Dette innlegget av Wolfgang Streeck fra 3. juli 2024 er henta fra tidsskriftet Society. Det er oversatt fra engelsk for Politikus, og legges her ut i to deler. Streecks konklusjon er at sånn situasjonen har vært for EU, der drømmen om en enhetlig europeisk union er blitt stadig fjernere av intern uenighet, har latt seg frivillig bruke av USA til å gjøre Europa til et underbruk av USA militært og økonomisk.

Streecks innlegg er svært grundig med fakta og forståelse av hva som skjer med EU.
Uthevinger i teksten er av Politikus.

EU etter to år i krig, del 1

Sammendrag [av Society]:
Artikkelen handler om  Den europeiske unions (EU) rolle i krigen i Ukraina, fra opptakten til krigen til dens innvirkning på EUs framtidige struktur og funksjoner, både i Europa og globalt.

Først gjør den greie for EUs tilstand før krigen. Den beskrives som overekspandert og stagnerende i forhold til EUs proklamerte endelige mål, «en stadig tettere union mellom de europeiske folkene».

Deretter omhandler den om hvordan EU ble brukt i de tidlige amerikanske forsøkene på å inkludere Ukraina i den østeuropeiske utvidelsen av NATO, med EU-medlemskap som belønning for ukrainsk vestliggjøring. For EU-ledelsen var dette en mulighet til å gjenopplive eldre — på det tidspunktet stort sett mislykka forsøk på overnasjonal samling og sentralisering — ved å tilby USA at EU kunne fungere som en transatlantisk base for USAs ukrainske strategi.

Deretter utforskes konsekvensene for EU og de sterkeste medlemslandene av den forestående amerikanske tilbaketrekningen fra det ukrainske krigsteateret når USA vender seg mot konflikten med Kina.

I siste del diskuteres det under hvilke forutsetninger Europa, de europeiske statene og EU kan håpe på en form for strategisk og politisk autonomi i den nye verdensordenen som er i ferd med å vokse fram.

EU før krigen: Fastlåst

Da krigen om Ukraina brøt ut, var Den europeiske union (EU) ei uordna samling av restene av ulike ufullstendige forsøk på det som hadde blitt kalt «europeisk integrasjon» – en stor overnasjonal stat som hadde blitt praktisk talt umulig å styre på grunn av overutvidelse og den ekstreme interne ulikheten som hadde fulgt med den. Snarere enn en overnasjonal superstat som gjorde slutt på de europeiske nasjonalstatenes separate eksistens, var EU blitt en slagmark, eller forhandlingsarena, for medlemslanda som forfulgte sine individuelle interesser, både direkte og indirekte. Direkte ved å forhandle avtaler med hverandre, indirekte ved å prøve å kontrollere hverandre via EUs overnasjonale institusjoner. Blant integrasjonsprosjektene som hadde kjørt seg fast i løpet av EU og de to forgjengerorganisasjonenes levetid — Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF; 1957-1972) og Det europeiske fellesskap (Europakommisjonen; 1972-1993) — kan vi nevne:

• den såkalte sosiale dimensjonen fra 1970- og 1980-tallet, som ble offer for dreininga mot en nyliberal økonomisk politikk på tilbudssiden under Delors’ lange formannskapsperiode (1985-1994);
• Det indre markedet fra 1992, som forble uferdig.
• videre den europeiske monetære unionen fra 1999, som bare omfatter noen av EUs medlemsland og som har forblitt uten en bankunion, en finanspolitisk union og framfor alt en politisk union;
• den økonomiske konvergensen mellom medlemslandenes vekstmodeller, eller varianter av kapitalisme;
• den politiske og sosiale konvergensen mellom de nye medlemslanda
• og Vest-Europas liberale «rettsstatlige» forfatningsmodell; osv. osv.

