oss 100 kroner!
Julie Foss har tatt seg en bytur og deler sine refleksjoner og frustrasjoner med leserne.
Når det skjer noe riktig profound, si … forbløffende, føler jeg det min rett og plikt til å skrive om det. Og jeg vil si det var riktig profound, det som skjedde forleden. La oss ta det fra begynnelsen.
Det var en formiddag nå i september. Sønnene mine og jeg bestemte oss for å gå en tur og besøke noen familiemedlemmer. Ikke minst noen som kunne sy (!) for her var det en riktig så hipp t-skjorte som visstnok ikke hadde den helt hippe lengden. Vi bestemte oss for å gjøre en tur ut av det, og vi la også inn et stopp på biblioteket. Vi brukte bena og tok oss god tid gjennom sentrum. Nå er jeg ikke udelt begeistret for å gå i sentrum noe særlig lenger (det er plakater og postere som enten normaliserer seksuelle overgrep og/eller fremstiller overgripere som ofre. Det er overpriset. Folk er nedfor. Det er antenner overalt. Vel. I det hele tatt) men i og med at det tilhører sjeldenhetene, kjente jeg at jeg gledet meg. Jeg skulle titte inn i noen butikkvinduer (alt jeg har råd til). Kjøpe med en kaffe (hva jeg noen ganger tar meg råd til). Og ungene skravlet og var lykkelige- slik bare barn kan. Det var hverdagslykke. Glede. Fint vær. Kvalitetstid! Og idyll.
Vi hadde denne dagen bestemt oss for å ta et uannonsert drop-in-besøk, og det gikk slik uannonserte drop-in besøk iblant kan gå. Ingensteds. Syeren var ikke hjemme og de andre i husstanden var på vei til andre avtaler. Så etter en kort prat, og etter å ha overlevert det lange tekstilet, satte vi kursen hjemover igjen. Men vi var ikke lei oss for det. Vi var i riktig skravlehumør hele gjengen, – og snakket om både stort og smått, viktig og uviktig, hele veien hjem. Som for øvrig ikke var så veldig lang, når sant skal sies. Det var kanskje en 25 minutters spasertur hver vei. Ja, vi var kanskje vekk i halvannen time, om vi skal tale i minutter (…). Ingen lang ekskursjon direkte.
Men vel hjemme igjen, var jeg helt utslått. Jeg banet vei mot sofaen, – og ble der. Hodet spant og etter et par minutter kjente jeg hvordan ansiktet var blitt numment igjen. Slik jeg til stadighet hadde opplevd før. Og spesielt da jeg jobbet noe voldsomt med kjolefirmaet mitt. På PC og mobil. Nå visste jeg jo hvorfor. Det gjorde også at berøringen mot ansiktet, eller rettere sagt, det å ikke kjenne det, opplevdes en god del eklere enn tidligere, -da jeg hadde avskrevet det hele som «stress». Men nei. Stress hadde jeg hatt både før og siden, men numment ansikt opptrådte aldri hjemme lenger. Ikke etter jeg hadde kablet nettet for halvannet år siden. Med andre ord byttet ut WiFi til fordel for ledninger. Og jo, jeg snublet kanskje mer, men jeg kunne i det minste kjenne ansiktet mitt. Sist dette følelsesløse vevsfenomenet hadde dukket opp nå, var etter den times lange handlerunden på det lokale kjøpesenteret, en gang i forrige uke.
Ansiktet ble ikke seg selv igjen før dagen etter. Movienight måtte avlyses. Middagen skrotes. Og prosjekter kanselleres. I stedet ble det et ansikt som ikke kjentes som mitt, påfølgende migrene, og full isolasjon på rommet. Men dagen etter var jeg mitt vanlige selv igjen. Vel. Kanskje ikke mitt helt vanlige selv. Kanskje hakket mer agitated. Si, opphisset. Innstilt på å skrive denne teksten. Få folk til å fatte.
(Absolutt. Vi kan også si agitert. På norsk. Men så er det altså slik at jeg liker å skrive det som faller meg inn. Men det var en digresjon. Vi fortsetter).
Det kommer oftere og oftere. Det krever mindre og mindre. For styrken er skrudd opp, det er hot-spots, – og antennene står tettere. Og før var det andre som var som kanarifugler i gruvene. Nå er det jeg. De andre kan ikke bo her lenger. De har måttet flykte for lenge siden.
Mission accomplished. Tekst skrevet. Rapport herved overlevert.
Take it away!
