oss 100 kroner!
I fjor høst skisserte president Putin Russlands seks prinsipper for internasjonale relasjoner. Disse kan oppsummeres som å utvikle en sammenkoblet verden som rommer sivilisasjonsmangfold, lik representasjon og en interessebalanse. Grunnsetningene representerer en avvisning av den liberale hegemoniske orden etter den kalde krigen basert på allianser og universalisme, der den dominerende staten setter rammene og betingelsene for utvikling.
Hegemoniske systemer hevder å representere universelle verdier for å rettferdiggjøre et system med suveren ulikhet der de krever privilegiet til å herske over andre folk. Mens universalisme fordømmes for å legitimere hegemoni, anses det også for å undergrave intern stabilitet ettersom utvikling må ta hensyn til særegne sivilisasjonsegenskaper.
Disse ideene har dype røtter i russisk konservatisme, som understreker både den nasjonale og internasjonale nødvendigheten av å avvise universalisme. Putin har tidligere presentert sin visjon om eurasisk integrasjon som et multipolart initiativ som må imøtekomme sivilisasjonsmessig særpreg:
«Jeg vil understreke at eurasisk integrasjon også vil bygge på prinsippet om mangfold. Dette er en fagforening der alle opprettholder sin identitet, sitt særpreg og sin politiske uavhengighet… Vi forventer at det vil bli vårt felles innspill for å opprettholde mangfold og stabil global utvikling«.
I en berømt uttalelse sa Xi Jinping at Sovjetunionen kollapset på grunn av «jakten på historisk nihilisme, tankeforvirring», som ble forverret av et Russland som utviklet seg etter den vestlige modellen. Putins ideer om en sammenkoblet verden som bevarer sivilisatorisk særpreg deles av Kina, som erkjenner at dets raske modernisering må bygges på det solide grunnlaget som består av Kinas 5000-årige historie. Xi lanserte Kinas Global Civilization Initiative som avviste universalisme i den grad den legitimerte suveren ulikhet og en hierarkisk ordning av overlegne sivilisasjoner kontra underordnede sivilisasjoner. I en tale om Global Civilization Initiative argumenterte Xi:
«En enkelt blomst lager ikke en vår, mens hundre blomster i full blomst bringer våren til hagen… Vi tar til orde for respekten for mangfoldet av sivilisasjoner. Land må opprettholde prinsippene om likhet, gjensidig læring, dialog og inkludering blant sivilisasjoner, og la kulturelle utvekslinger overskride fremmedgjøring, gjensidig læring overskride sammenstøt og sameksistens overskride følelser av overlegenhet».
Innenlandsk utvikling
Konservatismen erkjenner at forstyrrende sosioøkonomisk utvikling må forankres i fortidens stabilitet. Hver sivilisasjon har en unik historie og dermed også en egen vei til utvikling. Stabiliteten til det stadig mer universelle moderne hviler på opprettholdelsen av det særegne førmoderne.
Russisk konservatisme har senere tatt til orde for å avvise en enhetlig og universell vei til utvikling. En av Putins favorittkonservative tenkere, Nikolai Berdyaev, mente at «det konservative prinsippet ikke i seg selv er i motsetning til utvikling, det krever bare at utviklingen skal være organisk, at fremtiden ikke ødelegger fortiden, men fortsetter å utvikle den». Konservatisme «forener fremtiden med fortiden», og «denne koblingen må ikke kuttes».
Nikolai Danilevsky advarte på samme måte mot «det kulturelle herredømmet til én kulturhistorisk type», da det ville «berøve menneskeheten en av de nødvendige betingelsene for suksess og perfeksjon – elementet av mangfold». Dostojevskij advarte også om at Russlands besettelse av Vestens vei til utvikling hindret Russland i å følge sin organiske vei. Stormakter gagner verden når de bidrar med noe unikt til verden, «det være seg bare en enkelt lysstråle, fordi de har forblitt seg selv, stolte og stødige, arrogant uavhengige» (Dostojevskij 1986: 260).
Universalisme introduserer også stagnasjon og forfall ettersom den eliminerer ideenes konkurranse og meritokrati. I antikkens Hellas var det en motvilje mot å integrere bystatene og sentralisere makten da universalismen truet den hellenske ideen om mangfold av filosofi, visdom og lederskap. Konkurranse mellom bystater var kilden til nye ideer og vitalitet som løftet den greske sivilisasjonen som eksperimenterte med ulike styreformer. Det amerikanske politiske systemet ble påvirket av de greske bystatene da makten ble desentralisert ned til delstatsnivå for å begrense makten på føderalt nivå.
Det internasjonale systemet
Den moderne verdensorden, etablert i Westfalen i 1648, avviste universalisme og tilpasset kulturell særpreg som betingelsen for et multipolart system av suverene stater. Påstander fra den hellige romerske keiseren om å representere et universelt monarki basert på katolisisme var hegemonen til å herske over alle folk. Prinsippet om suveren likhet ble sementert ved å imøtekomme kulturell og religiøs særpreg, noe som antydet deres særegne veier til utvikling.
