oss 100 kroner!
En Al Mayadeen-undersøkelse fra 19. juli avslørte den amerikanske marinens knusende nederlag mot Jemens AnsarAllah, i Washingtons opprinnelig oppskrytte Operation Prosperity Guardian. Vestlige medier har endelig anerkjent Imperiets fullstendige nederlag mot Guds partisaner, i en episk David mot Goliat-triumf. Også andre steder understreker rapporteringen om den svært oppskrytte angrepsgruppen med hangarskipet USS Eisenhower i spissen. Hangarskipets retur til basen etter måneder med nådeløst bombardement fra Motstandsbevegelsen viser i stort monn hvordan hangarskip – kjernekomponenten i USAs hegemoni i flere tiår – bokstavelig talt er døde i vannet.
New York Times kalte uskyldig USS Eisenhowers ydmykende retrett for «slutten på en strategisk utplassering», samtidig som de hyllet en heroisk hjemkomst. Artikkelen forteller om hvordan, da det store fartøyet nærmet seg Virginias Norfolk Harbor, en av verdens største amerikanske marineinstallasjoner, et fly landet med den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Jake Sullivan på dekket. Han henvendte seg til «tusenvis» av hjemvendte sjømenn der, «alle var ivrige etter å være hjemme», i det nyhetskanalen kalte «en usedvanlig oppblåst ‘alle mann på dekk’-tale’».
Sullivan fortalte «hvordan han ville gå inn i Det ovale kontor og fortelle president Biden om bedriftene til Eisenhower og dens angrepsgruppe, der den skjøt ned alle slags iranskproduserte droner og reddet sjømenn angrepet av houthiene», og polerte frivillig marinens mot og suksesser. «Mann, hvilke historier jeg må fortelle: Dere spilte forsvar, dere spilte angrep», skrøt han. «Når noen kommer mot oss, kommer vi hardere tilbake mot dem».
Lignende bombastiske utsagn var til stede i bemerkninger Sullivan kom med i et ledsagende «eksklusivt» intervju med The Times. Han snakket om hvordan hans nasjonale sikkerhetsteam i Det hvite hus, i umiddelbar etterkant av «7. oktober», bestemte at høylytte «militære muskelbevegelser som kunne vise besluttsomhet» var helt avgjørende. Som sådan forsøkte Washington å «overlevere på hastighet, og rekkevidde og størrelse av amerikansk beskyttende makt for å berolige israelerne, og for å avskrekke motstandere». Utsendelsen av USS Eisenhower ble ansett som den dristigste «militære muskelbevegelsen» som var mulig.
Sullivan uttrykte glede over resultatene av Operation Prosperity Guardian, og antydet at USS Eisenhowers «kamp» med AnsarAllah i Rødehavet, «viste at [hangarskip] fortsatt kunne kjempe effektivt på nært hold». Denne vurderingen ble gjentatt av den amerikanske marineministeren Carlos Del Toro. Han avfeide «kritikere» som «spådde slutten på nytten av hangarskip», og hevdet at Operation Prosperity Guardian var en «verdifull lærdom» som demonstrerte hvordan amerikanske motstandere av hangarskip hadde tatt alvorlig feil.
‘Ufullkomment resultat’
Dette er en virkelig bisarr analyse. Operation Prosperity Guardian kan bare betraktes som en dypt pinlig katastrofe. Som NBC rapporterte etter at innsatsen ble lansert, ble USS Eisenhowers blotte tilstedeværelse i Middelhavet opprinnelig beregnet av apparatchiks i Det hvite hus, til å være en «klar melding» som ville skremme Iran, Libanons Hizbollah og Jemens AnsarAllah fra å angripe den sionistiske enheten. Motstandsbevegelsen ble imidlertid ikke avskrekket en tøddel fra sitt kollektive korstog mot folkemord. Og nå har flaggskipet slått en hastig retrett tilbake til basen.
