oss 100 kroner!
Søndag 28. var en trist dag
Klassekampen, 1986.
Regnet kom drivende inn fra havet i byger, høstmørket slapp aldri dagslyset skikkelig til. Det var også en stille dag. Lite trafikk, og lite musikk.
Jeg starta hjemmefra om morgenen, med kurs for Sør-Sverige. Den jevne duren fra V-8’eren og de monotone slaga fra vindusviskeren var eneste selskap. Fram fra tankemylderet dukka Asbjørn.
Første gang jeg traff ham tror jeg var på «Vejle-kiosken» en tidlig morgen rundt klokka fire. Vi hadde begge øya i knehøyde, men etter litt kaffe og en god prat tok vi følge nordover og klarte morgenferga til Fred Olsen uten problem. Siden har vi truffet hverandre med ujevne mellomrom, slik vi gjør i denne bransjen. Jeg husker en gang telefonen ringte klokka ett på morgenen:
-«Det er Asbjørn, å langt e du kåmen?»
Jeg var på høyde med Haderslev og var stuptrøtt.
-«Æ å Anders e me Vejle, ska mi vente på kiosken?»
Så kunne det gå flere måneder uten at vi såes eller hørtes, for så igjen å treffes flere ganger på kort tid.
Sist mandag var jeg for eksempel i ferd med å kjøre forbi Furulund kafe ved Stokke i Vestfold på grunn av det nye parkeringsforbudet for sørgående trafikk som vi alle er så forbanna på. I siste liten fikk jeg et glimt av et par kjente biler, og tok en ulovlig parkering på busslomma nedenfor kafeen. Asbjørn og Marius var på vei hjem fra Italia etter omlasting i Oslo. Sjøl hadde jeg lasta i Oslo, og vi skulle alle losse i Kristiansand neste morgen. Vi gjorde avtale om å vurdere en sving på byen om kvelden, men vektkontrollen på Solum ødela det opplegget.
Neste kveld så jeg igjen Mercedesen hans i det jeg svingte inn på gamle Lima-terminalen på Forus. Jeg rygga bil og henger opp på sida av settet hans, og vi hadde en nattlig prat. Asbjørn dro noen historier, noen som absolutt ikke egner seg for offentliggjørelse, noen nye og noen jeg kjente igjen. Vi har alle våre favoritter. Slik småprat er gull verd. Du kan dele erfaringer, ergrelser eller pussige historier med noen som forstår, som veit, som har vært der, som har balansert med hjulet på stipa time etter time og tenkt de samme tankene. Det kretset om bilene og lassa, om fester som har vært, men også om planer og kanskje drømmer om framtida.
Onsdag morgen vekka jeg han, men jeg skulle laste for Stockholm, så det blei ikke tid til kaffe, bare en siste, søvnig hilsen gjennom ruta.
Lørdag ettermiddag var jeg hjemme igjen. På forsida av lokalavisa var det bilde av vraket. Asbjørn hadde kjørt seg i hjel fredag formiddag på riksvei ni. Han satt fastklemt i vraket i seksti minutter før de fikk ham løs. Begge beina var knust. Asbjørn døde der han hadde levd hele sitt voksne liv, på landeveien.
Han var allerede en veteran – på 26 år.
I guess us who take the highway
are a different breed of men
with a spesial kind of feeling
for the ones who we call friend.
It`s an arm around your shoulder
when the morning comes too soon
and a late night conversation
in a thousand motel rooms.
It`s a flood in California
and a snowstorm in Saint Paul
and it takes a tough old solier
to keep going through it all
but we`re so much less than human
when we lose one of our own
now there`s one more empty saddle
this old cowboy has gone home...
