oss 150 kroner!
INTERNATIONALIST 360 ° , 2. JULI 2024
1. juli markerte 10-årsdagen for den brutale gjenopptakelsen av fiendtlighetene i borgerkrigen i Donbass. Det er kanskje ikke så overraskende at 10-årsdagen gikk uten kommentar i vestlige medier. 10 dager før krigens start oppfordret Ukrainas president Petro Porosjenko til våpenhvile i Kievs «anti-terroroperasjon». Lansert to måneder tidligere, etter store protester og voldelige sammenstøt mellom russisktalende pro-føderale aktivister og myndigheter over hele Øst-Ukraina, ble det planlagte lynnedslaget mot den interne opposisjonen mot Maidan-regjeringen, raskt en hengemyr som ikke var mulig å vinne.
Ukrainske styrker ble konsekvent slått tilbake av overraskende velorganiserte og målbevisste opprørsstyrker fra utbryterrepublikkene – «Folkerepublikkene» i Donetsk og Luhansk. Som resultat skisserte Porosjenko en fredsplan som hadde til hensikt å tvinge separatistene til å legge ned våpnene. De nektet å gjøre det, noe som fikk presidenten til å beordre en enda mer brutal aksjon. Dette var også en kontraproduktiv fiasko, med opprørerne som påførte den vestlig-sponsede regjeringen en rekke pinlige nederlag. Kiev ble til slutt tvunget til å akseptere vilkårene i den første Minsk-avtalen.
Denne avtalen, som etterfølgeren Minsk II, sørget ikke for løsrivelse eller uavhengighet for utbryterrepublikkene, men deres fulle autonomi innenfor Ukraina. Russland ble navngitt som megler, ikke part i konflikten. Kiev skulle løse sin tvist med opprørsledere direkte. Påfølgende ukrainske regjeringer nektet imidlertid konsekvent å gjøre det. I stedet blokkerte embetsrepresentanter saken i det uendelige, mens de presset Moskva til formelt å utpeke seg som part i borgerkrigen.
Ikke rart – hadde Russland akseptert, ville Kievs påstander om at deres brutale angrep på sivilbefolkningen i Donbass, faktisk var et svar på invasjonen fra sin gigantiske nabo blitt legitimert. En fullskala vestlig stedfortrederkrig i Øst-Ukraina, av den typen som brøt ut i februar 2022, kunne på sin side ha blitt utløst. Som, det blir stadig tydeligere, var planen hele tiden.
«Grasrotbevegelsen»
I dagene før lanseringen av Kievs «antiterrorist-operasjon» i Donbass i april 2014, snakket den beryktede krigshauken Samantha Power, nå USAID-sjef, åpent på ABC om «avslørende tegn på Moskvas involvering» i uroen. «Det er profesjonelt, koordinert. Ingenting grasrot ved det», påsto hun. En slik innramming ga ukrainske embetsrepresentanter, deres utenlandske støttespillere og hovedstrømsmediene tillatelse til å brennmerke operasjonen som en legitim respons på en fullverdig, om enn ikke erkjent, «invasjon» fra Russlands side. Den omtales som sådan fra mange hold i dag.
Likevel, på alle stadier av Donbass-konflikten, var det utvetydige indikasjoner på at den ukrainske regjeringens påstander om utbredt russisk engasjement i Donbass – en påstand støttet av vestlige regjeringer, militære, etterretningsorganisasjoner, forståsegpåere og journalister – var uredelige. Man trenger ikke se lenger enn til funnene i en rapport fra 2019, publisert av den George Soros-finansierte International Crisis Group (ICG), Rebels Without A Cause. Helt ubemerket i mainstream-media, er noen av funnene sterke:
«Konflikten i Øst-Ukraina startet som en grasrotbevegelse … Demonstrasjonene ble ledet av lokale borgere som hevdet å representere regionens russisktalende flertall».
ICG bemerket at russiske ledere fra starten, offentlig og privat, sympatiserte med russisktalende i Donbass. Ikke desto mindre utstedte de ingen «klar veiledning» til forretningsmenn, regjeringsrådgivere eller den innenlandske befolkningen om hvorvidt – og hvordan – de ville bli offisielt støttet av Moskva i deres konflikt med Maidan-regjeringen. Derfor kom mange russiske irregulære, oppmuntret av «det de anså som regjeringens stilltiende godkjenning, til Ukraina».
