oss 100 kroner!
Vi har invitert til en debatt om Kina på steigan.no. Blant de mest aktive deltakerne hittil har vært Rolf Galgerud og Gro Finne. I dag spør Gro Finne om hva en diskusjon om Kina er sosialistisk eller ei skal være godt for? – Red.
Jeg har aldri påstått at kampen mellom USA og Kina er en ideologisk kamp mellom kapitalisme og sosialisme. Det er ikke derfor jeg er imot å utpeke Kina som fiende. Jeg er imot, fordi det ikke er sant at Kina er vår fiende og fordi krig er det verste som kan skje.
Hva skal en diskusjon om Kina er sosialistisk eller ei, være godt for? Hvor skal den føre hen? Hva skal vi bruke den til? Hva skal konklusjonen, at Kina er kapitalistisk, bety for vurderingen av verdenssituasjonen? Vi sammenlikner jo her Kina med et marxistisk ideal som aldri er realisert noe sted i verden.
Ørkesløse diskusjoner mellom marxistiske grupperinger er opp gjennom årene ført for å avgjøre om et land var sosialistisk/kommunistisk eller ei. Ofte ble det bom etterfulgt av en beklagelse i ettertid. Må det ikke føre galt av sted når land i virkelighetens verden blir vurdert og settes opp mot et uoppnåelig ideal? Det er jo det samme Nato gjør. Begrepet demokrati er også et ideal og det perfekte demokrati en utopi. Natos begrunnelse for militære intervensjoner er at landet som skal interveneres avviker fra det demokratiske ideal.
Kan en diskusjon nå, om Kina er sosialistisk eller ei, føre andre steder hen enn ut i hengemyra? Burde ikke årvåkenheten gjelde reelle forhold. Nato har kommet med trusler mot Kina fordi Kina ikke støtter Nato i Ukraina. Norge er medlem i Nato så nato-toppmøtets erklæring vil jo gjelde, ikke bare Kina, men Norge også, og ikke teoretisk. Konsekvensene av Natos erklæring vil få reelle konsekvenser for oss.
Etter Russlands invasjon i Ukraina var jeg overbevist om at de forskjellige marxist-leninistiske grupperingene som tradisjonelt har vært Natomotstandere, ville forstå at Nato var pådriver i en krig mot Russland og handle deretter. Men nei. Russland og Kina var kapitalistiske og imperialistiske i likhet med USA/ Nato. Marxist-leninister var mot alle på en gang.
Folk fra marxistiske grupperinger, som gjerne er uforsonlig mot andre marxistiske grupperinger er hver og en overbevist om at det er deres gruppering som har rett. Det er derfor vanskelig å diskutere politikk med erklærte marxister.
Det verste eksempelet på politikk begrunnet i ideologi står tre AKP-veteraner og redaktør i Klassekampen Bjørgulv Braanen for. Med marxist-leninistisk argumentasjon og referanse til Lenins skrifter om sjølvråderetten, fikk de fire utmanøvrert halvparten av Rødt som var mot å sende våpen til Ukraina. Det må tilføyes at vulgær-argumentasjon av typen «Putin er Hitler» også ble benyttet. De fire oppnådde at all opposisjon på Stortinget mot våpenforsendelser til Ukraina og tilslutning til den pågående militariseringen ble fjernet. Foreløpig får vi håpe.
En anonym gruppe i Rødt har laget en nettside der en påstått ny venstreside i Ukraina blir presentert. Den ukrainske venstresiden finnes ikke nå, men kommer til å oppstå som fugl fønix fra asken etter at Ukraina har seiret over Russland. Bare vi sender våpen først. Nettsiden heter «Vi som støtter den nye venstresiden i Ukraina». Hvem «vi» er og hvor den nye venstresiden i Ukraina befinner seg utover på nevnte nettside svever i den tomme luft.
Må ikke marxister forholde seg til realiteter? Natos erklæring fra toppmøtet i juli gjelder nå. Erklæringen utropte Kina til fiende fordi Kina ikke er alliert med USA i kampen mot Russland. Andre uomtvistelige realiteter er at Norge har vedtatt en langtidsplan for forsvaret som utpeker Kina som hovedfiende. Enorme summer er bevilget til militær opprustning. Nylig bestilte Norge våpen fra USA for 30 milliarder, bla langtrekkende missiler. Norge inntar en militær posisjon som vil true befolkningen i Russland og med det, vår egen befolkning. De enorme summene som brukes på opprustningen kommer til å ramme folks velferd. Det var å forvente at LO ville protestere på militariseringen, men det gjør LO ikke.
Ja, vi trenger visjoner. Min er fred og frihet.
Burde ikke den politiske kampen her og nå blant annet stå om politikken LO fører i forhold til Ukraina? Hvor det er våpenforsendelser og ikke krav om fredsforhandlinger som står i fokus. Burde ikke LO protestere mot den pågående militariseringen som bruker Russland og Kina som begrunnelse? En fredsbevegelse vil mangle kraft uten tilslutning fra fagbevegelsen. Hører du Galgerud? Tilhører vi ikke samme side!
Gro Finne
Tidligere innlegg i denne debatten finner du her: Debatt.
