Fra gamle Sovjet til EU i vestlige klær?

0
EØS-avtalen sikter mot å gradvis inkludere Norge i EU til tross for to folkeavstemninger imot medlemskap. Shutterstock.

EØS-avtalen trådte i kraft for 30 år siden. Da hadde den politiske snuoperasjonen vekk fra etterkrigstidas planøkonomi pågått siden midten av 60-tallet. 

Jan Christensen.


Det begynte med at Arbeiderpartiet mistet både grunnsyn og stortingsflertall, og gradvis nærmet seg de borgerlige partier. Høyredreininga mørnet partiets tillitsvalgte og medlemmer. 
Med Gro Harlem Brundtland som frontfigur og Jonas Gahr Støre som lojal støttespiller, ønsket flertallet seg inn i EU. 
EØS-avtalen var reserveløsningen.

Det ble folkets nei og politikernes ja. Med EØS-avtalen kom utviklinga mot stadig mer markedsøkonomi, konkurranseutsetting og anbud.
Alt fra EU skulle gå foran egne lover. EØS – og EU – ble  oppskriften på en politikk som ble meislet ut av Brussel-byråkrater og som i første rekke tjente Europas mektigste nasjoner.

EØS-avtalen kan vi fortsatt gå ut av. Ved utmelding vil den tidligere handelsavtalen automatisk tre i kraft. 
Med EU blir det vanskeligere. Blir vi først EU-medlem, blir vårt land enda mer integrert og enda mer samordnet – økonomisk og politisk – med EU-landene. En utmelding vil neppe være mulig uten store politiske rystelser. Som for eksempel at EU går i oppløsning.

For norsk folkestyre er EU-medlemskap et døds-støt. 
For et lite land som Norge vil det gradvis bety nasjonal og språklig utslettelse. 
Vi blir en delstat i Den europeiske union. 
Næringsgrunnlaget i landbruk/fiske forsvinner, distriktene avfolkes.
Våre bedrifter flyttes nærmere det europeiske marked. 
Våre råvarer eksporteres framfor foredling og jobbskaping.
Brorparten av vårt Oljefond kan havne i lommene på korrupte politikere.
Våre stortingspolitikere reduseres til seremonimestre. Deres oppgave blir som sandpåstrøere for fattede vedtak av en ikke-folkevalgt EU-regjering i Brussel. 

Noen kaller EU-tilhørighet for oppskrift på evig høyrepolitikk. Men er alt som kommer fra Brussel et onde? 
Selvsagt ikke, selv om det meste var bedre før vi fikk EØS-avtalen. 
At det i et EU-byråkrati på nærmere 50.000 ansatte, også er blinde høner som finner korn, bør ikke forundre.

Kommunikasjonsmesig er det bra både med billig telefonbruk i Europa og universell mobilladeplugg. Selv om EU har vært en pådriver, er det verdt å merke at også ikke-EU/EØS-land som Sveits og Storbritannia er med i ordningen. 
Enkelt og rimelig å kunne kommunisere med familie i hjemlandet, fremmer både turisme og – arbeidskraftens frie flyt over landegrensene.

  • Europeisk helsetrygd-kort er en naturlig følge av denne frie bevegeligheten. Det skal være lett å få helsehjelp selv når du ikke har reiseforsikring. 
    Vi hadde  også lignende ordninger med enkelte land før EØS-avtalen. 
     
  • EUs storsatsing på elektriske biler kan være bra for luftkvaliteten i storbyene, selv om den globale klimaeffekten er mer tvilsom. Når EU vedtar 45% toll på kinesiske elbiler, er det også grunn til å spørre: Er dette med elbiler først og fremst en ny forretningsmodell i jakten på økte fortjenestemuligheter?  
    Samtidig som det planlegges forbud mot bensin/dieselbiler, skal forbrukerne nærmest tvinges til å kjøpe vestlige elbiler.
    Om det grønne skiftet var viktigst: Hvorfor ikke i stedet glede seg over at billigere el-biler, uansett hvor de kommer fra, gir flere brukere og mulige miljøgevinster i nærmiljøet?  
     
  • GDPR-direktivet og personvern kan være bra på papiret, men brytes stadig. Fra norske persondata som stadig er på avveie i utlandet, til internettsider som nærmest tvinger deg til å gi samtykke-klikk for å lese videre. 
    Framfor å gi beskyttelse mot uønska reklame, er GDPR-direktivet snarere blitt en sensurinstans for spredning av alternative meninger. 
     
