oss 100 kroner!
Den kraftige eskaleringen fra Kuki-militsens side i Manipur har rystet det indiske etablissementet, men det påfølgende jingoistiske (krigshissende) ramaskrik i deler av media krever en «robust» tilnærming til problemet med de militante. Dette er beheftet med alvorlige konsekvenser.
(Manipur er en deltat i Norøst-India på grensa til Myanmar. Red.)
Den redaksjonelle kommentaren fra en fremtredende indisk avis setter regjeringens dilemma i perspektiv: «Noen positive bevegelser må gjøres for å løse den etniske konflikten, men [sjefsminister] Singh er totalt imot Kuki-kravet om autonom administrasjon. Han burde innse at statsminister Narendra Modis råd til Russland og Ukraina om at fred ikke kommer på slagmarken, men gjennom dialog, også gjelder Manipur».
Tilfeldighet eller ikke, i nabolandet Myanmar får Delhi en forhåndsvisning av hva som skjer når dialog ikke er den foretrukne veien til konfliktløsning.
Sist torsdag kunngjorde den etniske Arakan-hæren [AA] at den har erobret Navy Seal Training Center i den sørlige delstaten Rakhine etter en måned med intense kamper, og overvunnet motstand fra regjeringsstyrker støttet av marinens skip og fly.
AA-kadrene kontrollerer nå territorier på grensen til Bangladesh, inkludert byer som Buthidaung og truer andre viktige havnebyer/byer på kysten av Bengalbukta som Kyauk Phyu i Sittwe.
Arkan er en svært strategisk region. Olje- og gassrørledninger går fra Kyauk Phyu til Kinas Yunnan-provins. Kyauk Phyu er også en viktig node i Kinas belte- og veiinitiativ, med forslag om å utvide havnen og andre relaterte investeringer. Fred og stabilitet i Sittwe er avgjørende for suksessen til Indias Kaladan-prosjekt, som søker å forbinde Kolkata med Mizoram via Myanmar.
Arakan-hæren kan fremstå som en av nøkkelaktørene i å definere den regionale sikkerhetsdynamikken i Bengalbukta med dens evne til å påvirke implementeringen av ulike infrastrukturprosjekter og utviklingen av Rohingya-krisen.
Så langt har de etniske væpnede organisasjonene og motstandsgrupper som People’s Defense Forces støttet av vestlige etterretningsbyråer avstått fra å erklære uavhengighet for territorier under deres kontroll, men dette er å forstå som en taktisk beslutning for øyeblikket.
Som i Indias nordøstlige region, er de etniske geografiene i Myanmar komplekse. Gitt betydelig bevegelse av mennesker internt gjennom flere tiår, er det ingen «rene» etniske hjemland. Mange geografiske områder er multietniske, og medlemmer av ulike etniske grupper deler ofte områder i tettsteder og byer.
Uunngåelig vil grensene til hjemlandene bli sterkt omstridt, noe som vil generere betydelig friksjon mellom etniske grupper. Totalt sett, med flere væpnede grupper som kjemper om og hevder makt i forskjellige regioner, har Myanmar blitt et rom med fragmentert suverenitet.
AA er en buddhistisk etnisk gruppe og Rakhine-samfunn eksisterer også i India. Historisk sett ble Arakan, som var et uavhengig rike, erobret av Burma i 1784, men avstod til Britisk India som krigserstatning bare 42 år senere etter den første anglo-burmesiske krigen. Imidlertid ble Arakan i 1937 gjort til en kronkoloni av Britisk Burma, splittet fra Britisk India. Den lokale striden mellom majoritets-arakanesiske og muslimske samfunn går tilbake til kolonitiden etter massemigrasjonen fra dagens Bangladesh.
Sinofobiske indiske kommentatorer projiserer med vilje eller ubevisst en konflikt av sikkerhetsinteresser mellom India og Kina. (Noen analytikere har fra løse luften tryllet fram en kinesisk hånd i det nylige regimeskiftet i Bangladesh.) Det er ingen empiriske bevis som peker mot at Kina gir næring til opprørsgruppene i Indias nordøstlige region.
Kinas svar på Myanmar har vært å engasjere seg med flere aktører, gitt den enorme eierandelen i sine investeringer og økonomiske interesser, samt sikkerhetsbekymringer knyttet til kriminelle syndikater som opererer i Myanmars lovløse grenseland. Kinas primære bekymring er at Myanmar kan havne i fullstendig kaos med militærets oppløsning.
