oss 100 kroner!
Dine strømutgifter er ikke bare hva selve strømmen koster å produsere. Det er også hva det koster å selge den, frakte den til boligen din, samt offentlige avgifter.
For oss vannkraftrike nordmenn kunne disse kostnadene være overkommelige. Problemet er tilleggsutgiftene. Alle unødvendige og kostbare ekstrautgifter som pådyttes oss forbrukere: Kraftbørs, strømmeglere, markedsføring, lobbyister og utallige direktører. I tillegg kommer statens og nettleieselskapenes satsing på «grønne» tapsprosjekter.
Det begynte med den nye Energiloven i 1991, da strøm ble omdannet til kommersiell vare. Strøm som infrastruktur, der prisene ble bestemt politisk etter selvkostprinsippet, var forbi. Nå skulle noen selskaper produsere strømmen, mens andre skulle selge den. Organisert som aksjeselskaper, med «profesjonelle» styrer og størst mulig selskapsfortjeneste som mål. Markedet, ikke folks behov for rimelig strøm, skulle styre.
Så lenge markedet i hovedsak var innenlandsk, forble prisene greie. Med flere utenlandskabler, sist til Tyskland og England i 2021, ble vi en viktig brikke i det europeiske strømmarkedet.
Strømprisen økte dramatisk. EUs boikott av russisk olje/gass, og det grønne skiftet med blant annet nedlegging av kullkraftverk og store CO2-avgifter, forverret situasjonen.
De norske kraftkablene til utlandet har en kapasitet på nærmere 10 GW, eller over halvparten av Norges strømproduksjon.
Med Norge som fullverdig ACER-medlem, kan vi tvinges til å eksportere mesteparten av denne strømmen.
Rett nok kan strømmen også gå andre veien. Når mye vind kan vi for eksempel importere billig vindkraftstrøm. Ikke fordi denne strømmen er nærmest gratis å produsere, men fordi store tidsbegrensa offentlige subsidier kan gjøre det lønnsomt å gi den bort. Britene subsidierer sin havvind med opptil 3 kroner kilowatt-timen. Men frafall av disse statlige subsidiene, kommer blåmandagen.
Med todelinga av strømmarkedet slipper forbrukeren allikevel ikke unna. Nettleia er fast, uansett hvor mye det måtte blåse eller regne. Mens fokuset har vært på strømpriser, har nettleieprisene nærmest vært fredet. Om du sjekker din strømregning, finner du at nettleia nå kan koste mange ganger mer enn selve strømmen. For nettleie gis ingen strømstøtte.
Gjennom datterselskapet Glitre Nett har Å energi monopol på å levere strøm til husstander og næringsliv i store deler av Sør-Norge. Siden årets begynnelse har de økt prisene langt mer enn selve prisindeksen. Verre skal det bli.
Glitre trenger 20 milliarder kroner til oppgradering, kapasitetsøkning og forsyningssikkerhet. Alt for å imøtekomme næringslivets ønsker om mer energi.
I fjor hadde Glitre-konsernet over 7 milliarder kroner i overskudd.
Hvorfor skal forbrukerne gjennom høyere nettleie betale for næringslivets behov?
Hvorfor bruker ikke Å egne penger til utbyggingen i stedet for å dele ut feite utbytter til eierne?
Kjempeoverskuddet til tross, alt er ikke like rosenrødt. Å energi har store eierinteresser i underskuddsprosjekter, spesielt innafor vindkraft, solkraft og batteriproduksjon. I fjor gikk ingen vindkraftprosjekter i Norge med overskudd.
Med batteriproduksjonen går det enda verre.
Et eksempel er batterifabrikken Morrow i Arendal. Halvparten eies av Å, som har investert minst en milliard kroner. Finansmannen Jan Petter Sissener er ikke nådig, kaller satsingen både «dum» og «fjern», og har ingen tro på at den noen gang vil bli lønnsom.
Et annet eksempel er solenergiselskapet Otovo der Å eier nærmere tredjeparten. Til tross for regjeringas vidløftige solplaner, er Otovo en økonomisk katastrofe. For et par år siden var selskapet verdt 25 ganger mer enn i dag. Nå sier de opp halvparten av arbeidsstokken.
Å eier også halvparten av Zephyr – som bygger ut vindkraft, og forsker aktivt på havvind.
Er det riktig at sånne investeringer belastes deg og meg gjennom økt nettleie eller høyere skatter? At vi må dekke underskuddet, mens andre kan forsyne seg av en eventuell fortjeneste?
Ta som eksempel den offentlige satsingen på etterkrigsårenes kostbare kraftutbygging. Hvem skummer i dag fløten av disse utbyggingene, vårt arvesølv?
Vanlige folk?
Og undervannskablene, spesielt til Tyskland og England. Som hver har kostet nærmere 20 milliarder kroner. De har gitt oss dyrere strøm og nettleie – ikke billigere.
Og hva med de fornybare prosjektene som nevnt over og som kun er bærekraftige ved høye energipriser?
Eller disse AMS-strømmålerne som nettleieselskapene påtvang oss for fem år siden og som utelukkende har tjent deres interesser. Det sies nå at disse er umoderne og snart må skiftes ut. På forbrukernes regning, i form av enda høyere nettleie?
Markeds-styring og oppdeling av strøm-markedet gir spekulasjon, fordyring og uforutsigbare kraftpriser. Så lenge Stortinget domineres av EU/EØS-vennlige politikere, er «markedet» ei hellig ku. Men i stedet for kua, er det vi forbrukere som melkes.
Ønsker vi endring, må motstanden styrkes. Et Norge utafor EØS-avtalens markedsliberale favntak, er første forutsetning.
Jan Christensen
