oss 100 kroner!
Reisebrev 7a 2024 – Kasakhstan.
«Vi er landet der veiene møtes» – Yerkin Akhinzhanov, Kasakhstans ambassadør til Norge fra 2019 til 2023.
Man kan reise visumfritt inntil 30 dager fra Norge til Kasakhstan. Når det gjelder Kasakhstans visjoner for turisme sa Aslam Konyrkharov fra kommuneledelsen i Almaty følgende til Pål Steigan i januar 2021:
«Det vi kommer til å gjøre er å utvikle en turisme som setter et mindre økologisk fotavtrykk enn den turismen vi har hatt til nå og som knytter seg mer til våre tradisjoner og naturen vår. Vi vil sørge for at det blir skapt en infrastruktur som gjør det mulig for turistene å oppleve den vakre og dramatiske naturen på en så sikker måte som mulig. Vi skal bygge et nettverk av turisthytter og anlegge stier mellom dem. Og vi skal lage kart som gjør det lettere for turistene å finne fram. Vi skal hente fram mattradisjonene våre bedre enn vi har gjort til nå. Og vi skal gjøre turistene bedre kjent med håndarbeidet vårt og andre lokale og regionale tradisjoner».1
Les artikkelserien I østerled – Kasakhstan 2021
Denne gangen reiste jeg sammen med fem andre, etter invitasjon fra Tore Nærland, leder for Bike for Peace2 siden opprettelsen i 1977.
Jeg ankom hovedstaden Astana med fly fra Oslo via Frankfurt om kvelden 26. august, sammen med Nærland og Odd Erik Salvesen. Begge reiste fra Stavanger. Nestleder for Bike for Peace, Frank Tomlinson, ankom en dag tidligere og var allerede installert på Brown Hotell, mens Atle Berge og Olga Khodakova kom dagen etter, via Murmansk og Moskva. Jeg ble i Kasakhstan til jeg tok fly hjem til Oslo via Frankfurt fra Almaty kl 0045 lokal tid 10. september, sammen med Nærland og Salvesen.
Nærland og Tomlinson hadde lagt opp et program som inkluderte møter med folk fra utenriksdepartementet, nasjonalforsamlingen og lokale myndigheter, universiteter, museer med mere i hovedstaden Astana, Semej og Almaty. Se programmer for de tre byene nederst.
Dette programmet ble mulig gjennom kontakter Nærland og Tomlinson har opparbeidet i Kasakhstan, Nærland siden han for første gang syklet for fred gjennom Kasakhstan i 1999.
Fryktløs, uovervinnelig, evighetsmaskin, «larger than life»,3 er begreper som melder seg når jeg skal beskrive Tore Nærland. Man kan ikke annet enn å bli imponert av en som har syklet for fred over store deler av verden, og det etter at han ble blind som 15-åring (med et ‘restsyn’ på 5 prosent). Også etter at han i fjor høst gjennomgikk to hjerteoperasjoner. Og etter at han tidligere i år ble 70 år.
Syklingen har riktignok foregått mye på tandem, med Tore bakerst. Men da vi var i Semej (langt øst i landet) fantes ingen tandemsykkel. Så da syklet Tore alene, med Frank Tomlinson som ‘ledesyklist’ foran seg.
Tore har i tillegg talegaver og en kraftig røst som hentet fra predikantene da det ikke fantes mikrofoner. Ja, han er faktisk inspirert av norske predikanter som Åge Samuelsen og Arild Edvardsen, som han kjente personlig. Mens andre aktivister har bakgrunn fra marxistiske studiesirkler, har Tore bakgrunn fra bedehus.
Tores store styrke er at han ikke eier beskjedenhet, der han prater med alle rundt seg og/eller ber dem om hjelp, uansett hvem de er, høy eller lav. En del av facebookpostene4 ble til gjennom hjelp fra hotellresepsjonister, servitører og andre han spurte om hjelp til å skrive, etter hans diktater på hans skjermbrett. Dette fordi han, som sagt, praktisk talt er blind og derfor ikke kan skrive sjøl.
Slik har Tore fått venner over hele verden, etter å ha vært i 125 land som leder for Bike for Peace. Han har møtt ‘alle’ fra Nelson Mandela og andre fredsprisvinnere, til norske statsministere, to paver og flere av FNs generalsekretærer. Dette fra en beskjeden bakgrunn på Jæren, der han arbeidet på foreldrenes gård fra han var barn, med alt fra å melke kuer til å kjøre traktor.
