oss 100 kroner!
En bisarr geopolitisk tese i indiske medier i forrige uke karakteriserte statsminister Narendra Modis nylige 7-timers tur til Ukraina via Polen som en del av et forsøk på å «få på plass en manglende kobling, nemlig Sentral-Europa, i Indias europeiske politikk». Ifølge denne tesen betydde statsministerens reise et indisk «fremstøt» inn i Sentral-/Øst-Europa som «frikobler New Delhis engasjement med regionen fra forholdet til Russland».
Denne bisarre tesen bærer underforstått preg av Modi-regjeringen, men utenriksminister S. Jaishankars tankegang luftet aldri offentlig en slik strøm av bevissthet. Pussig nok har trenerakademier som forbereder kandidater til den kommende siviltjenesteeksamenen også kastet seg inn i kampen med veiledninger om den risikable tesen!
Siden eksponenten for denne tankegangen er en kjent seniorjournalist, kastet indisk presse ikke bort tiden for å nyte dette eksotiske som hørtes som noe utenom det vanlige. Mens tesens absurditet burde vært åpenbar ved første øyekast for ethvert lærd øye.
For å dykke ned i moderne europeisk historie, er ikke Sentral-Europa og Øst-Europa egentlig utskiftbare som geopolitiske konstruksjoner. Sentral-Europa er mer et geografisk uttrykk, ettersom regionen er kulturelt svært mangfoldig – selv mens den deler noen historiske og kulturelle likheter – hvis «strategiske oppvåkning» faktisk begynner først med slutten av den kalde krigen og Berlinmurens fall.
Regionen refererer i store trekk til den delen av Europa som historisk sett var en del av de østerriksk-ungarske og osmanske imperiene som omfattet dagens Østerrike, Tyskland, Sveits, Liechtenstein, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Polen, Litauen og Slovenia.
Men Øst-Europa har vært en underregion av det europeiske kontinentet selv med et bredt spekter av geopolitiske, geografiske, etniske, kulturelle og sosioøkonomiske konnotasjoner. Det inkluderer dagens Hviterussland, Russland, Ukraina, Moldova og Romania pluss Balkan, de baltiske statene og Kaukasus.
Geografisk sett er regionen definert av Uralfjellene (i Russland) i øst, mens den vestlige grensen forblir diffus, uten noen bestemte avgrensninger. (Derav «det tyske spørsmålet» i europeisk historie.) Øst-Europa er en betydelig del av europeisk kultur gjennom årtusener, men kjennetegnes ved tradisjonene til slaverne og grekerne som er tilhengere av østkristendommen der østortodokse utgjør den største delen.
Selvfølgelig ga jernteppet Øst-Europa en helt ny omdefinering. Omdefinering har faktisk vært et konstant trekk ved østeuropeiske land. Dermed kom rubrikken Warszawa-pakten til å bli assosiert med Polen, men selv da fikk ikke Visegrad-gruppen – den politisk-militære alliansen som Polen forsøkte å opprette i 1991 med Tsjekkia, Slovakia og Ungarn som en motvekt til gamle europeiske makters hegemoni i EU noe løft. Visegrad-gruppen mistet sin kraft da Polen og Ungarn valgte nasjonalkonservative regjeringer mens Tsjekkia og Slovakia fortsatte som liberale demokratier.
Paradokset er at da Visegrad-alliansen til slutt splittet seg, var det over de fire landenes divergerende reaksjoner på Russlands spesielle militære operasjoner i Ukraina i 2022. Mens Polen og Tsjekkia holdt fast på den USA-ledede NATO-strategien om å føre en proxy-krig mot Russland er Slovakia og Ungarn fortsatt ambivalente og setter i økende grad spørsmålstegn ved krigens eksistensberettigelse og har i det siste begynt å motsette seg krigen.
Da den ungarske statsministeren Viktor Orbán som formann for det roterende EU-presidentskapet nylig la fram en fredsplan i samråd med Donald Trump for å få slutt på Ukraina-krigen, fornektet EU den umiddelbart (etter krav fra USA, selvfølgelig.)
På den annen side står den slovakiske statsministeren Robert Fico som overlevde et attentat i mai. Han nektet å støtte Kiev-regimet og står skulder ved skulder med Orbán. Det er forresten en tankegang at mistanken i attentatforsøket på Fico i mai peker mot Ukrainas militære etterretning. Så mye for en felles østeuropeisk holdning til Ukraina-krigen – eller Russland for den saks skyld!
