oss 100 kroner!
CovertAction Magazine, 28. september 2024
De siste høringene av Storbritannias lenge pågående Undercover Policing Inquiry, (UCPI) har kastet ytterligere lys over den hensynsløse, langvarige konspirasjonen mellom britiske næringsliv og sikkerhetstjenester for å identifisere, overvåke og nøytralisere «subversive» på arbeidsplasser.
(Subversiv er det som omvelter eller bryter ned samfunnet eller staten, gjerne med ulovlige midler. Det betyr også undergravende. Fra latin: ‘velte overende, omstøte’. Store norske leksikon.)
Det gjaldt for eksempel arbeidere i manuelle yrker, som tok opp helse- og sikkerhetsproblemer på byggeplasser, eller engasjerte seg i politisk aktivisme, eller var fagforeningsfolk. Disse arbeiderne ville da bli «svartelistet» fra ansettelse i et hvilket som helst felt, for livet.
Eksplosjonen i Storbritannias svartelistingsskandale daterer seg før opprettelsen av UCPI. Den begynte for alvor en kald morgen i februar 2009, da etterforskere fra Information Commissioner’s Office (ICO), Londons datavakthund, besøkte et falleferdig lokale skjult nede i et smug i Droitwich, Worcestershire. Etter å ha banket høyt på døren, ble den åpnet av en person ved navn Ian Kerr. ICO-teamet informerte ham om at de hadde en ransakingsordre og kom inn.
Bygningen var hovedkvarteret til The Consulting Associations. Man ville ikke ha gjettet ut fra den nedslitte fasaden eller det bevisst nøytrale navnet, men det var kjernen i svartelistingsintrigen. Kerr ble gitt informasjon om plagsomme arbeidere av en rekke kilder, inkludert arbeidsgivere og statlige spioner; han ville deretter bygge opp dossierer om målpersoner og svarteliste regelbrytere. Når enkeltpersoner søkte om å jobbe med et byggeprosjekt, videresendte firmaet diskret navnene deres til Kerr, for å avgjøre om de var svartelistet. I løpet av The Consulting Associations 16-årige eksistens, benyttet 40 av den britiske byggesektorens største firmaer seg av tjenestene.
Ian Kerr [Kilde: ft.com]
Vel inne på det slitne kontoret, der de ansatte fortsatt var avhengige av faks- og skrivemaskiner, fant teamet raskt det de lette etter. Kortindekser som ligner politiets etterretningsarkiver, og tilsvarende alfabetiserte ringpermer av dokumenter om svartelistede arbeidere. Filene inneholdt deres trygdenummer, hjemmeadresser, kjøretøyregistreringer og utklipp fra brosjyrer, venstreorienterte undergrunns-publikasjoner og avisartikler som nevnte dem. I noen tilfeller var det til og med informasjon om en persons ektefelle.
Advarsler ble også inkludert. «Streike-anstifter.» «Trøbbelmaker.» «Medlem av kommunistpartiet.» «Har på seg antinazistiske ligamerker.» «God arbeider, men veldig militant.» «Irsk eks-hær, dårlig egg.» «Snakker som en ung Alf Garnett. Ikke rør!*» Dette var bare noen av de mer slibrige observasjonene.
*(En karakter i det humoristiske britiske TV-programmet Till Death Us Do Part, som ble sendt på 1960- og 1970-tallet. Alf Garnett var en britisk arbeiderklassemann med svært høyreorienterte politiske meninger. O.a.)
ICOs sjefsetterforsker David Clancy sa at oppdagelsen var «som julekvelden». Kerrs oppfatning var ganske annerledes. Han fortvilte: «Skjønner du at du er i ferd med å ødelegge et veldig effektivt nettverk i bransjen?» Året før gjennomførte han omtrent 40 000 kontroller av jobbsøkere på oppdrag fra britiske giganter i byggebransjen.
