Hvordan Storbritannia ignorerte sin etniske konflikt

6. august 2024

Denne ukens opptøyer vil ikke være de siste.

UnHerd, 3. august 2024

Etter bombingen av Manchester Arena i 2017 ble ettervirkningene, i likhet med andre nylige terrorgrusomheter, preget av det som senere viste seg å være en koordinert britisk regjeringspolitikk for «kontrollert spontanitet». Forhåndsplanlagte våkenetter og interreligiøse arrangementer ble rullet ut, og folk delte ut blomster «i tilsynelatende uoppfordrede gester av kjærlighet og støtte» som en del av en informasjonsoperasjon «for å forme offentlige reaksjoner, oppmuntre enkeltpersoner til å sette søkelys på empati for ofrene og en følelse av enhet med fremmede, i stedet for å reagere med vold og sinne». Målet var å presentere et bilde av avpolitisert samfunnssolidaritet innenfor statens velvillige, om ikke tilstrekkelig beskyttende, omfavnelse.

Det vi har sett siden Southport-angrepet er den stikk motsatte responsen: ukontrollert spontanitet, som regjeringens politikk uttrykkelig er utformet for å forhindre. Da Keir Starmer kom til åstedet for å legge ned blomster, ble han avbrutt av lokalbefolkningen som krevde «endring» og anklaget ham for ikke å skaffe det britiske folket trygghet. Det er åpenbart at Starmer, som har vært ved makten i mindre enn en måned, ikke bærer noe personlig ansvar for angrepet: I stedet ble han latterliggjort som en representant for Storbritannias politiske klasse, og for en britisk stat som ikke kan opprettholde et grunnleggende sikkerhetsnivå for sine undersåtter.

På samme måte jublet opprørere i Southport – drevet av falske påstander om at drapsmannen var en muslimsk flyktning – da de skadet politiet under den voldelige uroen som fulgte den første våkenatta, som inkluderte forsøk på å brenne ned byens moské i det som bare kan kalles en pogrom. I likhet med opptøyene som fulgte i Hartlepool, ble vold mot statens utsendinger – politiet – kombinert med objektivt rasistisk, islamofobisk, faktisk vold og forsøk på vold mot migranter.

Det er sterke paralleller til den pågående uroen i Irland, som er en eksplisitt reaksjon på massemigrasjon: Fjorårets Dublin-opptøyer, utløst av drapsforsøket på skolebarn av en algerisk migrant, var på noen måter et forvarsel for de nåværende masseurolighetene i Storbritannia. I Southport ble gnisten til opptøyene – selve angrepet – raskt absorbert i en bredere følelse av fiendtlighet mot massemigrasjon: Demonstranter bar skilt med krav til staten: «Deporter dem» og «Stopp båtene» for å «beskytte våre barn for enhver pris». Som i Irland var antagelig lokale kvinner fremtredende, og de grep fatt i politiet og brakte vaklende stemmer til taushet med appeller om gruppesolidaritet. Selv om dette er en helt annen dynamikk enn tidligere gatemobiliseringer dominert av fotballpøbler, organisert rundt Tommy Robinson – som representert av onsdagens ødeleggende sammenstøt i Whitehall – har liberale kommentatorer i Storbritannia, som i Irland, likevel valgt å fremstille volden som orkestrert av Robinson, i stedet for at dette er en bølge han rir på, slik tilfellet også er i Irland.

Sjokkert over rystelsene i deres verdensbilde har britiske liberale, for hvem avpolitiseringen av det politiske valget av massemigrasjon – er en sentral moralsk årsak, også klandret Nigel Farage, media, Det konservative partiet, Labour Party og Vladimir Putin for opptøyene, i stedet for de eksplisitt artikulerte årsakene til opprørerne selv. Men det er et saklig sosialvitenskapelig begrep for den pågående uroen: etnisk konflikt, en bruk som den britiske staten omhyggelig unngår av frykt for dens politiske implikasjoner. Som akademikeren Elaine Thomas observerte i sitt essay fra 1998 «Muting Interethnic Conflict in Post-Imperial Britain», er den britiske staten uvanlig i Europa med å være «eksepsjonelt liberal i å gi politiske rettigheter til nyankomne» samtidig som den demper interetniske konflikter ved ganske enkelt å nekte å snakke om problemet i det hele tatt, og innfører sosiale sanksjoner mot dem som gjør det. Når det fungerer, fungerer det: «Interetnisk konflikt har aldri vært så alvorlig, langvarig eller voldelig i Storbritannia som den har vært i mange andre land» – noe vi bør være takknemlige for.