Times innrømmer underdrivende at konklusjonen av den amerikanske marinens «strategiske utplassering» i Rødehavet, var «åpenbart et ufullkomment resultat». Som nyhetskanalen erkjenner, fortsetter den sionistiske enhetens Holocaust i Gaza i det 21.århundre i høyt tempo, «kamper mellom Hizbollah og Israel kan eskalere», og AnsarAllahs blokade ikke bare vedvarer, men kan utvides hvis og når bevegelsens ledere finner det nødvendig. I mellomtiden indikerer offisielle tall at et stort antall missiler som er vanskelige å produsere, og som hver koster millioner, ble brukt på å skyte ned billige AnsarAllah-droner gjennom hele den mislykkede operasjonen.
En langt mer rasjonell konklusjon å trekke fra Operation Prosperity Guardian, er at amerikanske hangarskip har blitt bevist utover enhver rimelig tvil å være en overflødig relikvie fra en svunnen, unipolar tidsalder. Imperiets oppblåste, skamløst dyre militærmaskin bygget de siste tiårene, eksklusivt egnet for ensidig gjengoppgjør mot motstandere som ikke kan gjengjelde, er nå ute av stand til å møte utfordringene i moderne krigføring. Motstandsbevegelsen har derimot uanstrengt innovert og utrustet seg for kamp i det 21. århundre.
Hvis den overstrømmende omfavnelsen av Operation Prosperity Guardian, utstedt av Del Toro og Sullivan, virkelig er oppriktige, så har utvetydige, presserende lærdom fra fiaskoen tydeligvis ikke blitt lyttet til. Uhyggelig nok ble en slik blindhet nettopp forutsagt av Millennium Challenge i juli 2002. Stort sett glemt i dag, er det fortsatt et av de største krigsspillene som noen gang er satt opp av Pentagon. Det kostet 250 millioner dollar – nesten 500 millioner dollar i dagens penger – og involverte både live-action-øvelser og datasimuleringer. I alt deltok 13 000 virkelige amerikanske tropper.
Millennium Challenges simulerte stridende var USA – «Blått lag» – og en fiktiv vestasiatisk stat, ledet av en tyrannisk galning – «Rødt lag». I regi av krigsspillet dro en stor amerikansk ekspedisjonsflåte til Persiabukta, som forberedelse til å invadere «Rødt lag». Innsatsen ble allment ansett for å være en forhåndstest av amerikansk militær beredskap for å «intervenere» i Iran og/eller Irak. Det røde laget ble ledet av Paul Van Riper, en pensjonert generalløytnant i marinekorpset.
Van Riper trodde at Blått lag ville starte et overraskelsesangrep, og valgte å slå til først. En enorm sverm av datagenererte små sivile båter og propellfly til hans disposisjon ble sendt på en kamikaze-blitz mot både amerikanske militærbaser i regionen, og den fremrykkende ekspedisjonsstyrken, mens kryssermissiler skjøt mot den amerikanske flotiljen fra mobile utskytningspunkter, på land og til sjøs. Før Blått lag i det hele tatt nådde rødt territorium, ble hangarskipet og 16 medfølgende fartøyer senket, med 20.000 fiktive amerikanske soldater drept.
‘En øvelse med regler’
Imperiet hadde blitt fullstendig beseiret på dag to av den to uker lange simuleringen, i et verre nederlag enn Pearl Harbor. Så Pentagon startet ganske enkelt øvelsen på nytt, og begynte å endre reglene, for å rigge amerikansk seier. En «kontrollgruppe» påla stadig Van Riper begrensninger. For det første ble militæret hans tvunget til å bruke ukrypterte mobiltelefoner for å koordinere og planlegge oppdrag, for å sikre at Blått lag kunne overvåke nøye hva motstanderne sa. Rødt lag valgte ganske enkelt å bruke motorsykkelbud, og kodede meldinger kringkastet via lokale moskéminareter.
Dette var bare en plagsom, uortodoks taktikk Van Riper brukte for å frustrere Blått lags inntrengning, som så ble blokkert av krigsspillets Pentagon-styrte dommere. I mellomtiden ble begrensningene og kravene til Rødt lags virksomhet stadig villere. Van Riper ble tvunget til å slå av sin sides luftforsvar, og flytte røde styrker bort fra simulerte strender og andre områder der Blått lags marinesoldater og soldater var planlagt å sveipe inn fra hangarskip, slik at de kunne invadere uskadd. Restriksjonene som ble pålagt ble så tyngende og latterlige at Van Riper sluttet i avsky.