Allerede før 2022 var håpet om et integrert Europa som erstatta Europas historiske nasjonalstater — EUs høyt oppskrytte mål om en stadig tettere union mellom Europas folk — nesten forsvunnet, noe som ikke minst gjenspeiler at unionen, hovedsakelig av geopolitiske grunner, har vokst fra seks til 27 medlemmer (til og med 28, inntil en av de tre største medlemsstatene, Storbritannia, meldte seg ut). Inkludert så forskjellige land som Danmark og Romania, eller Portugal og Polen. Spenningene mellom medlemsland som Tyskland, Frankrike, Italia og Polen hadde økt på stadig flere områder:

• som måla for, størrelsen på og fordelinga av de såkalte europeiske «samhørighetsmidlene»,
• Den europeiske sentralbankens rolle i medlemslandenes økonomi,
• Den monetære unionens finanspolitiske stabilitetsregime
• eller «rettsstaten» i noen av de nye medlemslandene.

I tillegg kommer de ulike krisene på 2000-tallet:

• som finans- og budsjettkrisen i 2008,
• den påfølgende «sekulære stagnasjonen» i den kapitalistiske økonomien (Larry Summers i 2016),
• bølgen av uønsket innvandring i 2015 og 2016;
• EUs manglende evne til å utforme en sentralisert, felleseuropeisk respons på covid-19-pandemien i 2020-2022,
• og ineffektiviteten til det gjeldsfinansierte «gjenoppbyggingsfondet» Next Generation European Union (NGEU) på 750 milliarder euro etter covid-19, som hadde som mål å avhjelpe krisen i særlig den italienske økonomien.

Til sammen avslørte de EUs mangel på teknokratisk problemløsning og politisk styringsevne, noe som gjorde medlemslanda og regjeringene enda mer bevisste på sine nasjonale interesser og forskjellene mellom dem.

Høsten 2021, da krigen i Ukraina begynte å vise seg i horisonten, hadde medlemslandas regjeringer lagt seg til en vane med å bruke unionen til innenrikspolitiske formål. De framstilte EU for sine nasjonale befolkninger enten som et lovet framtidsland med «europeiske løsninger» på problemer de ikke var teknisk i stand til eller politisk uvillige til å løse, eller som den skyldige hvis det viste seg at slike løsninger ikke var i vente. Avhengig av politisk bekvemmelighet ble EU også brukt til å skape internasjonale mandater for upopulær nasjonal politikk, for eksempel nyliberale økonomiske reformer, og som et bolverk mot anti-nyliberale reformer. EU ga også rike muligheter for symbolpolitikk og gjensidig støtte mellom nasjonale ledere, med en stilltiende avtale om at ingen av dem skulle måtte reise hjem fra toppmøtene uten å ha noe å vise velgerne sine.

Generelt hadde EU på begynnelsen av 2020-tallet blitt et sted for felles kortsiktige, men av den grunn også kortvarige, svar på langsiktige problemer, som finanskrisen i de vesteuropeiske statene under presset fra selvpålagte, eller kapitalmarkedspålagte, innstramminger. Ofte var det nødvendig å omgå EUs de facto grunnlov, traktatene, som er skrevet på en slik måte at det er praktisk talt umulig å gjøre endringer, bortsett fra – indirekte – gjennom avgjørelser fra EU-domstolen, som bare domstolen selv kan revidere. Nasjonale regjeringer lærte seg å finne stadig flere ulovlige, halvoffentlige og ulovlige midlertidige løsninger på problemer som oppsto, for eksempel statsfinansiering under bordet fra Den europeiske sentralbanken eller finansiering av covid-19-«gjenopprettingsfondet» ved å ta opp lån, selv om traktatene ikke tillater EU å ta opp gjeld. Tidlig på 2020-tallet var det åpenbart at dette ikke kunne fortsette i det uendelige, og EU levde politisk fra hånd til munn og brukte opp sin svinnende legitimitet uten å være i stand til å fylle den opp igjen. Et symptom var den raskt økende velgeroppslutningen om såkalte høyrepopulistiske partier og bevegelser i flere medlemsland, som er sterkt EU-kritiske.