ICO-raidet satte en permanent stopper for The Consulting Association, produserte flere offisielle undersøkelser av deres aktiviteter og det bredere spørsmålet om svartelisting på arbeidsplasser i Storbritannia, og resulterte i at millioner ble utbetalt til berørte arbeidere. Imidlertid henger mange alvorlige spørsmål om affæren igjen i dag. Og praksisen med svartelisting, og samarbeid mellom britiske sikkerhets- og etterretningstjenester og store selskaper, vedvarer den dag i dag.
[Kilde: socialistworker.co]
«Husarrest»
I årevis sirkulerte rykter bredt blant britiske arbeidere om at byggebransjen opererte med en struktur for svartelisting. Utallige dyktige arbeidere med omfattende CV-er, sterke referanser, imponerende oppmøte og punktlighet på arbeidsstedet fant seg uforklarlig ute av stand til å finne arbeid, bokstavelig talt noe sted. Virkningen av dette uuttalte forbudet mot ansettelse, på deres psykologiske velvære, personlige liv og økonomi var ødeleggende.
Mange ble tvunget til å tilbringe de resterende årene arbeidsledige, og leve av beskjedne statlige ytelser og/eller sparepenger de hadde. Andre emigrerte, eller omskolerte seg til store personlige og økonomiske kostnader. Vanligvis var de imidlertid ikke i stand til å sikre seg arbeid i sine nye felt heller. Noen ble drevet til selvmord. Den svartelistete mureren Brian Higgins klagde:
«Det er en form for husarrest … du har ingenting, du har ikke midler til å faktisk komme deg ut og sosialisere og kose deg og leve et liv de fleste tar for gitt».
Dave Smith, en ingeniør som ble svartelistet etter å ha avslørt helse- og sikkerhetsfarer ved Carillion, et stort britisk byggefirma. [Kilde: metro.co.uk]
En rekke mennesker som mistenkte at de hadde blitt ofre for dette knepet forsøkte å finne sannheten ved å ta sine tidligere arbeidsgivere, eller selskaper, som uforklarlig avviste dem, til arbeidsdomstolene. Ingen var imidlertid i stand til å bevise at strukturen eksisterte. Det var tilfelle frem til 2007, da tre elektrikere vant en sak mot urettferdig oppsigelse, etter en uforklarlig oppsigelse av dem fra et byggeprosjekt, bare uker etter ansettelsen. I en skjellsettende dom konkluderte tribunalet med at et «skammelig» system for svartelisting var på plass i Storbritannias byggebransje.
Nøkkelen til trioens suksess var vitnesbyrdet til varsleren Alan Wainwright. I 1997, mens han var nasjonal arbeidsleder ved Crown House – et datterselskap av siden kollapsede Carillion – ble han fortalt av toppledelsen at mange store aktører i sektoren betalte Kerr for etterretning om mulige problematiske søkere. Selskapet skulle benytte seg av tjenestene hans, så de sendte Wainwright for å møte Ian Kerr og diskutere hvordan forholdet ville fungere i praksis.
Etter å ha blitt orientert, tok Carillions hovedkontor ansvar for å administrere prosessen. Wainwright ble instruert av både sine arbeidsgivere og Kerr om ikke å diskutere systemet, eller ordningen deres, med noen. Spol frem til 2004, Wainwright var da manager i Haden Young, et datterselskap av Balfour Beatty. Der fant han systemet for svartelisting i drift på samme måte. Han lanserte til slutt en klage mot selskapet, til tross for at han var bekymret for at han selv også ville bli svartelistet.
Wainwright sluttet i 2006. Hans søking etter en ny jobb var resultatløs, med mer enn 150 søknader avvist. Frykten hans ble bekreftet, han begynte å publisere informasjon om Kerr og The Consulting Association. I prosessen navnga han hundrevis av arbeidere på bloggen sin, som kunne ha blitt svartelistet. Denne varslingen ble ignorert av både bransjen og media, men fanget til slutt oppmerksomheten til berørte arbeidere. Wainwright begynte å hjelpe dem i deres rettslige handlinger, noe som førte til elektrikernes svært viktige seier i 2007.