Det var først etter at konflikten startet at den russiske regjeringen formaliserte et forhold til Donbass-opprørerne, selv om Kreml raskt endret grep på hva de skulle gjøre. ICG registrerer hvordan en ukrainsk kriger «begynte å høre oppfordringer om tilbakeholdenhet i opprørernes forsøk på å ta kontroll over øst-ukrainske byer og tettsteder» i slutten av april 2014. Men «separatistbevegelsen i Donbass var fast bestemt på å gå videre».
På grunn av denne mangelen på kontroll, og gjentatte oppfordringer fra opprørerne om direkte intervensjon i konflikten, erstattet Russland opprørsledelsen i Donetsk og Lugansk med håndplukkede figurer, som tok en eksplisitt defensiv holdning. Men Kreml var til slutt «i takknemlighetsgjeld» til utbryterrepublikkene, ikke omvendt. De kunne ikke engang pålitelig beordre opprørerne til å slutte å kjempe. En paramilitær fra Lugansk fortalte ICG:
«Hva gjør dere med 40.000 mennesker som tror at når de legger ned våpnene, vil alle bli skutt eller arrestert? Selvfølgelig kommer de til å kjempe til døden».
Andre steder siterte rapporten data levert av «ukrainske nasjonalistkrigere», som viste at drepte krigere på opprørersiden, til dags dato, var i «overveldende» grad ukrainske statsborgere. Dette var i strid med uttalelsene fra regjeringsrepresentanter, som nesten uten unntak refererte til dem som «russiske leiesoldater» eller «okkupanter». Videre hadde figurer innen ytrehøyrepresident Petro Porosjenkos regjering, rutinemessig hevdet at Donbass var helt befolket av russere og Russland-sympatisører.
En ukrainsk minister ble sitert i rapporten med å si at han følte «absolutt ingen medlidenhet» over de ekstremt tøffe forholdene som Donbass-sivile har lidd på grunn av de «juridiske, politiske, økonomiske og ideologiske barrierene som isolerer ukrainske borgere i opprørskontrollerte territorier», konstruert av Kiev. Dette inkluderte håndhevingen av en lammende blokade av regionen i 2017, som skapte en «humanitær krise», og etterlot befolkningen ute av stand til å kreve pensjoner og velferdsutbetalinger, blant andre utmattende vanskeligheter.
Flere innbyggere i Donbass som ICG intervjuet, uttrykte nostalgi for Sovjetunionen. Andre gjorde det klart at de følte seg «under angrep». En pensjonist i Luhansk, der hans «ikke-stridende sønn» ble drept av en ukrainsk snikskytter, spurte hvordan Porosjenko kunne hevde at territoriet var «en avgjørende del» av landet: «Hvorfor drepte de så mange av oss»?
Zelensky velger krig
Avslutningsvis erklærte ICG at situasjonen i Donbass «ikke burde defineres snevert som et spørsmål om russisk okkupasjon», mens de kritiserte Kievs «tendens til å forveksle» Kreml med opprørerne. Organisasjonen uttrykte optimisme om at den nyvalgte presidenten Volodymyr Zelensky kunne «fredelig gjenforenes med de opprørskontrollerte områdene» og «engasjere det fremmedgjorte øst». Gitt dagens hendelser var rapportens konklusjoner uhyggelig forutseende:
«For Zelensky er det verste alternativet … ville være å forsøke å gjenerobre territoriene med makt, da en fullskala offensiv sannsynligvis ville fremprovosere et militært svar fra Moskva og et blodbad i Donbass. Det kan til og med føre Moskva … å anerkjenne statenes uavhengighet. Det storstilte militære alternativet forfektes hovedsakelig av nasjonalister, ikke medlemmer av Ukrainas politiske etablissement. Men noen fremtredende mainstream-politikere nekter å utelukke det».
Zelensky forsøkte først å løse Donbass-konflikten med diplomatiske midler. I oktober 2019 gikk han inn for å holde en folkeavstemning om «spesiell status» for utbryterrepublikkene i et føderalt Ukraina, mens han personlig møtte representanter for Azov-bataljonen og tryglet dem om å legge ned våpnene og godta kompromisset. Hånlig avvist og truet av den nynazistiske gruppas ledere, og samtidig rystet av nasjonalistiske protester mot den foreslåtte folkeavstemmingen i Kiev, ble planene droppet. Så da valgte presidenten det «verste alternativet».