EU under opptakten til krigen

EU var fra første stund involvert i Ukraina-konflikten, men aldri som en aktiv aktør. Seinest under George W. Bush (2001-2009) var det blitt et amerikansk strategisk mål å innlemme Ukraina i NATO, mot russisk motstand. Ukrainsk medlemskap i EU ble i denne sammenhengen sett på som en integrert del av innlemmelsen av Øst- og Sentral-Europa i Vesten, etter modell av EUs østutvidelse i 2004, da Tsjekkia, Estland, Ungarn, Latvia, Litauen, Polen, Slovakia og Slovenia ble tatt opp i unionen. Frankrike og Tyskland, de ledende kontinentale EU-medlemslandene, gikk i prinsippet med på ukrainsk medlemskap, men insisterte på EUs ganske krevende opptaksvilkår, noe som ville utsette opptaket med flere år. I mellomtiden ble det i 2007 innledet forhandlinger om en assosieringsavtale. Et år seinere, på NATO-toppmøtet i Budapest, la Tyskland og Frankrike, med Merkel og Sarkozy i spissen, ned veto mot et forslag fra Bush om øyeblikkelig opptak av Ukraina i NATO. Forhandlingene om en assosieringsavtale med EU ble avslutta tidlig i 2012. Utkastet til avtale la opp til et omfattende politisk samarbeid, frihandel, omfattende juridisk harmonisering, økonomisk og teknisk bistand og generelt samarbeid på en lang rekke områder, fra utdanning til teknologi og helsevesen, noe som i sum utgjorde et slags de facto-medlemskap uten medlemsrettigheter. Parallelt med dette ble USA, under Obama-administrasjonen (2009-2017) og dens spesialrepresentant for Ukraina, visepresident Biden, dypt involvert i ukrainsk innenrikspolitikk, blant annet ved å plassere en rekke amerikanske rådgivere i en rekke ukrainske politiske og økonomiske institusjoner, deriblant hæren.

Som svar på dette begynte Russland å legge press på den ukrainske regjeringa for å få den til å motsette seg integrasjon i EU, noe som ble sett på som et første skritt mot integrasjon i NATO. I november 2013 nekta president Viktor Janukovitsj i siste liten å undertegne assosieringsavtalen med EU. Dette førte til sivile uroligheter som kulminerte i Maidan-opprøret i februar 2014. Som en reaksjon forlot Janukovitsj sitt embete og flyktet fra landet. (Allerede i slutten av januar samme år fant den avlytta telefonsamtalen mellom Victoria Nuland, ansvarlig for Europa og Eurasia i det amerikanske utenriksdepartementet, og USAs ambassadør i Ukraina sted. I samtalen diskuterte de to hvem som skulle utnevnes til den neste ukrainske regjeringen. På spørsmål om EUs posisjon svarte Nuland det berømte svaret: «F… the EU».) Kort tid etter okkuperte og annekterte Russland Krim-halvøya, og deretter grep prorussiske separatister i Øst-Ukraina til våpen mot den ukrainske staten, med russisk støtte. I juni samme år ble oligarken Petro Porosjenko valgt til Ukrainas president i et spesialvalg.

De vesteuropeiske landa, og i hvert fall ikke EU, ser ikke ut til å ha spilt noen rolle av betydning på dette stadiet. Seinere i 2014 undertegnet president Porosjenko en assosieringsavtale mellom Ukraina og EU, etterfulgt av forsøk fra Frankrike og Tyskland på å få til en våpenhvile og en forhandla ukrainsk-russisk løsning. Forhandlingene ble arrangert i regi av OSSE i det såkalte Normandie-formatet, som involverte Ukraina, Russland og de to separatistiske russisktalende ukrainske provinsene, sammen med Frankrike og Tyskland, men ikke USA eller Storbritannia. Samtalene, som fant sted i Hviterusslands hovedstad Minsk, resulterte i to avtaler, Minsk I (september 2014) og Minsk II (februar 2015). De innebar en overvåka våpenhvile, tilbaketrekking av tropper på begge sider, desentralisering av den ukrainske staten, lokalvalg i de prorussiske regionene og full kontroll over statsgrensa fra ukrainske myndigheters side. Begge avtalene blei i stor grad virkningsløse.

