oss 100 kroner!
USA forsøker å re-industrialisere ved å bygge batterier for elektriske kjøretøy, mens de bruker økonomisk tvang for å forstyrre kinesiske forsyningskjeder.
– Batterier krever imidlertid grafitt og USA er 100% importavhengig. Kina står for 67% av globale forsyninger og 90% av grafittbehandlingen. Kina har nylig også produsert en renseteknologi for å oppnå 99,99% ren grafitt.
– I fjor innførte Kina restriksjoner på grafitteksporten som svar på USAs økonomiske tvang. Mens Kina kan gjenskape og repatriere sine forsyningskjeder, kan USA det ikke.
– Det har likhetstrekk med EUs sanksjoner mot Russland. Russland kan diversifisere bort fra EU, men EU kan ikke diversifisere bort fra Russland. Løsningen blir vanligvis å kjøpe de samme materialene og produktene (gass, titan etc) gjennom en tredjepart til en mye høyere pris.
Bloomberg skrev nylig: China Already Makes as Many Batteries as the Entire World Wants.
Etter hvert som USA øker innsatsen for å gjøre litiumionbatteriforsyningskjeden innenlands, dukker det opp en ubehagelig sannhet: Verden er oversvømmet av batteriproduksjonskapasitet, og det kommer til å gjøre livet svært vanskelig for nye aktører.
BloombergNEF anslår at etterspørselen etter litium-ion-batterier for elbiler og stasjonær lagring kom på rundt 950 gigawattimer i fjor. Den globale batteriproduksjonskapasiteten var mer enn det dobbelte, på nærmere 2600 GWh. Kinas batteriproduksjon i 2023 alene var lik den globale etterspørselen.
USA er ikke alene om å prøve å øke sin andel av det globale batterimarkedet. Canada matcher de amerikanske insentivene, mens Europa, India og andre også gir subsidier for å stimulere batteriindustrien. Dette betyr at overforsyningsbildet kommer til å bli verre før det blir bedre.
BNEF har sporet 7,9 TWh årlig batteriproduksjonskapasitet som er annonsert for slutten av 2025. Det er å sammenligne med etterspørselsprognoser på 1,6 TWh, og selv det forutsetter jevn vekst i etterspørselen etter elbiler og veldig rask vekst i batterier for lagringsapplikasjoner. Selv halvparten av den totale annonserte kapasiteten vil være nok til å utstyre nesten alle biler som selges i verden neste år med en 50 kWh batteripakke.
Også Norge vil være med på overproduksjonen av batterier
Statsminister Jonas Gahr Støre deltok 15. august på den offisielle åpningen av batterifabrikken Morrow i Arendal.
– Morrow har på kort tid har klart å bli den ledende batteriprodusenten i Europa, sa han på åpningen.
Fabrikken planlegger å produsere inntil 2 millioner battericeller i året, som blant annet kan brukes i elbiler. Morrow har planer om å bygge ytterligere tre batterifabrikker i Arendal, noe som kan skape rundt 2500 arbeidsplasser. For å finansiere fullskala-utbyggingen trenger selskapet rundt 20 milliarder kroner.
Og er det noe Norge tydeligvis har mye av så er det statlige milliarder tatt fra godtroende skattebetalere.
Næringsministeren lanserer den nye støtteordningen for grønne industriprosjekter.
Ordningen, som skal forvaltes av Innovasjon Norge, har et totalbudsjett på inntil 5 milliarder kroner.
– Dette er en låneordning som kan bidra til å løfte nyskapende, grønne, industrielle prosjekter i vekst- og skaleringsfasen. Vi har over lengre tid sett at næringslivet har et stort behov for økt tilgang på risikokapital.
DN skriver:
Men Støre hadde ikke med seg det Morrow sier selskapet mest av alt trenger: Et lån på 1,5 milliarder kroner. Morrow har søkt om lånet, som selskapet i lengre tid har omtalt som helt nødvendig for at satsingen skal kunne fortsette. Tidligere i år sa Morrow at de er avhengig av lånet for å sikre nok likviditet i år.
Med andre ord kan det bli vanskelig å betale lønn til de ansatte allerede over jul dersom ikke 1,5 av de fem milliardene regjeringen har satt av til en ny ordning for grønn industri, havner hos Morrow i Arendal.
Men om Morrow har dårlig med penger, så klarte de i alle fall å dekke sjefens aksjetap:
Morrow dekket toppsjefens aksjetap på 5,5 millioner kroner.
Kina har noe ikke Norge har
DN skriver: «Norge har kanskje penger, men ikke god nok kompetanse, til å konkurrere med Kina om batteriproduksjon».
Norge skal altså svi av et foreløpig ukjent antall milliarder kroner for å starte opp en batteriproduksjon i et marked som allerede er mer enn oversvømmet av kapasitet, og der de mest erfarne og kompetante produsentene allerede produserer 100% av den kjente etterspørselen.
Hva kan gå galt?
