oss 150 kroner!
Flertallet av verden ønsker eller aksepterer ikke amerikansk hegemoni og er forberedt på å konfrontere det i stedet for å underkaste seg dets diktater, skriver Jeffrey D. Sachs.
Common Dreams, Consortium News, 5. november 2024
Det nylige BRICS-toppmøtet i Kazan, Russland, bør markere slutten på de neokonservative vrangforestillingene som er innkapslet i undertittelen på Zbigniew Brzezinskis bok fra 1997, The Grand Chessboard: American Primacy and its Geostrategic Imperatives.
Siden 1990-tallet har målet for amerikansk utenrikspolitikk vært «primacy – overlegenhet», også kjent som globalt hegemoni. De amerikanske metodene har vært kriger, regimeendringsoperasjoner og ensidige tvangstiltak (økonomiske sanksjoner).
Kazan samlet 35 land med mer enn halvparten av verdens befolkning, som avviser amerikansk mobbing og som ikke lar seg kue av amerikanske krav om hegemoni.
I Kazan-erklæringen understreket landene «fremveksten av nye maktsentre, politisk beslutningstaking og økonomisk vekst, som kan bane vei for en mer upartisk, rettferdig, demokratisk og balansert multipolar verdensorden».
De understreket «behovet for å tilpasse den nåværende arkitekturen for internasjonale relasjoner, for bedre å gjenspeile dagens realiteter», samtidig som de erklærte deres «forpliktelse til multilateralisme og opprettholdelse av folkeretten, inkludert formålene og prinsippene nedfelt i FN-pakten, som dens uunnværlige hjørnestein».
De tok spesielt sikte på sanksjonene pålagt av USA og dets allierte, og hevdet at «Slike tiltak undergraver FN-pakten, det multilaterale handelssystemet og avtalene om bærekraftig utvikling og miljø».
Hegemoniets historie
Den neokonservative søken etter globalt hegemoni har dype historiske røtter i Amerikas tro på sin eksepsjonalisme.
I 1630 påkalte den puritanske lederen John Winthrop evangeliene da han beskrev Massachusetts Bay-kolonien som en «by på høyden», og erklærte grandiost at «alle menneskers øyne hviler på oss».
På 18oo-tallet ble Amerika ledet av Manifest Destiny, for å erobre Nord-Amerika ved å fortrenge eller utrydde de innfødte. I løpet av andre verdenskrig omfavnet amerikanerne ideen om det «amerikanske århundret», at USA etter krigen ville lede verden.
USAs storhetsvanvidd ble overladet med Sovjetunionens sammenbrudd på slutten av 1991. Med USAs nemesis fra den kalde krigen borte, forestilte de fremvoksende amerikanske neokonservative seg en ny verdensorden der USA var den eneste supermakten og verdens politimann. Deres utenrikspolitiske instrumenter var kriger og regimeendringsoperasjoner for å styrte regjeringer de mislikte.
Etter 11. september planla de neokonservative å styrte syv regjeringer i den islamske verden, først Irak, og deretter gå videre til Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og Iran. Ifølge Wesley Clark, tidligere øverstkommanderende for NATO, forventet de neokonservative at USA skulle seire i disse krigene i løpet av fem år. Men nå, mer enn 20 år senere, fortsetter de neokonservative krigene mens USA har oppnådd absolutt ingen av sine hegemoniske mål.
De neokonservative resonnerte tilbake på 1990-tallet at ingen land eller gruppe av land noen gang ville våge å stå opp mot amerikansk makt. Zbigniew Brzezinski, for eksempel, president Jimmy Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver, hevdet i The Grand Chessboard, at Russland ikke ville ha noe annet valg enn å underkaste seg den USA-ledede utvidelsen av NATO og de geopolitiske diktatene til USA og Europa, siden det ikke var noen realistiske utsikter til at Russland lykkes med å danne en anti-hegemonisk koalisjon med Kina, Iran og andre.