Håpet om en fredsløsning kan ha kommet tilbake med valget av Porosjenkos etterfølger, Volodymyr Zelenskij. I april 2019 hadde Zelenskij beseiret Porosjenko med en margin på 3:1 etter at hans ordinære periode var over. Zelenskijs valgprogram inneholdt planer om desentralisering av makt fra sentralregjeringen til lokale myndigheter, samt en fredelig løsning på konflikten i Donbas-regionen gjennom implementering av Minsk-avtalene og videre forhandlinger med Russland. Samtidig som kampene i Øst-Ukraina fortsatte med jevne mellomrom, fortsatte USA å utruste den ukrainske hæren for å sikre interoperabilitet (evnen militært utstyr eller grupper har til å operere sammen) med NATOs kommandostruktur. Interoperabilitet ble offisielt erklært av NATO i juni 2020, i løpet av Trumps siste år som president. Mindre enn to år senere, i slutten av februar 2022, ett år inn i Bidens presidentperiode og omtrent et halvt år etter den amerikanske tilbaketrekningen fra Afghanistan, kom det russiske angrepet på Ukraina.

Før krigsutbruddet hadde Russland gjort intense diplomatiske anstrengelser for å forhandle med USA om sikkerhetsgarantier med tanke på Ukrainas fremskredne politiske, økonomiske og militære integrasjon i NATO og EU. Russland krevde særlig en slutt på NATO-utvidelsen, tilbaketrekking av NATO-styrker fra østeuropeiske land, avståelse fra mellomdistanseraketter stasjonert i NATO-land som kunne true russisk territorium, og tiltak for gjensidig åpenhet. Noen slike forhandlinger kom imidlertid ikke i stand, ettersom USA insisterte på sin «åpen dør»-politikk overfor NATO-alliansen. I de kritiske månedene høsten og vinteren 2021/2022 var det, så vidt vi vet, ingen konsultasjoner fra USAs side med europeiske regjeringer eller EU for den saks skyld.

Forhandlingene fortsatte en kort stund etter at krigen hadde begynt, nå mellom Ukraina og Russland i Istanbul, under ledelse av Israels statsminister Naftali Bennett. Lite er kjent om forløpet og utfallet av dem. Mye tyder imidlertid på at det ble inngått en tentativ fredsavtale som innebar ukrainsk nøytralitet, sikkerhetsgarantier for Ukraina og territorielle innrømmelser til Russland når det gjaldt Krim og Donbas-regionen. Mens Russland ser ut til å ha gått med på et utkast til avtale, trakk den ukrainske sida seg fra forhandlingene, tilsynelatende etter at den britiske statsministeren, Boris Johnson, under et besøk i Istanbul hadde forsikret dem om at Ukraina med vestlig støtte ville vinne krigen innen utgangen av året. Igjen, det viktige her er at EU og dets medlemmer ser ut til å ha blitt henvist til sidelinja.

EU i første del av krigen:
[En økonomisk-politisk underavdeling av NATO]

Da krigen starta, opptrådte EU-kommisjonen under Ursula von der Leyen som NATOs og USAs forlenga europeiske arm, og stilte sine ressurser til rådighet for dem samtidig som den arbeidet for å forene medlemslandene bak den vestlige krigsinnsatsen. I mangel av jurisdiksjon i henhold til de europeiske traktatene når det gjaldt militær- og forsvarsspørsmål, forsøkte Kommisjonen å identifisere hull i kapasiteten til EUs medlemsland og NATO som den kunne tilby seg å fylle, i håp om å styrke, eller gjenopprette, styringsmulighetene som en internasjonal institusjon. Ett av de første skrittene var å utarbeide, i nært samarbeid med USA, et bredt spekter av europeiske sanksjoner mot Russland og land som støtta landet, med sikte på å svekke Russlands økonomiske og, som et resultat, militære makt på en avgjørende måte. I realiteten innebar dette at EU ble en økonomisk-politisk underavdeling av NATO, som bisto NATO på sitt spesielle ekspertiseområde. Sanksjonene omfattet frysing av eiendeler og reiseforbud, bank- og sentralbankrestriksjoner som utestenging fra SWIFT-systemet, eksportkontroll og importforbud, samt embargoer mot russisk energi.