Men som Thomas bemerker, noen ganger fungerer det ikke, som i Enoch Powells* berømte intervensjon, støttet av 74% av de britiske respondentene som ble spurt på den tiden, da «når stillheten ble brutt og offentlig debatt ble åpnet, befant de liberale seg i en svak posisjon. Etter å ha konsentrert seg om å bringe problemet til taushet, hadde de ikke utviklet en diskurs for å ta tak i det». Den daværende Labour-regjeringen håndterte til slutt demonstrasjonene til støtte for Powell, ved å i all hast innføre en nødlovgivning som etablerte et effektivt moratorium for utenomeuropeisk innvandring via Commonwealth Immigrants Act fra 1968, med sikte på å assimilere migranter som allerede var her, og dempe gryende vold ved å forhindre andre fra å ankomme. *(Britisk politiker, blant annet kjent for sitt utsagn: «Elver av blod», om økende innvandring til UK, se også: Rivers of Blood speech – Wikipedia O.a)

Under New Labour ble imidlertid denne stort sett vellykkede politikken revet i stykker, med den bevisste intensjonen om å forvandle Storbritannia til et spesifikt multietnisk – snarere enn multirase – samfunn, i stor grad avledet fra epokens korte entusiasme for globalisering. Nedstrøms for den gang fasjonable samfunnsvitenskapelige teorier om den samtidige uunngåeligheten og ønskeligheten av en slik transformasjon, presset politiske dokumenter som Runnymede Trusts innflytelsesrike rapport «The Future of Multi-Ethnic Britain» på, for å omforme Storbritannia til «et fellesskap av samfunn», en genuint multikulturell stat som avviste den «snevre engelskdominerte, tilbakeskuende definisjonen av nasjonen». Etniske identiteter – hvorav den britiske ble framstilt som en blant mange – skulle omfavnes, innenfor rammene av den nye multikulturelle staten, og innvandringsrestriksjoner skulle oppheves for å nå dette målet.

Likevel skulle ikke Labours skifte mot en eksplisitt etnisk forståelse av samfunnsrelasjoner vare lenge. Etter de etniske opptøyene i Bradford, Oldham og Burnley i 2001, gjennomførte Labour-regjeringen en dramatisk helomvending. Som den tunisiske akademikeren Hassen Zriba observerte: «Plutselig ble multikulturalismen sykdommen som trengte en umiddelbar løsning». Blairs regjering bestilte fem separate rapporter, som alle erklærte «at overdrevent kulturelt mangfold er en hindring for harmoni mellom folkeslag, og at samhold i lokalsamfunn er den beste løsningen».

Denne vektleggingen av samhold i lokalsamfunn ble forsterket av jihadistangrepene på 2000- og 2010-tallet, som ubønnhørlig førte – sammen med Prevent-programmet, utvidet til statlig makt med tvang og overvåking, og den akselererte konstruksjonen av en sivil oppfatning av det britiske – til «kontrollert spontanitet»-prosjektet, hvis endestasjon vi var vitne til i Southport. Mens de andre nordvesteuropeiske statene som adopterte en multikulturell etos, spesielt Sverige og Nederland, har siden forlatt den, er den britiske staten retorisk fortsatt forpliktet til multikulturalisme.

I praksis har imidlertid den britiske staten i det stille adoptert en gjenopplivet versjon av assimilering. I løpet av de siste to tiårene har en romslig versjon av britiskhet blitt konstruert rundt lite annet enn overfladisk nasjonal symbolikk og ønsket om å unngå etnisk konflikt, forskjønnende omskrevet som «britiske verdier». Interessant nok har Blair selv, som nå avviser multikulturalisme, nylig blitt en talsmann for Lee Kuan Yew, i hvis politiske filosofi Singapores etniske mangfold er, snarere enn en styrke, en uønsket hindring, avledet av velmenende britiske koloniale intensjoner.

«I praksis har imidlertid den britiske staten i det stille adoptert en gjenopplivet versjon av assimilering».

