» (Politikens forlag, København 1992, 2. utg.)
Dzhakson, Tatjana N.: «Исландские королевские саги о восточной Европе. Тексты, перевод и комментарий». Российская Академия Наук, 2. korrigerte, utvidede og annoterte utg. Moskva 2012.
Gibbon, Edward: «The Decline and Fall of the Roman Empire» Origin of the Russian Monarchy (London 1776-
1778, her etter Everyman’s Library 1994, bind 5, side 585-601)
Kushnir, Ilja I.: «Архитектура Новгорода» (Соиздатель, Leningrad 1991)
Longworth, Philip: «Russia’s Empires» (John Murray, London 2006)
Miljukov, Pavel N.: «Очерки по истории русской культуры» (St. Petersburg 1896 etter siste og utvidede utgave Paris 1937, Haag 1964, nyutgitt av Progress, Moskva 1993)
Nansen, F.: “Nord i tåkeheimen» (Dybwad, Kristiania 1911)
Nestor: «Повесть временных лет» (Kiev ca. 1113/Асбука 1997 og annotert utg. 2024, St. Petersburg)
Nistad, Bjørn D.: «Ukrainas historie» (Vidarforlaget, Oslo 2017)
Norwich, John Julius: «Bysants’ historie» (Pax, Oslo 1997)
Odden, Per Einar: «Den hellige Olga av Kiev (879-969)» (www.katolsk.no/biografier/historisk/olga)
Odden, Per Einar: «Den hellige Vladimir av Kyjiv (956-1015)» (2008
(www.katolsk.no/biografier/historisk/vladimi1))
Odden Per Einar: «Den hellige Nestor» (2010 (www.katolsk.no/biografier/historisk/neskroen))
Platonov, Sergei, F: «Лекции по русской истории» (Petrograd 1917/Victory, St. Petersburg 2011)
Tjønn, Halvor: «Vikingenes Russland» (Saga Bok, Stavanger 2006)
Tjønn, Halvor: «Russland blir til» (Dreyer, Oslo 2015)
Sars, Johan Ernst: «Udsikt over den norske Historie» 1874 (etter samlede verker, bd.1, Gyldendal 1911)
Snorreson Munk, Odd: «Olav Tryggvasons saga», kompilert ca. 1190, på norsk ved Magnus Rindal
(Samlaget 1977)
Sturlason, Snorre: «Noregs kongesoger»: Eirikssønene, Håkon Jarl, Olav Tryggvason, Olav den Heilage. (Samlaget 1979)
Denne artikkelen er nummer åtte i en serie på ni.
Den siste artikkelen kommer i morgen.