I mars 2021 utstedte Zelensky et presidentdekret som skisserte en «strategi for de-okkupasjon og reintegrering» av «midlertidig okkupert territorium». Den hevdet feilaktig at Krim og Donbass var «okkupert av aggressorstatens væpnede styrker», og skisserte klare skisser for en varm krig for å ta territoriene. Umiddelbart begynte ukrainske styrker å samle seg sør og øst i landet for å forberede seg.
Denne aktiviteten skremte uunngåelig Kreml, og førte til en enorm militæroppbygging på grensa til Ukraina, og omfattende krigsspilløvelser, planlegging av scenarier, som inkluderte omringing av ukrainske styrker i Donbass, og blokkering av Kievs tilgang til Svartehavet. Plutselig ble vestlige hovedstrøms-medier oversvømt av advarsler om forestående invasjon, og britiske og amerikanske overvåkingsflyvninger i regionen økte. Medienes rapportering enten unnlot å nevne eller direkte benektet at dette eksplisitt ble utløst av Kievs eskalering.
Det roet seg ned etterpå, selv om situasjonen på bakken fortsatt var spent. I oktober samme år traff en ukrainsk drone opprørsstillinger i Donbass. Moskva og tyske tjenestemenn hevdet at angrepet krenket Minsk-avtalen, mens Zelenskys daværende høyre hånd, Oleksiy Arestovych, nektet for at dette var tilfelle. Han hadde på dette tidspunktet åpent uttalt, ved flere anledninger, at konflikt med Russland var Kievs pris for å bli med i EU og NATO.
Fire måneder frem i tid, i starten av februar 2022 bekreftet Frankrikes president Emmanuel Macron sine forpliktelser til Minsk-avtalene. Han hevdet at Zelensky ga personlige forsikringer om at vilkårene ville bli oppfylt. Likevel, den 11. februar, kollapset samtalene mellom representanter for Frankrike, Tyskland, Russland og Ukraina uten konkrete resultater, etter ni timer. Kiev avviste krav om «direkte dialog» med opprørerne, og insisterte på at Moskva formelt utpekte seg som part i konflikten.
Så, som dokumentert i flere samtidige øyenvitnerapporter fra OSSE-observatører, brøt det ut ukrainsk artilleribeskytning av Donbass. 15. februar ba alarmerte representanter for Dumaen, ledet av kommunistpartiet, formelt Kreml om å anerkjenne folkerepublikkene Donetsk og Luhansk. Vladimir Putin nektet først, og gjentok sin forpliktelse til Minsk. Beskytningen ble intensivert. En OSSE-rapport fra 19. februar registrerte 591 brudd på våpenhvilen de siste 24 timene, inkludert 553 eksplosjoner i opprørskontrollerte områder.
Sivile ble skadet i disse angrepene, og sivile strukturer, inkludert skoler, ble direkte målrettet. I mellomtiden, samme dag, hevdet Donetsk-opprørere å ha forpurret to planlagte sabotasjeangrep fra polsktalende operatører, på ammoniakk- og oljereservoarer på deres territorium. Kanskje ikke tilfeldig, i januar 2022 ble det avslørt at CIA siden 2015 hadde trent en hemmelig paramilitær hær i Ukraina for å utføre slike angrep i tilfelle russisk invasjon.
21. februar aksepterte Kreml formelt Dumaens forespørsel fra en uke tidligere, og anerkjente Donetsk og Luhansk som uavhengige republikker. Og nå er vi her.
Denne artikkelen ble først publisert av INTERNATIONALIST 360 °
Civil War in Donbass 10 Years On – INTERNATIONALIST 360° (wordpress.com)
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også oberst (R) Jacques Baud, tidligere sveitsisk generalstab, FN og NATO – med spesielt ansvar for Ukraina, sine analyser om oppkjøringen til krigen:
Den militære situasjonen i Ukraina (1) – steigan.no
Den militære situasjonen i Ukraina (2) – steigan.no
Kit Klarenberg er en undersøkende journalist som utforsker etterretningstjenestenes rolle i utformingen av politikk og oppfatninger.
