Det skrives om forhold i barnehage og skole som vi ikke bør være stolte av i landet vårt. Ikke rart at familier som har mulighet velger andre løsninger.
Det er en massiv flukt fra yrket og lav søkning til barnehagelærerutdanningen.
Utdanningsforbundet har dette oppslaget på sin hjemmeside, her lenker de til to nye undersøkelser om arbeidstid i barnehagene som bekrefter at for lav bemanning og høyt sykefravær går utover kvaliteten i barnehagene.
Fra å være et godt pedagogisk tilbud er barnehagen blitt en dårlig oppbevaringsplass. Kan vi virkelig ikke tilby noe bedre i rike Norge?
I løpet av noen måneder har aksjonsgruppa som kaller seg Foreldreopprøret 2024 fått over 20.000 tilhengere. Mange av dem er foreldre som deler historier om hvordan barna deres sliter i barnehagen. Gruppa skriver at dette er tema som går igjen i historiene:
- Ansatte som er alene med 6, og opp mot 12 småbarn morgen/ettermiddag. Eller 18 store barn.
- Barn med spesielle behov som ikke får tilstrekkelig oppfølging.
- Barn som har gått for lenge uten å ha blitt skiftet på.
- Barn som ikke blir møtt når de kommer, foreldre som ikke får høre hvordan dagen har vært.
- Barn som ikke føler seg trygge i barnehagen.
- Barnehager som ber foreldre hente tidlig grunnet sykefravær.
- Enkelte nevner også ansatte som ikke får forhindret at barn klyper, klorer eller biter andre barn.
Vi ser med bekymring på utviklingen hvor barn tilbringer mer tid og har lengre dager i barnehagen, uten at bemanningsnormen har økt i takt med utviklingen. Dette, samt massiv flukt fra yrket og barnehagelærerutdanningen, truer nå kvaliteten i barnehagetilbudet.
https://foreldreopproret.wordpress.com
Nylig har Regjeringa lagt fram sitt statsbudsjett, det hjelper lite av prisene på barnehage reduseres dersom man ikke også gjør noe i den andre enden. Vi må styrke bemanninga og øke lønna slik at man både får sikra rekrutteringa til utdanninga og yrket. Kommuneøkonomien er også så dårlig at det i tillegg spares på vikarer ved fravær. Fraværet er høyt og det er fler og fler som ikke vil jobbe i barnehage da hverdagen ikke er til å holde ut i lengden.
I skolen ser vi det samme, antallet elever som trenger støtte og spesialundervisning øker, klasser blir slått sammen og små skoler blir lagt ned på grunn av dårlig kommuneøkonomi. Flukten fra yrket er stor, og søkningen til utdanningen går ned.
I september kom det en budsjettlekkasje, regjeringa ville komme med ei gjeldssletteordning for de som bor eller bosetter seg i en av de 189 kommunene på SSBs sentralitetsnivå* 5 og 6, det viser seg nå at det bare er satt av 13 millioner kroner, som skal gå til systemutvikling i forbindelse med prosjektet. Ordninga med gjeldsslette vil ikke bli i iverksatt før i neste års budsjett og da er det vel svært sannsynlig at det ikke er dagens regjering som styrer. Ei slik systemutvikling er dermed helt bortkastet – og føyer seg inn i tiltak àla sette ned et utvalg/komite.
(*Sentralitetsindeksen er en kode med en verdi for hver kommune, som gir et mål for kommunens sentralitet. Her beskrives en oppdatering av indeksen for 2020-kommunene.)
Nå er det ikke bare overfor våre barn og unge at velferdsstaten svikter, vi ser det på område etter område. Men det får jeg komme tilbake til.
Resultatet av en slik dårlig prioritering av tilbud til våre barn og unge ser vi, ikke vil folk jobbe i denne sektoren og antallet unge som faller ut av skole og ikke deltar i yrkeslivet bare øker.
Vi trenger en helt ny familiepolitikk – det er helt utrolig at våre politikere ikke ser dette.