oss 100 kroner!
Da jeg begynte i fabrikken i januar 1971, var vi midt oppe i EEC-kampen. Frontene var skarpe. Det var med andre ord ikke bare bare for en 19-åring å ta grep om denne kampen i foreninga. Da, som nå, ble vi pumpa øra fulle av at Hunton og resten av industrien måtte legges ned hvis vi ikke ble medlem av EEC. Vi ville ikke få solgt varene våre. Eksporten ville stoppe opp og den norske industrien ville være en saga blott.
Sosialdemokratiet, representert ved Arbeiderpartiet, sto sterkt i fabrikken og jobbet for innmelding i EEC. Men det var igjen mange tidligere medlemmer og sympatisører av NKP og SF, folk som hadde innflytelse og påvirkningskraft nok til å støtte meg. Flere av dem var svært glade for at det nå kom en ungdom med pågangsmot og kunnskaper og tok opp kampen, mot det jeg oppfattet som litt sidrumpa karer.
Jeg var likevel ikke så høy i hatten når jeg tok med meg materiell inn i garderoben for å selge, eller gi bort informasjon fra Folkebevegelsen mot EEC og Arbeiderkomiteen mot EEC og Dyrtid, forkortet til AKMED. Det ble mange høylytte diskusjoner, ikke bare om EEC. Jeg tok også med meg informasjon fra Solidaritetskomiteen for Vietnam og Fritt Palestina, og jeg solgte månedsavisa Klassekampen, til stor forargelse for mange, men også til stor fornøyelse for andre. Jeg fikk solgt mange aviser og jeg skaffet meg mange venner som var til stor hjelp i de årene som kom. Jeg solgte Klassekampen også utafor fabrikken – i mange år hver lørdag på Falkehjørnet i Gjøvik.
Salget av Klassekampen var i grunnen en aktivitet som tok en del tid. Vi skulle gjøre avisa kjent for så mange som mulig og prøve å få de til å abonnere på avisa. Det ble opparbeidet ruter som hver måned fikk besøk, blant andre av meg. Ei rute hvor salget var svært bra, ble døpt til Stalingrad-ruta. Den tok det lang tid å komme gjennom. Alle ville slå av en prat, og vi ble bedt inn på kaffe og kaker.
Jeg lasta opp sykkelen med aviser og dro på salgsturne før jeg skulle på nattskiftet. Det måtte jeg slutte med fordi det tok for lang tid å komme gjennom ruta. Det er rimelig slitsomt å bruke flere timer på avissalg for deretter å dra rett på nattskift. Men, det var ikke bare avissalg som gjorde livet rimelig hardt. Det var også mange kveldsmøter som varte og rakk til langt på kvelden. Klok av skade, var nistepakka med på slike møter, slik at jeg kunne dra rett på nattskiftet etter endt møte.
Inne i fabrikken var det også en del faste kjøpere av Klassekampen. En dag jeg hadde solgt rimelig bra med aviser, sto jeg og diskuterte med John, maskinkjøreren på 8 fot våtmaskin. John og jeg var enige i mye og praten gikk fint og lett. Greit å ha mye å prate om, uten at en behøver å diskutere produksjonen hele tida. Avisa lå framme på mange maskinplasser, til stor ergrelse for en del ledere og ikke minst noen medlemmer i AP. Da en elektriker så at John og jeg leste fra Klassekampen, mista han helt besinnelsen. Han blei helt rød i trynet, viftet med armene og nappet avisa ut av henda på John. Han reiv avisa i stykker, kasta den på betonggulvet, hoppa på den og satte i med et uforglemmelig hyl. Han ble ikke blidere da John ba han om erstatning for den ødelagte avisa, men han punga ut.
Dette var i 1977, året da AP og andre krefter prøvde å bli kvitt sånne som meg. De startet «fei dem ut-kampanjen.» Her ble vi (AKP) sammenlignet med Norsk Front, Blüchers naziparti. Kampanjen ble iverksatt over hele landet, noen steder lyktes AP i å få fjernet progressive folk som meg, andre steder gikk det i dass, som vi sier.
I Hunton startet det med et krav fra sju–åtte AP-medlemmer, hvor de tok til ordet for at det måtte gjøres tiltak mot den virksomheten AKP drev på mange arbeidsplasser rundt om i Norges land. Det kunne endt opp med suspensjon av medlemskapet mitt i foreninga, eller med eksklusjon. Jeg var selvfølgelig klar for å ta diskusjonen på halvårsmøtet på Gjøvik Arbeidersamfund, men jeg var engstelig for hvordan det skulle gå. Det var da det gikk opp for meg hvor mange som støttet meg i mitt arbeid som tillitsmann på skift.
Da jeg ble valgt som tillitsmann for skiftarbeiderne i 1975, den største gruppa i hele Hunton, fikk mange sosialdemokrater hakaslepp. AKPern vant uravstemminga med stort flertall. Jeg vant denne uravstemminga i 20 år på rad. Sosialdemokratene på 1970- og begynnelsen på 1980-tallet gjorde det de kunne for å bli kvitt meg, men folka mine bakka meg opp, hele tida, og sa ifra når det ble planlagt ett eller annet mugg, som «fei dem ut-kampanjen».
Jeg argumenterte så godt jeg kunne på halvårsmøtet, men det var ingenting i forhold til sinte medlemmer av Hunton Arbeiderforening, med Asbjørn Berntsen og Alf Rognstad i spissen. Da ble argumentasjonen fra høyre-sosialdemokratene knust. De hadde mobilisert, men de vant avstemminga med bare ei stemmes overvekt. Det var ikke mye å skrive hjem om. Det var planlagt et stort oppslag i OA, nå ble det bare en liten fis. Angrepet var i grunnen slått tilbake. Oppslutningen om linja jeg sto for styrket seg ganske kraftig etter dette. Svært mange som ikke var på halvårsmøtet ble forbanna på den måten de dreiv. De likte kort og godt ikke at AP ville ta rotta på en tillitsmann som jobbet knallhardt for krav som foreningsstyret ikke gjorde noe med.
Grunnen til denne støtten tror jeg var at jeg ikke oppførte meg som en brautende bedreviter fra AKP. Jeg var ydmyk overfor arbeidskamerater som kunne mye, de hadde opplevelser og erfaringer som måtte respekteres. Jeg lurte meg ikke unna arbeidet, men kastet meg inn i jobbene som måtte gjøres, og gjorde det jeg skulle vedrørende orden og rengjøring. Jeg kunne mye om produksjonen og vedlikeholdet av maskinene jeg hadde ansvaret for. Og kunne jeg det ikke, så spurte jeg dem som kunne det. Alle som kan noe, blir glad når unge folk kommer og ber om råd eller lærdom. Ikke minst var jeg en som tok kampene med mange arrogante funksjonærer og kampen for bedre lønn og arbeidsforhold. Det vil si, jeg var uredd.