Både EU og USA forventa at sanksjonene snart ville gjøre det umulig for Russland å fortsette sin kampanje. Det ser faktisk ut til at det var med dette perspektivet at USA og Storbritannia klarte å overbevise den ukrainske regjeringa under Istanbul-forhandlingene om at den kunne gå for mer enn et territorielt kompromiss, ja, faktisk for en full seier over Russland i løpet av noen få måneder. Like etter krigsutbruddet hadde von der Leyen offentlig uttalt at målet med sanksjonene var å «systematisk degradere Russlands industrielle og økonomiske base». To år seinere insisterte hun på at «lag for lag skreller [sanksjonene] av det russiske industrisamfunnet». På det tidspunktet var den russiske økonomien i vekst, inkludert den russiske oljeeksporten, mens store deler av Vest-Europa var på vei inn i en lavkonjunktur.

En annen måte EU støtta og støtter den vestlige krigsinnsatsen på, er ved å bidra til å holde moralen oppe hos det ukrainske folket. I den forbindelse fortsatte von der Leyen utrettelig å erklære at EU og medlemslandene var fast bestemt på ikke å gi seg før Ukraina hadde vunnet en fullstendig militær seier over Russland, uansett hva som måtte til, og brukte en retorikk som ofte var mer militant enn USAs. På samme måte fortsatte von der Leyen å stille Ukraina et fullt EU-medlemskap i utsikt, i tråd med assosieringsavtalen fra 2014. Dette til tross for at flere land på Vest-Balkan, som hadde arbeidet hardt for å oppfylle opptaksvilkåra, allerede i årevis hadde blitt stående på venteliste på grunn av uløste problemer som en videre østutvidelse ville medføre for EUs budsjett og styresett, som for eksempel flertallsvalg i Rådet. Løftene om framskyndet medlemskap kom med langsiktige forpliktelser om økonomisk støtte til gjenoppbygginga av Ukraina etter, og faktisk allerede under, krigen. I sin tale om rikets tilstand 14. september 2022 kunngjorde von der Leyen at gjenoppbyggingen av Ukraina ville begynne umiddelbart, og at det ville kreve «en omfattende Marshall-plan» som EU ville «presentere en ny plattform for gjenoppbyggingen av Ukraina». Nesten to år senere gjentok hun løftet sitt: «Vi vil gjenoppbygge Ukraina fullstendig når krigen er vunnet. Den europeiske union står fast ved Ukrainas side, finansielt, økonomisk, militært og mest av alt moralsk, helt til [Ukraina] endelig er fritt«. Fotnote 1

Mer enn to år etter at krigen begynte, har det ikke vært noen diskusjon om hvilke problemer et EU-medlemskap for et land som Ukraina, med dets behov for langsiktig økonomisk støtte, først militært og deretter økonomisk, vil føre til for EUs interne politikk og finanser. En forsmak på hva som kommer til å skje, selv uten en formell tiltredelse, fikk vi da polske bønder protesterte militant mot at ukrainske landbruksprodukter ble tillatt transportert gjennom Polen for salg til land utenfor EU. Det krevde en betydelig innsats fra Kommisjonens side å forhandle frem et slags kompromiss, sannsynligvis med hjelp av en eller annen form for økonomisk eller politisk sidebetaling til Polen.

Helt fra krigens begynnelse så EU-kommisjonen det som sin oppgave å sørge for at EUs medlemsland fulgte NATOs politikk og strategi. Her var Tyskland det kritiske tilfellet, som den største konvensjonelle makten i Vest-Europa og nær den ukrainske slagmarken, med en langvarig arv av pasifisme fra etterkrigstiden. For von der Leyen var den selvutnevnte oppgaven å presse Tyskland over de «røde linjene» som Scholz-regjeringen hadde definert for tysk krigsdeltakelse, godt hjulpet av USA og de andre EU-medlemmene som gjerne sendte «tyskerne til fronten». Politikken hun sto overfor i denne forbindelse var like komplisert som spennende. Sjøl om von der Leyen er det tyske medlemmet i Europakommisjonen — hvert land har ett og bare ett — kan hun som president, i motsetning til de andre medlemmene, ikke forventes av sitt hjemland å representere landets nasjonale interesser i Kommisjonen. Dessuten ble von der Leyen ikke utnevnt til kommisjonen av den nåværende tyske regjeringen, men av forgjengeren under Angela Merkel. Under normale omstendigheter ville Scholz ha erstatta henne med en politisk fortrolig fra sin koalisjon, men von der Leyen, som til alles overraskelse har blitt utnevnt til kommisjonspresident av, i praksis, Emmanuel Macron, virker uerstattelig som kommissær så lenge Rådet er villig til å gjenoppnevne henne som president … [skjedde 19.07.2024, Politikus]. Ved å påta seg og Kommisjonen å få Tyskland til å gå de andre medlemmenes ærend, har von der Leyens sjanser til å bli gjenutnevnt åpenbart økt, noe som vises av det faktum at Det europeiske råd nominerte henne bare kort tid etter EU-valget i 2024. Dessuten må det ha virket riktig for von der Leyen å gjøre Scholz’ liv vanskelig på grunn av Ukraina, ettersom hun tross alt er medlem av det største tyske opposisjonspartiet, CDU, der ledelsen, i Merkels tradisjon, ser ut til å være innstilt på en koalisjon i 2025 med de nå anti-pasifistiske Grønne. Fotnote 2