Som Brzezinski sa det:
«Russlands eneste reelle geostrategiske alternativ – alternativet som kan gi Russland en realistisk internasjonal rolle og også maksimere muligheten til å transformere og sosialt modernisere seg selv – er Europa. Og ikke et hvilket som helst Europa, men det transatlantiske Europa av det utvidede EU og NATO». (uthevelse tilføyd, Kindle-utgaven, s. 118)
Brzezinski tok avgjørende feil, og hans feilvurdering bidro til og førte til katastrofen med krigen i Ukraina. Russland ga simpelthen ikke etter for USAs plan om å utvide NATO til Ukraina, slik Brzezinski antok at de ville. Russland sa et bestemt nei, og var forberedt på å føre krig for å stoppe de amerikanske planene. Som resultat av de neokonservative feilberegningene vis-à-vis Ukraina, seirer nå Russland på slagmarken, og hundretusener av ukrainere er døde.
Heller ikke – og dette er det enkle budskapet fra Kazan – isolerte amerikanske sanksjoner og diplomatisk press Russland det minste. Som svar på gjennomgripende amerikansk mobbing har en anti-hegemonisk motvekt dukket opp. Enkelt sagt, flertallet i verden ønsker eller aksepterer ikke amerikansk hegemoni, og er forberedt på å konfrontere det i stedet for å underkaste seg dets diktater. USA har heller ikke lenger den økonomiske, finansielle eller militære makten til å håndheve sin vilje, hvis de noen gang hadde det.
Landene som samlet seg i Kazan representerer et klart flertall av verdens befolkning. De ni BRICS-medlemmene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika som de opprinnelige fem, pluss Egypt, Etiopia, Iran og De forente arabiske emirater), i tillegg til delegasjonene fra 27 aspirerende medlemmer, utgjør 57 prosent av verdens befolkning og 47 prosent av verdens produksjon (målt til innkjøpskraft-justerte priser).
USA, derimot, utgjør 4,1 prosent av verdens befolkning og 15 prosent av verdens produksjon. Legg til de amerikanske allierte, og befolkningsandelen til den USA-ledede alliansen er rundt 15 prosent av den globale befolkningen.
BRICS vil øke i relativ økonomisk tyngde, teknologisk dyktighet og militær styrke i årene som kommer. Det samlede BNP for BRICS-landene vokser med rundt 5 prosent per år, mens det samlede BNP for USA og dets allierte i Europa og Asia-Stillehavet, vokser med rundt 2 prosent per år.
Selv med deres økende innflytelse kan imidlertid ikke BRICS erstatte USA som en ny global hegemon. De mangler rett og slett den militære, økonomiske og teknologiske makten til å beseire USA, eller til og med true dets vitale interesser. BRICS krever i praksis en ny og realistisk multipolaritet, ikke et alternativt hegemoni som de har ansvaret for.
Amerikanske strateger bør lytte til det til syvende og sist positive budskapet som kommer fra Kazan. Ikke bare har den neokonservative søken etter globalt hegemoni mislyktes, det har vært en kostbar katastrofe for USA og verden, som har ført til blodige og meningsløse kriger, økonomiske sjokk, massefordrivelse av befolkninger og økende trusler om kjernefysisk konfrontasjon. En mer inkluderende og rettferdig multipolar verdensorden tilbyr en lovende vei ut av det nåværende kaoset, en vei som kan være til fordel for USA og dets allierte, så vel som nasjonene som møttes i Kazan.
Fremveksten av BRICS er derfor ikke bare en irettesettelse av USA, men også en mulig åpning for en langt mer fredelig og sikker verdensorden. Den multipolare verdensordenen som BRICS ser for seg kan være en velsignelse for alle land, inkludert USA. Tiden har løpt ut for de neokonservative vrangforestillingene, og USAs aggressive kriger. Øyeblikket er kommet for et fornyet diplomati for å få slutt på konfliktene som raser rundt om i verden.
Denne artikkelen er fra Common Dreams.
BRICS Summit Should End Neocon Delusions
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Jeffrey D. Sachs er universitetsprofessor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University, hvor han ledet The Earth Institute fra 2002 til 2016. Han er også president for FNs nettverk for bærekraftige utviklingsløsninger og kommisjonær for FNs bredbåndskommisjon for utvikling.