I juni året etter skrev gravejournalisten Phil Chamberlain en artikkel om saken for The Guardian. Den ble lagt merke til av en ICO-ansatt, og ble sendt til David Clancys skrivebord. Kontorets sjefsetterforsker erkjente de alvorlige konsekvensene for databeskyttelse, og kontaktet umiddelbart personer som er navngitt i artikkelen for å få deres side av historien i sin helhet. Wainwrights eksplosive innsikt var tilstrekkelig til at ICO kunne sikre en ransakingsordre mot Haden Youngs kontorer. De ble raidet i september 2008.
Dette ga en skattkiste av kompromitterende informasjon om svartelisting, og The Consulting Associations navn og faksnummer. Selv om det åpenbare neste skrittet var å raide dem, var det problematisk å finne adressen. Organisasjonen var ikke registrert som et selskap, veldedig organisasjon eller annen juridisk enhet i Storbritannia. ICO måtte true British Telecom med en rettskjennelse for å få vite foreningens adresse og Kerrs navn. Etter å ha sikret seg nok en ransakingsordre, var aksjonen mot svartelistingen endelig i gang, åtte måneder etter at ICO-etterforskningen startet.
Varsler Alan Wainwright. [Kilde: theguardian.com]
«Etterretningshistorikk»
Operasjonen ble hyllet som et stort kupp av ICO. Likevel, hvis det var en seier, var det en pyrrhosseier som grenset til det ekstreme. For det første, siden svartelisting ikke var ulovlig, ble Kerr bare siktet for brudd på personvernloven, på lavt nivå. I mai 2009 erklærte han seg skyldig og fikk bare en bot på 5 000 pund. Selskaper som benyttet seg av foreningens tjenester slapp enda lettere unna.
Ikke et eneste firma ble straffeforfulgt, og ICO serverte bare 14 lovbrytere varsler om håndhevelse – slappe advarsler om å overholde lover om databeskyttelse i fremtiden. Alan Ritchie, daværende generalsekretær for byggefagforeningen UCATT, påsto at «noen av de verste lovbryterne», som hadde høstet hundrevis av millioner pund fra offentlige kontrakter, unnslapp ICOs impotente irettesettelse. Blant dem var et firma som sendte inn 13 000 forespørsler til Kerr bare i 2008.
Dessuten reiste mange navn i Kerrs arkiver store spørsmål om det fulle omfanget, og det sanne omfanget, av The Consulting Associations aktiviteter. Flere personer med detaljerte profiler hadde overhodet ingen profesjonell historie i, eller engang forbindelser til den britiske byggebransjen. Dette inkluderte den skotske nasjonalistiske politikeren Tommy Sheridan, og den kjente aktivisten Helen Steel, en tiltalt i Storbritannias beryktede McLibel-rettssak.
Helen Steel [Kilde: mcspotlight.org] Tommy Sheridan [Kilde: pinterest.com]
At Ian Kerrs mandat strakte seg utover byggebransjen ble så godt som bekreftet i oktober 2012, da Clancy sjokkerende vitnet for House of Commons Scottish Affairs Committee, om at hans etterforskere bare beslagla «mellom fem og 10 prosent» av dokumentasjonen som var lagret på The Consulting Associations kontorer:
«Vi gjennomsøkte ikke alle elementer på kontoret fordi ordren vår spesifikt sa ‘eksistensen av en svarteliste’. Når vi fant det, [stoppet] søket vårt… fordi vi hadde funnet bevisene vi lette etter … Det var mange andre filer på kontoret … arkivskap fulle av ting … Hva de andre 90 eller 95 prosentene var kan jeg ikke kommentere … Vi tok bare informasjonen som var relevant for vår forespørsel … Vi gikk ikke gjennom all den andre informasjonen. Vi så og sa: ‘Vi er fornøyde med at det er informasjonen, det er svartelisten som opererer i byggebransjen’».
