oss 150 kroner!
Taxisjåføren kapret meg. Det var altså ikke jeg som kapret en taxi. Jeg var motvillig, for han prøvde å kapre meg allerede inne på flyplassen i Tblisi, før jeg hadde rukket å veksle penger.
Men han hang på som en klegg, påsto at han visste om en minibank på veien til hotellet, der man kan ta ut georgiske lari uten gebyr. På flyplassen krevde de 3% i gebyr. Så jeg lot meg overtale.
Sjåføren, jeg antar ca. 55 år, var grei når alt kom til alt. Vi snakket litt om valget, i den grad det lot seg gjøre med hans heller svake engelsk. Han fikk likevel formidlet at han skulle stemme på Mikheil Saakashvili, eller partiet hans, United National Movement (UNM).
Sjåføren sa videre at russisk var obligatorisk fremmedspråk da han gikk på skolen, og at engelsk erstattet russisk en gang på 90-tallet. Russisk ble redusert til et språk elevene nå kan velge. Luka Mamniashvili, født i 1991, som jeg kommer tilbake til i neste artikkel, sa at han lærte engelsk fra første klasse, russisk fra fjerde.
Dette fikk meg til å tenke over hvilken makt/betydning språk har. Det at georgiske elever lærer engelsk som obligatorisk fremmedspråk i stedet for språket til naboen Russland, får betydning for hvilke informasjonskilder de benytter seg av fra de er barn, hva slags musikk de hører på, hvilke filmer de ser osv. Det dreier seg rett og slett om hva de er i stand til å lese og forstå og hvem de kan prate med.
Det får så betydning for hvordan de ser på verden, også når de blir voksne. Det at georgiske medier etter sjølstendigheten i 1991 ble mer vestlige og mindre russiske virker i samme retning.
Norske myndigheter valgte det samme for flere generasjoner siden, jeg vet ikke nøyaktig når. Jeg lærte i alle fall engelsk på skolen fra fjerde klasse, skoleåret 1969/1970. Svensk og dansk trengte vi knapt å lære, men vi leste svenske og danske tekster som del av pensum. Tysk var pensum på ungdomskolen, mens jeg i tillegg fikk undervisning i fransk et eller to år på videregående.
Summa summarum blir norske skoleelever undervist i flere språk, men kun i språkene til allierte land eller naboer (Sverige ble et alliert land først i år). Men språket til naboen Russland, skal vi helst ikke lære, virker det som. Det var i hvert fall ikke noe jeg noen gang ble oppmuntret til.
Det er med andre ord flere grunner til at det for det meste er yngre georgiere som kan engelsk. Det skyldes ikke bare engelsk-språklig popmusikk og Hollywood-filmer. Dette gjelder også andre land som tidligere var del av Sovjetunionen eller Warzawapakten.
Når jeg viser til georgiere jeg snakket med er det dermed de som kan engelsk så noenlunde. Dette er derfor en gruppe av georgiere som er mer pro-vestlige enn de andre. Det at eldre georgiere gjennomgående er svært svake i engelsk førte til at jeg for det meste unngikk å snakke med dem, da det sjelden er bryet verdt. Mitt utvalg er derfor i favør av opposisjonen, men hvor mye i favør vet jeg ikke.
Dette er den andre av mine artikler basert på hva jeg opplevde før og under valget i Georgia 26. oktober. Her er den første:
Fortsettelse følger i morra med omtale av mediesituasjonen i Georgia, hvilken rolle vestlige NGOer spiller der og faren for krig.