Millennium Challenge ble opprinnelig proklamert av Pentagon-sjefer som en rungende suksess, og validering av imperiets hangarskipavhengige krigsdoktrine. Så Van Riper blåste i fløyta, og avslørte den pinlige innsatsen som en svindel, bevisst konstruert for å produsere et ønsket, falskt resultat. Han uttrykte alvorlig bekymring for at amerikanske styrker ble sendt i kamp basert på strategier som enten ikke hadde blitt ordentlig testet, eller som var direkte bevist å ende med nederlag:
«Det var skrevet for å være hva kontrollgruppen ønsket at det skulle være… I stedet for et fritt spill, tosidig spill … det ble rett og slett en manusøvelse. De hadde en forhåndsbestemt slutt, og de skrev skriptet til øvelsen til det formålet … Ingenting ble lært av dette… En kultur som ikke er villig til å tenke hardt og teste seg selv, lover ikke godt for fremtiden».
I dag, i lys av AnsarAllahs triumferende seier over den amerikanske marinen, gir Van Ripers advarsler gjenklang som en profets forbannelse som går i oppfyllelse. Men det ser ut til at nok en gang har den keiserlige hjernetrusten ikke lært noe av erfaringen. Selv om man kan bli fristet til å fnyse av imperiets varige overmodige vrangforestillinger, må vi forbli årvåkne når realiteten av dets nedgang er så stor. Washingtons manglende evne til å utkjempe kriger betyr ikke at de ikke vil fortsette å provosere eller lansere dem, med ødeleggende konsekvenser for verden.
Militærveteranen Lawrence Wilkerson har vitnet om hvordan han, mens han var stabssjef for USAs utenriksminister Colin Powell 2002–2005, deltok i et stort antall krigsspilløvelser som satte imperiet opp mot Kina, til forsvar for Taiwan. Hvert scenario endte i atomkrig, vanligvis i løpet av få dager. Man kunne forvente at dette ville motvirke enhver mulighet for amerikansk krigerskhet mot Beijing. Spol imidlertid frem til i dag, og Washingtons militærsjefer diskuterer åpent full konflikt med Kina, med alarmerende regelmessighet. Gud hjelpe oss alle.
Denne artikkelen er hentet fra Kit Klarenbergs Substack:
Collapsing Empire: RIP US Aircraft Carriers (substack.com)
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Les også general Paul Van Ripers (pensjonert) m.fl. sin analyse av krigen i Ukraina, fra august 2022:
A Former US Marine Corps Officer’s Analysis of the Ukraine War (substack.com)
The New Atlas, Brian Berletic, tidligere US. Marines om Kinas passering av USA som sjømakt, samtidig som USAs geopolitiske ambisjoner strekker seg lenger enn egen industriproduksjon tillater:
I dette innslaget analyserer Brian Berletic Storbritannias og USAs løfter om mer langtrekkende raketter til Ukraina:
As Ukrainian Lines Crumble, Kiev Asks For, «Receives» Non-Existent Missiles (youtube.com)
Oberstløytnant (ret.) Daniel Davies om NATOs møte i Rammstein:
Putin’s Confidence v. Zelensky’s Hubris UKRAINE RUSSIA WAR LATEST & Ramstein Summit (youtube.com)
Ward Caroll intervjuer admiralen som førte USS. Eisenhower under oppdraget mot Houthiene i Jemen:
Admiral Tells the Real Truth About Battling the Houthis in the Red Sea (youtube.com)
Alle mine undersøkelser er gratis å få tilgang til, takket være sjenerøsiteten til leserne mine. Uavhengig journalistikk krever likevel investeringer, så hvis du tok verdi fra denne artikkelen eller andre, bør du vurdere å dele, eller til og med bli en betalt abonnent. Din støtte blir alltid mottatt med takknemlighet, og vil aldri bli glemt. For å kjøpe meg en kaffe eller to, vennligst klikk på denne lenken.