Men det latent autoritære til side, Starmer er ingen Lee Kuan Yew. Hans vaklende forsøk på å styre diskursen etter Southport-angrepet, for å takle «knivkriminalitet» – i seg selv en av den britiske statens omskrivinger – fremhever statens ideologiske manglende evne til å adressere etniske spenninger på ærlig vis, og dermed håndtere dem effektivt. Hvis dette skjedde i et annet land, ville britiske journalister og politikere diskutere slik dynamikk saklig. Dette er tross alt ganske enkelt naturen til menneskelige samfunn. Det er faktisk en av hovedgrunnene til at flyktninger i utgangspunktet flykter fra landene sine til Storbritannia.

Men når de oppstår i vårt eget land, er slike dynamikker for farlige til å nevnes. I stedet omskrives etniske grupper til «samfunn», og den statsstyrte unngåelsen av etnisk konflikt kalles «samfunnsrelasjoner». Da Roma-folk fra Balkan nylig gjennomførte opptøyer i Leeds, var det som en etnisk gruppe som reagerte på det den så på som den britiske statens innblanding i deres liv: Den britiske staten adresserte til gjengjeld sin respons til det tåkete «Harehills-samfunnet». Da hinduer og muslimer engasjerte seg i voldelige sammenstøt mellom folkegrupper i Leicester for to år siden, var det som rivaliserende etno-religiøse grupper, og ble igjen besvart av den britiske staten som et problem som skulle håndteres av «samfunnsledere» – statens eufemisme for sine utvalgte mellommenn, i en form for indirekte styre overført fra styringen av koloniene.

Men når opptøyene utføres av etniske britiske deltakere, som nå er tilfellet, avslører begrensningene ved denne strategien seg: oppfatningen av en etnisk, snarere enn borgerlig britisk eller engelsk identitet, er aktivt bevoktet som statlig politikk, akkurat som fremveksten av etniske britiske «samfunnsledere». Sånn sett er politiske talsmenn for en britisk etnisk identitet, isolert fra mainstream-diskursen, slik det har vært statlig politikk siden Powell-affæren: ethvert uttrykk for slike følelser er det Starmer mener med «det ytre høyre», snarere enn noe tradisjonelt definert ønske om å utføre folkemord eller erobre naboland. Denne fastlandstilstanden står ellers i sterk kontrast til Nord-Irland, der eksistensen av rivaliserende irske og britiske etniske grupper er grunnlaget for det politiske systemet, konkretisert av den britiske staten gjennom det etniske maktdelingsapparatet i Stormont-parlamentet. I Nord-Irland er britiskhet en etnisk identitet: på den andre siden av Irskesjøen er det en fast borgerlig identitet: at disse konstruksjonene er forskjellige, er en funksjon av politisk hensiktsmessighet – snarere enn logisk konsistens.

Denne ambivalensen over å referere til Storbritannias ulike etniske grupper, står i kontrast til den britiske statens dype engasjement med identitetsgrupper basert på rase, en kulturell særegenhet som akademikere lenge har fremhevet , og som skiller Storbritannia fra sine europeiske naboer. Selv i dag unngår det politiske ordskiftet i Storbritannia etnisitet for heller å fokusere på rase, på en måte som er uvanlig utenfor Amerika, der den stammer fra en nesten unikt lagdelt slaveøkonomi, lagt på et kolonisamfunn av nybyggere, som stammer fra folkemord. Likevel er britiske liberale pysete med etniske identiteter – spesielt deres egne – i stedet besatt av rasepolitikk. Etnisk konflikt er tabu å diskutere i det abstrakte: men raseopptøyer fra minoriteter, selv over importerte uenigheter, blir sett på med sympati.