Et vantro og forbløffet panel av parlamentarikere avhørte behørig ICOs etterforskningssjef med en viss intensitet. Hvilken informasjon så han og teamet hans, men ikke beslagla? Hvorfor inspiserte de ikke mer materiale? Hvordan visste de at det ikke var flere svartelister? Hvordan visste de at de andre filene ikke var relevante, hvis de ikke inspiserte dokumentasjonen?
På disse åpenbare spørsmålene hadde Clancy ikke noe reelt svar. Han ga likevel spennende innsikt i hva som ble tatt. Som tidligere politimann var han sikker på at noe av materialet hadde blitt gitt til Kerr av britisk politi og/eller sikkerhetstjenester. Clancy baserte sin vurdering på språket i visse rapporter, og arten av informasjon som ble holdt på bestemte svartelistede personer.
For eksempel var en fil på svartelisten fylt med «grundig analyse av en persons hjemmeforhold og hva naboene hans tenkte om ham». Clancy konkluderte med at dette var hentet fra en offisiell «etterretningshistorikk».
[Kilde: hazards.org]
«Detaljert rapportering»
Hva de gjenværende filene inneholdt, vil bokstavelig talt aldri bli kjent. Som Kerr fortalte den samme komiteen måneden etter, ikke lenge etter ICO-raidet, «brente han hele det fordømte partiet, alt», så grundig at det var «ingen sjanse for at noe av det skulle bli igjen». Men sjefen for The Consulting Association innrømmet å ha opprettholdt filer på rundt 200 miljøaktivister.
På spørsmål om han hadde gjennomført «sikkerhetsklareringer» på jobbsøkere, spurte Kerr om han kunne svare «privat», og ble ikke presset ytterligere. Denne rollen ville per definisjon knytte ham direkte til britiske sikkerhetstjenester. To uker senere døde han av rapportert hjertesvikt. Ikke desto mindre, før sin bortgang, innrømmet han at han hadde deltatt på et møte mellom direktører for byggefirmaer og en offiser i National Extremism Tactical Coordination Unit i 2008. Der ble arbeidere av interesse for Special Branch – Storbritannias politiske politi – diskutert.
I mars 2018 bekreftet dessuten Metropolitan Police at deres offiserer hadde omfattende overvåket og infiltrert fagforeninger. Omfanget av disse aktivitetene var så stort at Special Branch opprettholdt en dedikert «Industrial Intelligence Section». Denne enheten samlet inn og ga etterretning som havnet i Kerrs arkiver. I juli samme år ble Creedon-rapporten om Operasjon Reuben, fra 2016, en intern politietterforskning av svartelisting, utgitt til advokater som representerer støttegruppen, Blacklist Support Group.
Medlemmene deres er «kjernedeltakere» i den pågående UCPI-høringen. Et eksemplar anmeldt av CovertAction Magazine er preget av redigering og forsøk på å renvaske seg selv, men gir mange fristende indikasjoner på hemmelig samarbeid mellom den britiske staten og big business, og rollen hemmelige agenter spilte i å ødelegge livene til så mange uskyldige mennesker.
For det første er det klart at svartelister opererte på et stort antall profesjonelle felt. Special Branchs nevnte «Industrial Intelligence Unit» sies å ha «brukt forskjellige metoder for å rapportere om hele spekteret av arbeidslivet, fra undervisning til havna». Dette inkluderte «sammenstilling av rapporter fra andre enheter, fra uniformerte offiserer til SDS, personlig deltakelse på konferanser og protester, og utvikling av velplasserte konfidensielle kontakter fra de forskjellige sektorene».
SDS var Special Demonstration Squad, en beryktet og nå nedlagt Special Branch-divisjon som ble opprettet i 1968, spesielt for å trenge inn i protestgrupper i Storbritannia. Dens operatører, som ofte brukte identiteter stjålet fra døde barn, forankret seg i politiske bevegelser i årevis av gangen, og lurte ofte kvinner inn i seksuelle forhold underveis. Minst én SDS-offiser – Bob Lambert, som senere ledet enheten – ble far til et barn med en aktivist.