I sine forsøk på å bygge en overnasjonal europeisk stat bruker EU-kommisjonen under von der Leyen amerikansk press for europeisk støtte i Ukraina som en brekkstang for å fravriste medlemslandene ytterligere makt og kompetanse, en strategi som støttes av store deler av EU-parlamentet. Dette gjelder både internasjonal sikkerhet og finanspolitikk. Etter hvert som de enorme kostnadene ved å støtte Ukraina blir synlige, håper EU, Kommisjonen og Parlamentet å overtale særlig Tyskland til å tillate at Unionen tar opp gjeld på regelmessig basis, basert på presedensen fra det 750 milliarder store COVID Recovery Fund, som en måte å omgå nasjonale gjeldsbremser av noe slag. For å dokumentere sin besluttsomhet har Kommisjonen omdirigerte 3,6 milliarder euro fra den syvårige bevilgningen på 12 milliarder euro til Den europeiske fredsordningen (en finansieringsmekanisme utenfor budsjettet som EU har opprettet for å bidra til å forebygge konflikter, bevare fred og styrke internasjonal sikkerhet og stabilitet) til militær støtte til Ukraina, både dødelig og ikke-dødelig.

For Europakommisjonen og presidentens politiske entreprenørskap ga krigen i Ukraina en unik mulighet til institusjonell utvikling, eller om man vil, selvforherligelse, ved at EU fikk gjennomslag for amerikanske krav om transatlantisk solidaritet overfor sine medlemsland, særlig et til tider mer motvillig land som Tyskland. I prosessen ble det inngått vidtrekkende og ekstremt kostbare forpliktelser på vegne av unionen, det vil i siste instans si dens større og rikere medlemsland. Å oppfylle dem ville kreve grunnleggende strukturelle endringer som ville gjøre EU til en helt annen organisasjon. Om en slik endring noen gang vil være mulig, må synes tvilsomt; hvis den mislykkes, vil EU gradvis falle fra hverandre som en fungerende internasjonal organisasjon, og fortsette sitt langsomme forfall i årene etter finanskrisen. Hittil har EU-tjenestemennene og deres støttespillere på nasjonalt nivå, godt hjulpet av krigen, klart seg ved å slutte rekkene bak en koordinert oppvisning i optimisme, mens de sammen har marsjert inn i en ukjent framtid, følt seg fram ett skritt av gangen og tatt det europeiske statssystemet med seg.

Fotnote 1 :
Uttalelse av von der Leyen ved den felles pressekonferansen med Ukrainas president  Zelenskyy: https://neighbourhood-enlar gement.ec.europa.eu/news/statement-president-von-der-leyen-joint- press-conference-ukrainian-president-zelenskyy-2024-02-25_en. [Lenka finnes ikke lenger, sier google. Politikus]

Fotnote 2:
Manuskriptet til denne artikkelen ble fullført før EU-parlamentet stemte over EU-kommisjonen for perioden 2024-2029, så vel som før de franske valgene 30. juni og 7. juli. Det er grunn til å anta at ingen av disse valgene vil påvirke den grunnleggende retninga til EUs og den franske politikken diskutert i denne artikkelen.

---

Denne artikkelen er oversatt og redigert av Politikus.