18. oktober kommer Kasakhstans ambassadør til Norge, Adil Tursunov, til Bryne, der Tore bor. Tore/Bike for Peace skal da få det som også blir kalt Dostyk-prisen. Prisen heter Order of Friendship, eller Vennskapsprisen, ifølge Wikipedia. Det er Kasakhstans pris til «fremme av internasjonal og sivil konsensus i samfunnet og fremme av fred, vennskap og samarbeid mellom folk».5
Frank Tomlinson ble nestleder av Bike for Peace etter å ha blitt medpå en ny sykkeltur gjennom Kasakhstan i 2011. Med på turen var også flere fra Kasakhstan, deriblant en kasakhstansk kvinne.
Det ble, om ikke kjærlighet ved første blikk, så i hvert fall i løpet av sykkelturen. Hun flyttet med ham til Norge der de nå har to sønner, mens Frank har blitt ‘adoptert’ som hele Kasakhstans svigersønn, sa viseutenriksminister Roman Vassilenko (noe spøkefullt, kanskje), da vi var i møte med ham.6
Syklingen langs steppene utenfor Semej den siste dagen i august var et høydepunkt for meg på denne turen. For det er sjelden jeg opplever en slik tilstand av lykke og frihet.
Hvor kom denne følelsen fra? Det undret jeg meg over, også mens vi syklet. For stepper – eller lange, flate sletter – hadde jeg jo sett mange ganger tidligere i Norge. Skjønt, ikke så lange og brede som i Kasakhstan, som kaller seg Land of the great Steppes i tittelen på en bok, som er utgitt med forord av tidligere utenriksminister Mukthar Tileuberdi.
Vel, for det første gjør lang avstand hjemmefra noe med mentaliteten eller psyken, har jeg erfart, både i meg sjøl og, tilsynelatende, i andre når de begeistret har fortalt om sine reiser. Man er også fritatt fra hverdagens krav og bekymringer og blir derfor mer åpen for inntrykk. Det å komme bort fra hverdagen og oppleve noe nytt er selve hensikten med å reise.
Slik blir man lettere rørt og dermed lettere begeistret når man reiser, på samme måte som man lettere blir engstelig, for eksempel når man går alene i mørket i fremmede strøk. (Men hvis man er lenge borte vender man seg gradvis til det fremmede. Man ser kanskje lettere det negative. Og får hjemlengsel).
For det andre har det alltid vært noe eventyrlig over steppene for meg, som jeg inntil da kun hadde hørt/lest om eller sett på bilder. Eventyrlig, sjøl om det egentlig bare dreier seg om flate vidder. Jeg burde sjølsagt ha benyttet anledningen til å gå på steppene, ikke bare sykle langs dem, på asfalten, for slik fysisk å erfare dem og dermed forskjellen mellom dem og norske sletter. For det er forskjeller.
For det tredje er det flere år siden jeg har syklet og minst 30 år siden jeg har syklet på racer-sykkel. Og den jeg fikk utdelt var til og med for liten for meg, samt at jeg fikk tilløp til gnagsår av setet allerede under prøvesyklingen. Så hvordan skulle dette gå, med langt mer drevne syklister en meg?
Jeg overvant heldigvis impulsen til å trekke meg fra syklingen, og mestringsfølelsen bidro nok også til følelsen av lykke og frihet etter hvert som jeg beveget meg ut på viddene (noen mener jeg er der hele tiden). Og til alt hell ble det ikke noe gnagsår av setet.
I neste del prøver jeg etter beste evne å forklare Kasakhstans politiske system og hvilken rolle landet ønsker å ha overfor resten av verden.
____________________________________
1. https://steigan.no/2021/01/soloppgang-over-nur-sultan-eller-pilgrimsferd-til-medeo-banen/
2. https://www.bikeforpeace.no/
3. https://dictionary.cambridge.org/dictionary/english/larger-than-life
4. https://www.facebook.com/tore.naerland
5. https://en.wikipedia.org/wiki/Order_of_Friendship_(Kazakhstan)
6. https://www.gov.kz/memleket/entities/mfa/press/news/details/834879?lang=en
Les tidligere reisebrev fra Lars Birkelund.
