Woke-mediene lærer barn å lyve

Ærlighet har en egen frekvens. Sannheten har en egenverdi, og før lærte barna på søndagsskolen at det var stygt å lyve.

I det sekulære samfunnet skal vi nå lære oss splitter nye regler for rett og galt. Det finnes ingen garanti for at dette går godt, og sannheten har nå blitt et moralsk valg man tar.

For eksempel hvis en biologisk mann sier at han er kvinne, er det din moralske plikt å lyve, og si at du mener også at han er en kvinne.

Sannheten har blitt relativ. Man velger seg den sannheten som man ønsker, eller den sannheten storsamfunnet forventer at du skal si.

Hvis man «ønsker» seg «feil» sannhet, blir man følgende stempelet som umoralsk med kanselleringskulturen som et direkte resultat av relativismen. Dette er nytt, og stammer fra postmodernismen, kritisk teori (Frankurterskolen) og dekonstruismen som sammen endte opp i woke-radikaliseringen vi ser i dag.

Jeg var på økonomifestivalen KÅKÅnomics for et par år siden og så på en av debattene der Harald Eia hadde en mann fra Statistisk sentralbyrå i panelet samt en ung kvinne som angivelig var woke.

Statistisk sentralbyrå representerte tallene på innvandring, og at innvandringsregnskapet ikke går rundt. Tallene lyver ikke, så sant man har regnet riktig. Tall er tall. De er objektive.

På den andre siden mente hun som selv erklærte seg som en woke, at det ikke var et problem med så mye innvandring. Woke er på en måte motsatt av tall og tørre fakta, og representerer subjektivitet og dogmatikk satt i system; «jeg mener», og «jeg føler».

Eia spurte om det ikke var slik at man var litt løgnaktig når man var woke, og kvinnen protesterte ikke noe særlig på det.

Det kunne like godt stått «løgner» i pannen på en postmodernist eller en woke. De har ikke lært seg å snakke sant, og de tror åpenbart de gjør en god gjerning når de lyver.

I Document kan vi i dag lese at «Aftenposten lyver ubesværet, også til barna». De forteller at det er hvite gutter som raner mørkhudede barn.

Dette kalles gaslighting.

Hva betyr det? Begrepet «gaslighting» stammer fra teaterstykket «Gas Light» skrevet av den britiske dramatikeren Patrick Hamilton i 1938. Stykket ble senere tilpasset til film, først i en britisk versjon i 1940, og deretter i en mer kjent amerikansk versjon i 1944, med Ingrid Bergman og Charles Boyer i hovedrollene. I disse produksjonene manipulerer en ektemann sin kone til å tvile på sin egen virkelighetsoppfatning ved blant annet å dimme gasslysene i huset og deretter benekte at lyset har endret seg når hun kommenterer det.

Gaslighting er dermed blitt et begrep som beskriver en form for psykologisk manipulering der en person eller en gruppe får en annen person til å tvile på sin egen hukommelse, oppfatning eller forstand. Dette kan skje gjennom vedvarende fornektelse, villedende informasjon og andre taktikker som har til hensikt å destabilisere offerets virkelighetsoppfatning og gjøre dem avhengige av manipulatorens versjon av virkeligheten.

Det Aftenposten og Supernytt gjør med våre barn er å gaslighte dem. Barna ser med egne øyne at de blir ranet av innvandrere, mens de voksne forteller at det er innvandrere som blir ranet av etniske nordmenn.

Man kuer barna til å benekte sin egen persepsjon. Når de vokser opp blir de usikre, løgnaktige, woke og har råtnet sjelemessig. Slik formes man til å senere bli journalist i Aftenposten eller NRK, politiker osv.

Om man har tegn til sjeleliv og egen vilje i det man starter karrieren som ungdomspolitiker sørger lobbyen for å eliminere siste rest.

Løgnaktigheten i oppvoksende generasjon får alvorlige følger for samfunnet. Journalistene skriver det de tror at «de voksne» vil at de skal skrive, og søker ikke det som objektivt er sant. På denne måten avsløres ikke korrupsjon, fordi «de voksne» er naturligvis den globale lobbyen til dagens globale føydalherrer.

Som i teaterstykket Gas Light der en kvinne lever i et dysfunksjonelt forhold til sin mann, vokser barna våre i dag opp i et dysfunksjonelt forhold til staten og de postmoderne institusjonene som har overtatt foreldrenes rolle.

Det kan godt hende at de er heldige og har fått en klok lærer, men de ser på Supernytt i storefri, noen leser Aftenposten junior, og de får med seg postmodernisme også andre steder ser det ut til, for woke (løgnaktige, råtne og falske), det har de blitt mange av dem.

Når disse barna vokser opp, er de selvdestruktive og farlige for samfunnet dessverre, fordi det dysfunksjonelle forholdet mellom staten og folket, er i realiteten det vi kaller totalitarisme.