oss 150 kroner!
Det kongolesiske folket rår ikke over landets rikdom. Det foreligger et sterkt behov for et fellesprosjekt som samler folket om flertallets interesser.
(Vi har tidligere publisert en svensk oversettelse av denne artikkelen.)
Den 20. juni i år fordømte FNs sikkerhetsråd «på det sterkeste» angrepene mot sivilbefolkningen i Den demokratiske republikken Kongo.
I en pressemelding skrev Sikkerhetsrådet at slike angrep – som utføres både av landets væpnede styrker og av ulike opprørsgrupper støttet av naboland som Rwanda og Uganda – «svekker den skrøpelige sikkerhetssituasjonen og stabiliteten i DR Kongo og resten av regionen og ytterligere forverrer den humanitære situasjonen».
Fem dager senere, den 25. juni, trakk FNs fredsbevarende styrker seg ut av den østlige delen av DR Kongo i samråd med Sikkerhetsrådets beslutning av desember 2023 om å bidra til sikkerheten rundt valget i DR Kongo den 20. desember for så gradvis å trekke de fredsbevarende styrkene ut av landet.
I mellomtiden har M23-opprørere, støttet av Rwanda presset seg sakte men sikkert inn i østlige provinser i DR Kongo, hvor det har pågått en konflikt helt siden folkemordet i Rwanda i 1994.
Siden den gang – altså de siste 30 årene – har området sjelden opplevd fred, til tross for flere fredsavtaler (1999 – Lusaka-avtalen, 2002 – Pretoria-avtalen, og 2003 –Sun City-avtalen).
Dokumentasjon over antall dødsofre er mangelfull, men alt tyder på at mer enn 6 millioner mennesker er blitt drept. Volden i denne delen av DR Kongo har vært og er så uhemmet at man helt har mistet troen på at blodbadet noensinne vil ta slutt.
Samtidig mangler kunnskap om de politiske kreftene bak konflikten, som har røtter i kolonitidens operasjoner i områdene rundt Afrikas store innsjøer. Kampen om ettertraktede råvarer fortsetter i vår elektroniske tidsalder.
For å analysere konflikten har Tricontinental: Institute for Social Research inngått et samarbeid med Centre Culturel Andrée Blouin, Centre for Research on the Congo-Kinshasa (CERECK), og Likambo Ya Mabele (“Land Sovereignty Movement”) om utarbeidelsen av en viktig rapport: “The Congolese Fight For Their Own Wealth.”
For åtte år siden opprettet Tricontinental et team som skulle studere krigen med særlig vekt på imperialismens ressurstyveri som har hjemsøkt denne delen av Afrika de siste hundre årene eller så.
Koloniseringen av Kongo innebar tyveri av bl.a. arbeidskraft, gummi, elfenben og mineraler på 1800-tallet, da landet ble styrt fra Belgia av kong Leopold II. Multinasjonale selskaper har videreført denne kriminelle praksisen og stjeler nå de mineralene og metallene som den voksende «grønne» industrien krever.
Det er nettopp på grunn av overflod av slike råvarer at landet stadig rammes av kriger. Som vi har demonstrert i vår rapport er DR Kongo faktisk et av de aller rikeste landene i verden, i den forstand at det der finnes uutnyttede mineralressurser verd USD 24.000 milliarder.
Samtidig har 74,6 % av landets befolkning mindre enn USD 2,15 å rutte med pr dag. Ekstrem fattigdom rammer 1 av 6 personer. Hvordan forklare slik nød i et land med så stor rikdom?
Kongolesere har bekjempet tyveri ikke bare siden opprettelsen i 1958 av Mouvement National Congolais (‘Congolese National Movement’) som kjempet for uavhengighet fra Belgia og kontroll over Kongos omfattende naturresurser, men også tidligere, da arbeidsfolk gjorde motstand på 1930- og 1950-tallet.
Kampen har ikke vært lett og den har dessuten ikke lykkes. DR Kongo er stadig utbyttet og undertrykt av landets oligarki og av mektige multinasjonale selskaper. Sistnevnte opererer i landet med oligarkenes tillatelse.
Landet må dessuten tåle angrepskriger fra naboene Rwanda og Uganda, støttet av ulike militsgrupper. I tillegg må det tåle innblanding fra multinasjonale institusjoner som Verdensbanken og IMF, som stiller neoliberale betingelser for å yte lån.
Bare noen dager før valget i desember 2023 hadde IMF gitt et lån på USD 202,1 millioner. Dette gjorde IMF i trygg forvissning om at uansett hvem som vant valget, så ville vinneren måtte overholde «programmets mål, så som innskrenkning av makroøkonomisk verditap og fortsatt implementering av den økonomiske reformplanen».
IMF stolte altså på at uansett hvem som vant valget ville privatiseringen av elektrisitet gå sin gang, og det ville bli gitt konsesjoner til mineralutvinning i henhold til en regulering som har vært særdeles «generøs» mot multinasjonale selskaper (Ordet «generøs» er sitert fra IMFs egen delegasjonssjef i DR Kongo, Norgert Toé.) Med andre ord: Småpenger fra IMF stopper kjeften på dem som krever at at DR Kongo får råderett over egne ressurser.