Faktisk tar både Orbán og Fico til orde for gode forbindelser og gjenopptakelse av fordelaktige bånd med Russland. De avviser grundig EUs sanksjoner mot Russland. Slik situasjonen er, hvordan kunne Modi-regjeringen ha vært så utrolig tåpelig å forestille seg at Indias vei til europeisk engasjement går gjennom Kiev og/eller løsrivelse fra Russland? Tydeligvis er det løgn.
Problemet er ikke at Indias holdning til Ukraina hindrer utvidelsen av økonomiske forbindelser med Europa, men fraværet av et fantasifullt, robust økonomisk diplomati i et langsiktig perspektiv.
Selv om EU er Indias største handelspartner, og står for handel med varer verdt 124 milliarder euro i 2023 (eller 12,2 % av den totale indisk handel), har handelsforhandlingene med EU pågått i godt over et tiår. EUs uttalte mål er «å jobbe mot et solid, transparent, åpent, ikke-diskriminerende og forutsigbart regulatorisk og forretningsmiljø for europeiske selskaper som handler med eller investerer i India».
Men Delhi har det ikke travelt ettersom handelen vokser imponerende (med nesten 90 % det siste tiåret) og handelen med tjenester mellom EU og India nådde 50,8 milliarder euro i 2023, opp fra 30,4 milliarder euro i 2020 – og viktigst, handelsbalansen forblir i Indias favør.
I virkeligheten, uten å vente på at Ukraina-krigen skal ta slutt, kan Delhi ta en titt på Kinas strategi for å komme inn på det europeiske markedet gjennom den østeuropeiske porten. Kina opprettet en plattform med sentral- og østeuropeiske land kjent som «14+1.» Ungarn, Slovakia og Polen er viktige partnere for Kina i denne rammen.
Orbán har omfavnet kinesiske investeringer til tross for EUs oppfordring om å «redusere risiko», mens Fico skal besøke Kina. Og den mest interessante delen er at det ikke bare er lederparet som for tiden blir sett på som EUs pro-russiske jokerkort som spiller dette spillet. Polens president Andrzej Duda, en tøff kritiker av Moskvas krig mot Ukraina, avsluttet også nettopp et statsbesøk arrangert av Xi Jinping i Kina.
Kina fortsetter faktisk å være på en sjarmoffensiv i Sentral- og Øst-Europa. En ny studie fra European Think Tank Network om Kina sier at Ungarn er et særtilfelle når det gjelder nasjonale tiltak for «risikoreduksjon» i forhold til Kina. Rapporten sier at «Orbáns regjering er stolt av å tiltrekke et økende antall kinesiske investorer til landet».
Ungarn er faktisk i ferd med å bli Europas knutepunkt for elektriske kjøretøy – ved å fri til kinesiske bilprodusenter. Fico er tiltrukket av Orbáns kurs og planlegger å inngå en strategisk partnerskapsavtale med Kina under sitt planlagte besøk til høsten. Nå, vet ikke Ungarn, Slovakia og Polen at Kina og Russland har en kvasi-allianse i dag, som er på et nivå uten sidestykke og bare styrkes for hver dag på grunn av følgene av Ukraina-krigen som vestlige sanksjoner?
Våre medieeksperter har ingen anelse om Øst-Europa. Likevel tar de til orde for Indias løsrivelse fra Russland som en forutsetning for et varmt forhold til den regionen! Hvorfor gjør de dette? Slik forkvaklet logikk fremmer bare amerikanske interesser for å erodere India-Russland-partnerskapet og dermed erodere landets strategiske autonomi.
Fremover er det for virkelig å si nå om hvilken form Ukraina har når det kommer ut av denne krigen. Ukraina har uløste nasjonalitetsspørsmål. Og territorier i det vestlige Ukraina tilhørte tidligere Polen (som selvfølgelig ble kompensert med territorier til det beseirede Tyskland) og Ungarn før andre verdenskrig.
Polen sier at massakren på rundt 100.000 polakker i 1943-44 av ukrainske nasjonalister var folkemord. Og i dag er kjernen i saken, også fra russisk perspektiv, at Ukrainas identitet som en suveren stat i seg selv er bygget rundt de samme nynazistiske organisasjonene som samarbeidet med Hitlers okkupasjonshær for å massakrere polakker. Dette er virkelig en boks med slanger. India har ingen god grunn til å blande seg inn i det.
LES MER: Zelenskys misnøye med India på grunn av Ukraina-holdningen smitter over, 26. august 2024
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