Kina har således materielle forbindelser med mange væpnede grupper, spesielt United Wa State Army (UWSA) og Three Brotherhood Alliance (hvor AA er en bestanddel.) Interessant nok visualiserer Kina UWSA som en faktor for grensesikkerhet og stabilitet og har til og med tillatt det å skaffe kommersielle droner fra det kinesiske markedet og bruke dem i sine operasjoner mot militæret, mens UWSA muligens også blir en kanal der kinesiske våpen kan nå andre etniske opprørsgrupper.
Alt dette er imidlertid ikke til hinder for at Kina også sørger for en jevn tilførsel av forsvarsutstyr til Myanmars militære. Ifølge en FN-rapport som ble utgitt denne måneden, har Kina levert ‘jagerfly, missilteknologi, marineutstyr og annet militært utstyr med dobbeltbruk (det vil si sivil og militær, o.a.)’ til Myanmar de siste to årene.
Uten tvil er det et sammenfall av interesser mellom Kina, India og ASEAN i å samarbeide med sentrale myndigheter i Naypyidaw for stabilisering av Myanmar. Men det er bare Kina som er proaktive. India har episodisk interaksjon med ASEAN, ingen i det hele tatt med Kina og fokuserer nesten utelukkende på engasjement med den militære ledelsen i Myanmar.
Kinas utenriksminister Wang Yis besøk i Naypyitaw 14. august hadde som mål å gi et nytt dytt for å løse Myanmars krise. To dager senere, på et møte på sidelinjen av Mekong-Lancang-samarbeidets utenriksministermøte i Chiang Mai, presenterte Wang en 3-punkts tilnærming før med sine kolleger fra Laos, Myanmar og Thailand om at Kina: «Myanmar bør ikke være underlagt til sivile stridigheter; bør ikke løsrives fra ASEAN-familien, og bør ikke tillates å bli infiltrert og forstyrret av eksterne krefter».
Fire dager senere møtte Wang FNs spesialutsending for Myanmar Julie Bishop i Beijing, hvor han bekreftet Kinas forpliktelse til en «Myanmar-eid, Myanmar-ledet» fredsprosess. Samme dag kunngjorde Sørkommandoen til People’s Liberation Army den vellykkede avslutningen av øvelser med skarpt skyts på Kinas grense til Myanmar.
I den utviklende situasjonen er regimeskiftet i Bangladesh potensielt en game changer. Det er et spørsmål om tid før det nye kompradorregimet i Dhaka hopper inn i kampen og forlater Hasinas politikk om ikke-innblanding i Myanmars indre anliggender. Å utskjære en protostat i Rakhine langs den svært strategiske kystlinjen i Bengalbukta som et anker for vestlige interesser er en tydelig mulighet.
Bangladesh har allerede et forslag på bordet med støtte fra Den internasjonale Røde Kors-komiteen om å sikre tre områder i Rakhine, hjemmet til det muslimske rohingya-samfunnet som utgjør 35% av befolkningen, og foreslår at personer som er fordrevet på grunn av volden skal flyttes (nær en million mennesker) dit under tilsyn av en internasjonal organisasjon, slik som FN.
AA, en av Myanmars mektigste væpnede grupper, er motstandere av ideen. I Rakhines nord er AA allerede involvert i en kompleks treveiskamp som også involverer rohingya-muslimer. AAs beskjedne mål er å skape en autonom enklave for den buddhistiske befolkningen som utgjør 65 % av Rakhines befolkning.
AA har for tiden ni hele townships i sentrum og nord, samt store deler av Bangladesh-grensen. De kan snart ta Sittwe, delstatshovedstaden, samt militærets regionale kommandohovedkvarter lenger sør. AA er ekstremt populær blant Rakhine-folk. Det er en truende fare for en brutal krig som setter buddhistene i Rakhine mot de muslimske rohingyaene, der eksterne makter garantert vil bli involvert.
I en uttalelse estimerte den Brussel-baserte tenketanken International Crisis Group i mai at fra flyktningleirene i Bangladesh, «i de siste månedene har tusenvis av potensielle krigere krysset grensen til Myanmar … (og) rekrutteringskampanjen har eskalert dramatisk de siste dagene … Bangladeshiske rettshåndhevelsesbyråer har gjort lite for å stoppe dette». Dette var mens Hasina hadde makten.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
Fotnote: International Crisis Group er opprettet og finansiert av George Soros.