  • Bedre rettigheter for forbrukere og arbeidere har utvilsomt vært til fordel for folk i EU-land med manglende vern. 
    For Norge  har det stilt seg annerledes. Vi hadde lovverket på plass lenge før EU begynte å snuse på det. Da hadde vi også offentlig Medisinaldepot og Pristilsyn som holdt en viss kontroll med ublu priser. Disse ble forlangt avskaffet da EØS-avtalen trådte i kraft.
    I EU har minstelønnsdirektivet stått sentralt. Men hva skal vi i Norge med et minstelønnsdirektiv som åpner for lønnsnedslag for vanlige folk? Ville det ikke vært bedre med et høytlønns-direktiv som setter grenser for høye lønnsutbetalinger?
    Stortingsrepresentant Lundteigen foreslo i sin tid at ingen burde tjene mer enn statsministeren. I dag har over 100.000 nordmenn høyere lønn.
     
  • EUs miljølovgivning er en konsekvens av forurensninger i et industrialisert Europa. Eksempelvis var Rhinen så full av kjemikalier at fotografisk film kunne fremkalles i elva. Vår egen Drammenselv ble rensa før EØS-avtalen, og har i en årrekke hatt badevannskvalitet. 
    Gjennom avløpsdirektivet kan norske kystkommuner tvinges til å anskaffe kostbare – og unødvendige – renseanlegg. Folks vann- og kloakkavgifter mangedobles.
     
  • EUs klimamål er ambisiøse – i hvert fall på papiret. Siden 1990 har utslippet av klimagasser gått ned med nærmere tredjeparten, men lite tyder på at de klarer målet om klimanøytralitet – altså ingen utslipp – i løpet av de kommende 25 årene. 
    På transport-sektoren har det endog vært økning. 
    Kanskje ikke så underlig. Til mer fri flyt av varer og mennesker over landegrensene, til større transportbehov. 
    Det hører også med til historien at vi hadde bedre togforbindelser med Europa før EØS-avtalen.
     
  • Schengenavtalen* har gjort det lettere å reise rundt i  Europa. Grensekontroller eksisterer knapt. Passtvang er i teorien opphevet, selv om «trusselbilder» kan gi hyppige endringer. 
    Reisefriheten i Europa har sin pris. Kriminelle bander har fri innreise.
    Til land i Asia og Afrika som tidligere var visumfrie, må nordmenn nå ha visum. Fordi Schengenavtalen tvang oss til å kreve visum for borgere fra disse landene. 
    Mange opplevde forholdene bedre før. Da hadde vi større kontroll med hvem som kom til Norge, og det var lettere å reise til fjernere land.
     
  • Erasmus-programmet fremmer studentutveksling i Europa og er sikkert bra for norske studenter som vil tilbringe 3-12 måneder på studie- og kulturutveksling i EU-land. Norge bidrar med om lag 1 milliard kroner årlig og rundt 2.500 nordmenn deltar. Det gir en prislapp på 400.000 kroner pr. hode. 
    Utaforlandene Sveits og Storbritannia har trukket seg fra Erasmus – det ble for dyrt. I stedet har de egne utvekslings-ordninger. 
    Selv var jeg utvekslingsstudent i Tsjekkoslovakia lenge før både EØS og Erasmus. Det belastet ikke noe statsbudsjett.

Utafor EU/EØS bestemmer vi selv våre lover og regler. Vi står fritt til å innføre lover som vi selv finner fornuftig – enten de kommer fra EU-land, andre land eller er sugd av eget bryst. 
Er det ikke sånn som er demokrati? 
At det er vi nordmenn som bestemmer i Norge?
EUs sentralisering, overstyring  og uniformering er en trussel mot dette demokratiet.
Det samme er selvsagt de av våre politikere som aksepterer sånn maktoverføring, men som vi heldigvis kan stemme ned.

Sovjetunionens siste leder, Michael Gorbatsjov, skal ha uttalt: «The EU is the old Soviet Union dressed in Western clothes».

Er det dit vi vil?
 

Jan Christensen


* Schengen-avtalen er et internasjonalt regelverk opprettet i 1985 for å sikre indre reisefrihet mellom de deltakende landene. Samtidig styrkes landenes samarbeid om en felles yttergrense. I det samme regelverket inngår Schengenkonvensjonen fra 1995. De deltakende landene danner til sammen Schengen-området. Wikipedia

Forrige artikkelKlimaeffekten av metanhemmere tilsatt i fôret er nå justert ned!
Neste artikkelPensjonistene er de eneste som bevisst og planlagt fikk sine pensjoner underregulert