[Kilde: businessinsider.com]
En dedikert del av rapporten omhandler påstander om at SDS-offiseren Mark Jenner, som «Mark Cassidy», infiltrerte venstreorienterte grupper – og byggefagforeningen UCAT – i Nord-London 1995-2000 og ga informasjon til The Consulting Association:
«En gjennomgang av rapporteringen knyttet til betjent Jenner viser at han i løpet av hans periode rapporterte om over 300 individer … ved å kryssreferere navnene med svartelisten, [fant vi] at 16 individer fra svartelisten er nevnt av Jenner, hvorav noen innebar detaljert rapportering».
Men i bare ett av mange eksempler på motstridende tvetydighet, strødd gjennom hele rapporten, antyder forfatteren senere at det ikke er noe bevis for at «noen av etterretningsinformasjonen gitt av Jenner dukket opp på svartelisten» eller «SDS-informasjon ble sendt direkte til svartelisteorganisasjoner». Dette til tross for at han innrømmer at «det er selvfølgelig mulig at noe informasjon samlet inn av SDS ble videreformidlet til industrikontakter på personlig basis av Special Branch offiserer fra andre avdelinger»:
«For eksempel hevder [navn redigert] å ha hatt et gjensidig forhold til spesialavdelinger rundt om i landet frem til [år(er) redigert]. Det er imidlertid ingen metode for å identifisere om dette skjedde».
Mark Jenner [Kilde: powerbase.info] Jenner i caps, jobber undercover etter å ha infiltrert Colin Roach Center, et knutepunkt for politiske aktivister. [Kilde: powerbase.info]
Selv om informasjon om bare 16 individer spionert på av Jenner, endte opp som filer i svartelisten, på den ene eller andre måten, var han en av flere SDS-offiserer som samlet etterretning om fagforeningsmedlemmer, direkte eller indirekte. En annen var Peter Francis, som «Pete Black», infiltrerte en rekke grupper i årene 1993-1997, inkludert Stephen Lawrence Family Campaign.
Pete Black [Kilde: policespiesoutoflives.org]
Francis ble varsler i 2010. Han har bekreftet at han åpnet en sak om en murer ved navn Frank Smith, som var involvert i både fagforeningskampanjer for bedre lønninger og betingelser, og antifascistisk aktivisme. Smith ble til slutt svartelistet, og hans mappe hos The Consulting Association bemerket hans tilstedeværelse ved forskjellige protester, og at han var «under konstant overvåking [offisielt] og ansett som politisk farlig». Fransis mener han var ansvarlig for dette. Tross alt, hvordan skulle ellers en byggeleder vite at Smith deltok på en antifascistisk demonstrasjon?
Urovekkende nok gjør Creedon-rapporten det også klart at britiske myndigheter fortsetter å dele informasjon om arbeidere med storkapitalen i dag, via «Industrial Liaison Section» av National Domestic Extremism and Disorder Intelligence Unit (NDEDIU). Enhetens offisielle oppgave er å «direkte bekjempe innenlandsk ekstremisme i samfunnet», inkludert «terrorhandlinger motivert av ekstremisme». Åpenbart kategoriserer den britiske staten spionering på fagforeningsmedlemmer som en innsats for «anti-terrorisme».
Denne artikkelen er hentet fra CovertAction Magazine:
How British Intelligence ‘Blacklisted’ Subversives
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Victims hold news conference after undercover policing inquiry (youtube.com)
Her er lenke til selve høringene:
Undercover Policing Inquiry – YouTube
Noen nyhetsoppslag rundt Storbritannias mangeårige og systematiske overvåking mot egen befolkning:
Undercover police tactics ‘unjustified’, says report – YouTube
‘Alison’ on her relationship with undercover police officer Mark Jenner (youtube.com)
“I Was in a Relationship With an Undercover Cop Sent to Spy on Me” | This Morning (youtube.com)
Tamsin Allen on the Undercover Policing Inquiry (youtube.com)
Kit Klarenberg er en undersøkende journalist som utforsker etterretningstjenestenes rolle i utformingen av politikk og oppfatninger.