Fra flere fronter har man forhindret området rundt Afrikas store innsjøer fra å løse de helt store problemene. Fastlåst i koloniale strukturer har det til denne dag ikke en gang vært mulig for landet å bygge opp en velfungerende infrastruktur.
Den helt spesielle makten til gruveselskapene, som inntil nylig hovedsakelig var australske, europeiske og nordamerikanske har klart å sette stopper for alle forsøk på å overføre råderetten over resursene til Kongo. Stormakter har brukt penger og militærmakt på å sørge for at lokale herskere underkastet seg utenlandske interesser.
Det at den lokale herskende klassen ikke har vært i stand til å mobilisere en sterk patriotisk bevegelse inspirert av Louis Rwagasore i Burundi og Patrice Lumumba i DR Kongo (begge ble myrdet av stormaktene) har vært en hemsko for regionalt fremskritt.
Det foreligger et sterkt behov for et prosjekt som samler folket om flertallets interesser. Det er langt viktigere enn å prioritere etniske motsetninger (bare i Kongo finnes det rundt 400 etniske grupper) og stammelojalitet som splitter samfunnet og svekker folks evne til å kjempe for egne rettigheter.
Etter at Kongo ble uavhengig i 1960, fantes det et slikt prosjekt. I 1966 vedtok regjeringen en lov som tillot statlig kontroll av alt ubebodd land med de mineralene som måtte finnes der. En lov av 1973 tillot generell ekspropriering av landområder.
Et prosjekt som legger materielle ressurser til grunn for økt velferd uavhengig av etniske skillelinjer må igjen bli hovedfokus.
Dessverre har forestillinger om etnisk tilhørighet overskygget nasjonal tilhørighet og gitt grobunn til etniske konflikter. Det var utgangspunktet for folkemordet i Rwanda i 1994. Det er mangelen på et samlende prosjekt som har tillatt massenes fiender å sive inn gjennom sprekkene og utnytte folks svakheter.
En veritabel suppe av politiske og militære grupper som ADFL, FDLR, RCD, og MLC har brukt landet som kasteball i sine kriger for å kontrollere ressursene. Slike grupper og noen enkeltindivider har tjent seg søkkrike på coltan, kopper og gull, og de kontrollerer dessuten grenseovergangene mellom DR Kongo og Uganda og veiene som fører til den kenyanske havnebyen Mombasa.
Interessant nok var det først da kinesisk kapital begynte å konkurrere med selskapene fra Australia, Europa og Nordamerika at spørsmålet om arbeideres rettigheter plutselig ble et tema for det «internasjonale fellesskapet».
Menneskerettighetsorganisasjoner som før neglisjerte utbytting fattet brått interesse. Nye benevnelser som «blod-coltan» og «blod-gull» kom i omløp når det var snakk om russisk- eller kinesiskeide selskap i afrikanske land.
Men som det er dokumentert i rapporten fra Tricontinental og også illustrert i «Wenhua Zongheng» nummeret av China-Africa Relations in the Belt and Road Era, avviker den kinesiske tilnærmingen til landet og kinesiske interesser sterkt fra IMF-agendaen for Kongo. Kina ønsker at Kongo beholder utvinningen og foredlingen av mineralene selv, og bygger en industriell base i landet.
Kinesiske selskaper produserer forresten varer som er beregnet på forbrukere i det globale nord, noe som kjekt overses i det vestlige narrativet Det internasjonale fellesskapet hevder å være opptatt av brudd på menneskerettigheter, men stiller seg totalt likegyldig til afrikanske folks egne håp og ønsker. Det internasjonale fellesskapet er først og fremst drevet av interessene i det globale nord og av den USA-ledede nye kalde krigen.
Unge, begavede kunstnere tilbrakte flere uker i vårt studio for å designe illustrasjonene i rapporten og i dette nyhetsbrevet. Dette er frukten av samarbeid mellom vår kunstavdeling og kollektivet Centre Culturel Andrée Blouin i Kinshasa. Vi ber dere se på det fjerde Tricontinental Art Bulletin, om deres kreative utvikling, og se for all del videoen om Artists for Congolese Sovereigntyvideoen av André Ndambi om kunstnernes arbeid.
Rapporten avsluttes med ordene til kongolesiske ungdommer som ønsker seg jordstykker å arbeide med, som lengter etter patriotisk kultur og kritisk tenkning. Disse ungdommene ble født midt i en krig, vokste opp i et samfunn i krig og må leve videre omgitt av krig.
Likevel vet de at DR Kongo har nok «gull og grønne skoger» til at de kan forestille seg en verden uten krig, en verden hvor snevre, men blodige konflikter blekner mot fredelig sosial utvikling og sameksistens.
Originalens tittel:
The War in the Democratic Republic of the Congo Will End: The Twenty-Seventh Newsletter (2024)
Oversatt til norsk for steigan.no av Katjana Edwardsen.