Kanskje velmenende, ble assimileringsmålet med denne dynamikken motvirket av den britiske statens parallelle promotering av den nye «BAME»-identiteten, som samlet ulike geografisk usammenhengende etniske grupper sammen i en politisk helhet, utelukkende i kraft av deres ikke-europeiske opprinnelse. I stedet for å gjenspeile vår levde virkelighet i et land som nå består av flere etnisiteter, blant dem er flertallet innfødte briter, ble en helt kunstig rasebasert binær konstruert for ideologiske formål, der de etniske britene, sammen med andre europeere, bare var hvite, mens ikke-hvite briter ble oppmuntret til å identifisere seg selv som en motvekts-kraft. Jeg er juridisk, men ikke etnisk britisk – som de fleste etterkommere av migranter er jeg helt fornøyd med min egen nedarvede etniske identitet – men i jakten på sin egen innviklede logikk, velger den britiske staten i stedet å definere meg som hvit, en identitet som ikke interesserer meg. Det langsiktige bidraget til sosial harmoni av denne eksplisitt rasialiserte innovasjonen var, som både litteraturen om etnisk konflikt og sunn fornuft antyder, ekstremt tvilsomt, og regjeringen droppet BAME-etiketten i 2022: dens omdiskuterte erstatning, «globalt flertall» er, om noe, mer problematisk.

Den britiske statens forskjellige strategier for etniske minoritetsopptøyer på den ene siden, og opptøyer med etnisk majoritet i Storbritannia på den andre, er, som konservative kommentatorer observerer, markant uforholdsmessige. Dette er kanskje ikke «rettferdig», men det er ikke ment å være det. Funksjonen til britisk politi som overvåker slike spenninger er i økende grad ikke å forhindre kriminalitet – som alle som bor i Storbritannia kan se – men ganske enkelt å dempe inter-etnisk vold, der den krympende etniske majoritetsbefolkningen, som litteraturen er klar på, analytisk sett er den mest åpenbare og potensielt ustabile aktøren. Med ordene til sosiologen John Rex, hvis talsmann for et nytt multikulturelt Storbritannia var svært innflytelsesrik på nittitallet, er den grunnleggende oppgaven til multietnisk styring, det todelte ønsket om å «sikre at de som vil komme blir fredelig integrert og at deres ankomst ikke fører til sammenbruddet av den politiske orden etter 1945».

Det er, når alt kommer til alt, logikken i «kontrollert spontanitet»: å forhindre et tilbakeslag til plutselige grusomheter eller en generalisert følelse av usikkerhet som ville løsrive det etniske flertallet fra Storbritannias post-Blair-oppgjør og muligens føre til dannelsen av etniske partier. Faktisk er dannelsen av eksplisitt etniske partier den avgjørende faktoren i det akademikere kaller skiftet fra et pluralistisk samfunn – der etnisk konflikt håndteres innenfor den eksisterende politiske orden, som på fastlands-Storbritannia – til et flertall, der det politiske systemet dreier seg om etnisk rivalisering, som i Nord-Irland. Vi er ikke der ennå, selv om dannelsen av løse muslimske (men de facto pakistanske og bangladeshiske) politiske grupperinger, er et skritt i den retningen, og det samme er Reforms inntreden i parlamentet, forstått av både Farages velgere og motstandere som et stilltiende etnisk britisk parti, selv om det er et parti med en sterk etterkrigs-assimilering, snarere enn etnisk ekskluderende tilbøyelighet.

Bortsett fra regjeringens alarm, synes potensialet for alvorlig etnisk vold begrenset, ettersom få av de utløsende faktorene som er listet opp av akademiske spesialister eksisterer: den britiske staten beholder enorm tvangsmakt, sympatiske eliter som ønsker å lede etnisk majoritetsmobilisering eksisterer ikke, og i alle fall forblir de mest opphetede splittelsene om gyldigheten av den britiske etniske gruppen – innen selve den britiske etniske gruppen.

I stedet, som de daglige trommeslagene av voldelig uorden som er så ny i britisk liv, men nå akseptert som normen, vil sporadiske utbrudd av etnisk vold, enten det for tiden er fra britene eller fra andre etniske grupper som handler i deres oppfattede felles interesser, bli vanlig, som i andre mangfolds- samfunn. For å håndtere slike konflikter vil staten bli mer preget av tvang, som Starmer nå lover sine støttespillere. Men det moderne Storbritannia er ikke et helvete: for det meste fungerer det, bedre enn de fleste steder i verden, selv om det er langt mindre ryddig eller trygt enn landet vi vokste opp i. Det vil ikke være noe voldelig brudd, ingen radikal ny orden: ting vil fortsette som de er, bare mer av det samme. Dette er naturen til de fleste postkoloniale samfunn, og nå er det vår egen.

Denne artikkelen er hentet fra UnHerd: