Irans nye utenriksminister Abbas Araghchi satte i et intervju med det japanske nyhetsbyrået Kyodo 22. august det utenrikspolitiske kompasset under president Masoud Pezeshkian inn i en ny liste av prioriteringer. Araghchi sa som et avgjørende skritt mot å fjerne sanksjoner mot Irans økonomi og normalisere handel med det internasjonale samfunnet, at utenriksdepartementet vil forsøke å håndtere spenningene med Washington og gjenoppbygge båndene med europeiske stater. Han ba om «alvorlige, fokuserte og tidsbestemte forhandlinger».
Senere avslørte han at øverste leder Ayatollah Ali Khamenei har lagt vekt på to oppdrag: «Det første oppdraget er å nøytralisere sanksjoner, som hele regjeringen bør følge. Vårt første mål er å nøytralisere sanksjonene og dens innvirkning på folket».
Utenriksministeren la til: «Vår prioritet er våre naboer. Vår andre prioritet er å utvide diplomatifeltet til Afrika og Øst-Asia. Den tredje prioritet er landene som sto sammen med Iran i vanskelige situasjoner».
Fire dager senere, ved en seremoni i det iranske utenriksdepartementet 27. august for å hedre og introdusere Araghchi, understreket Pezeshkian også at hans regjerings prioritet er å få sanksjonene fjernet.
Tidligere samme dag, mens han mottok Pezeshkian og hans regjeringskolleger, signaliserte Khamenei sin godkjenning for fornyede forhandlinger med USA om Irans atomprogram.
Dette er selvsagt et åpningsutspill. Når et stort skip endrer kurs, kan det ikke annet enn å følge en vid bue som knapt er synlig for tilskuerne. Uten tvil står Iran ved et historisk veiskille i sin lange og vanskelige reise siden den islamske revolusjonen i 1979.
Det viktigste er at motstandsaksen ikke topper Irans utenrikspolitiske prioriteringer. Det elementet vil trolig fortsatt være der, men helt sikkert et sted lavere nede. Utvilsomt er det vi hører fra Teheran noe som handler om direkte forhandlinger med USA der førsteprioriteten er å fjerne vestlige sanksjoner, som er en nødvendighet for å få fart på økonomien og er ledestjernen for Irans nasjonale politikk. Irans naboer følger nøye med. Midtøsten er utvilsomt på vei mot endringer.
Araghchi mottok telefoner fra utenriksministrene i Frankrike og Tyskland, den britiske utenriksministeren samt EUs utenrikspolitiske sjef for å gratulere med utnevnelsen, samtidig som de antydet at de er klare for atomsamtaler. (her, her og her)
Formatet på samtalene må bestemmes. Det er ingen tvil om at vestmaktene – USA og EU-3 – ikke vil ha JCPOA-formatet som inkluderte Russland. Ukrainakonflikten er en geopolitisk realitet som forårsaker et sammenbrudd i forholdet mellom Vesten og Russland.
(JCPOA: Atomavtalen med Iran (engelsk: Joint Comprehensive Plan of Action) er en avtale inngått i 2015 mellom Iran på den ene side og på den andre side de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd (Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike og USA) pluss Tyskland og EU.)
Kanskje kan vestmaktene ha et åpent sinn når det gjelder å involvere Kina som permanent medlem av FNs sikkerhetsråd, gitt Kinas innflytelse i Iran. Faktisk rekalibrerer Biden-administrasjonen «konkurransen» mellom USA og Kina med sikte på å redusere spenningen.
Det 3-dagers besøket til Beijing av Bidens nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan og hans omfattende konsultasjoner som varte i fjorten timer med Kinas utenriksminister Wang Yi er blitt beskrevet som «dyptgående, ærlige, innholdsrike og konstruktive». Det er viktig at president Xi Jinping mottok Sullivan i Folkets store sal i Beijing.
Den kinesiske siden, i en eksepsjonell gest, arrangerte et møte for Sullivan med en av Kinas nestledere i den sentrale militærkommisjonen, general Zhang Youxia, som er Xis stedfortreder. Faktisk ble USA og Kina enige om å jobbe for å forberede en telefonsamtale mellom Xi og Biden i løpet av de kommende ukene, og Sullivan indikerte at de to kunne møtes personlig på Asia-Pacific Economic Cooperation eller Group of 20-toppmøtene senere i år.
Det er fullt tenkelig at Sullivans diskusjoner med Wang Yi berørte Midtøsten-krisen, som er en topp utenrikspolitisk prioritet for Biden, spesielt for dens innvirkning på valget 5. november i USA. I det kinesiske referatet er Xi sitert for å fortelle Sullivan: «Som to store land bør Kina og USA være ansvarlige for historien, for folket og for verden, og bør være en kilde til stabilitet for verdensfreden og en propell for felles utvikling».
Når vi kommer tilbake til JCPOA, er Teheran og Washington enige om at atomavtalen fra 2015 ikke kan gjenopplives og ikke lenger er på bordet. Noe som betyr at man må enes om et nytt format for forhandlinger og en ny agenda.
Inn kommer Norge. Det som bidrar til en viss overraskelse er en telefon som Pezeshkian mottok fra den norske statsministeren Jonas Gahr Støre torsdag. Irans atomspørsmål og Midtøsten-krisen hadde en fremtredende rolle i samtalen. Norge er et EU/NATO-medlemsland med sterk tradisjon som mekler for å forhandle vanskelige internasjonale tvister, og er en av USAs nærmeste og mest betrodde allierte.
Mot dette overordnede bakteppet er «returen» til den tidligere iranske utenriksministeren Mohammad Javad Zarif til den diplomatiske arenaen bemerkelsesverdig. Han vil få stillingen som visepresident for strategiske saker i den nye regjeringen. Araghchi pleide å være Zarifs stedfortreder som atomforhandler i Hassan Rouhani-administrasjonen. Laget er tilbake på banen. Begge er høyt ansett i de vestlige hovedstedene. Spesielt har Zarif omfattende kontakter med eliten i de amerikanske utenrikspolitiske sirklene, inkludert tenketanker og opinionsdannere.
Det er en stor følelse av at det haster med å starte atomforhandlingene, siden Iran fortsetter å utvide sitt lager av anriket uran til nesten våpennivåer. Men Washingtons mål vil også være å engasjere Teheran i spekteret av regionale sikkerhetsspørsmål på en vedvarende måte. Vestmaktene er spesielt fokusert på Irans antatte militære støtte til Russland i Ukrainakrigen.
I det amerikanske opplegget vil selvfølgelig Bidens vilje til å gå med på enhver lempelse av sanksjonsregimet i betydelig grad avhenge av Irans samarbeid i sikkerhetsspørsmål. Ved å holde Russland ute i kulden, vil amerikanerne sannsynligvis håpe å ha et forsprang, men Zarif og Araghchi er også dyktige forhandlere.
Den øverste lederen har fortalt høyt og tydelig at han støtter Pezeshkians presidentskap fullt ut, og viktigst av alt, at han forventer at andre pilarer i etablissementet – Majlis, rettsvesen, væpnede styrker og så videre – vil støtte opp om dette. Khameneis dekret om presidentskapet sier: «Jeg støtter deres [nasjonens] stemme for den kloke, ærlige, folk-orienterte, lærde Dr. Masoud Pezeshkian… Med oppriktige bønner og ønsker for hans suksess, vil jeg minne om at nasjonens stemme og min støtte vil forbli intakt så lenge hans konsekvente tilnærming til å følge den rette veien til islam og revolusjonen fortsetter».
Ayatollah Khameneis budskap er like mye til den iranske nasjonen som til det vestlige publikum.
Denne artikkeln ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.