Tilsynelatende godartede intensjoner om universelle verdier som forener menneskeheten kan også fjerne suverenitet. Sokrates kunngjorde at han var en verdensborger som et uttrykk for en delt menneskelighet og en appell til menneskehetens universalitet i motsetning til konfronterende tribalisme. Allikevel appellerte Alexander den store til den samme følelsen av et «menneskets brorskap» og «menneskehetens enhet» da han utvidet sitt imperium. Universalisme gir en rimelig motvekt til moralsk og kulturell relativisme ettersom noen verdier er overlegne andre, selv om den må balanseres av interne forskjeller og suverenitet.
Den idealistiske internasjonalismen til den franske revolusjonen og den bolsjevikiske revolusjonen påsto å heve universelle menneskelige friheter, selv om den i prosessen undergravde suverenitetsprinsippet. Det som begynte som genuine universalistiske formål ble til slutt underordnet nasjonale formål. Liberalt hegemoni fulgte samme vei som universelle verdier ble knyttet til en maktenhet som tok sikte på hegemoni. Liberalismen bærer med seg den doble arven fra pasifisering og imperialisme fordi den fornekter suveren likhet. Den hierarkiske ordenen av stater under et universelt liberalt banner legitimerer et internasjonalt system med suveren ulikhet basert på fremskritt.
Under britenes liberale imperialisme ble det akseptert at suverenitet var betinget av en enhetlig tilnærming til utvikling. Suverenitet var privilegiet til siviliserte europeiske stater ettersom underutviklede barbarer ikke ble ansett i stand til å ta ansvaret. Siviliserte stater hadde både rett og ansvar til å sivilisere barbariske folk. Det internasjonale systemet skilte dermed mellom Rudyard Kiplings siviliserte «hage» og den barbariske «jungelen».
Mens det er en motsetning mellom hegemoni og liberalisme, anså mange britiske liberale hegemoni som et krav for å fremme dets universelle idealer. Det internasjonale systemet måtte dermed romme to sett med regler som et krav når man opererer i hagen eller jungelen. For eksempel argumenterte John Stuart Mill:
«Despotisme er en legitim styringsmåte når det gjelder å håndtere barbarer, forutsatt at målet er deres forbedring og midlene rettferdiggjort ved å faktisk oppnå dette målet. Frihet, som et prinsipp, har ingen anvendelse på noen ting før tiden da menneskeheten har blitt i stand til å bli forbedret ved fri og likeverdig diskusjon».
Argumentene for liberalt imperium på 1800-tallet delte slående likheter med argumentene for liberalt hegemoni etter den kalde krigen. Den såkalte regelbaserte internasjonale ordenen har i stor grad vært basert på suveren ulikhet ettersom det siviliserte versus barbariske skillet har blitt erstattet av de liberale demokratiene versus autoritære skillet. Robert Cooper, den britiske diplomaten og rådgiveren til Tony Blair, argumenterte for en «ny liberal imperialisme» som «Innbyrdes holder vi loven, men når vi opererer i jungelen, må vi også bruke jungelens lover».
Mens demokrati og menneskerettigheter opprinnelig var idealer for å øke suvereniteten og begrense makt, blir de i stedet brukt for å rettferdiggjøre bruk av makt. EUs utenrikspolitiske sjef Josep Borrell brukte på samme måte språket til Kipling for å utlede behovet for suveren ulikhet og nasjonsbygging ettersom «gartneren» hadde en moralsk forpliktelse til å dyrke jungelen:
«Europa er en hage. Vi har bygget en hage… Resten av verden – og du vet dette veldig godt, Federica – er ikke akkurat en hage. Det meste av resten av verden er en jungel, og jungelen kan invadere hagen… Gartnerne må gå til jungelen. Europeere må være mye mer engasjert i resten av verden. Ellers vil resten av verden invadere oss».
(Josep Borrell Fontelles er en spansk politiker. Han er fra 1. desember 2019 Den europeiske unions høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Wikipedia Født: 24. april 1947 Parti: Partido Socialista Obrero Español Sosialdemokrat. Partido Socialista Obrero Español, eller Det spanske sosialistiske arbeiderpartiet, er et spansk sosialdemokratisk parti som ble grunnlagt 2. mai 1879. Partiet er medlem av Det europeiske sosialdemokratiske partiet og Sosialistinternasjonalen. Wikipedia.)
Russlands avvisning av unipolaritet og universalisme
På 1990-tallet burde Russlands postkommunistiske særegne kommunitære identiteter blitt styrket. I stedet gikk Russland inn på en universalistisk vei til utvikling der landet ble svekket og tilsynelatende kunne komme til å dele skjebnen til Sovjetunionen.
Basert på en universell vei til utvikling ble diplomati erstattet med sosialisering. Forholdet mellom Vesten og Russland ble konseptualisert som det mellom et subjekt og et objekt eller mellom en lærer og en elev. Hegemoni ble fremstilt som akseptabelt ettersom det dominerende Vesten uselvisk ville ta på seg ansvaret for å sivilisere Russland i retning av universelle verdier.
Tradisjonelt diplomati og et likeverdig partnerskap ble forkastet da NATO og EU så for seg et pedagogisk forhold der Russland ville bli «sosialisert» ved å belønne «god oppførsel» og straffe «dårlig oppførsel». Samarbeid innebar ensidige innrømmelser fra studentens side, mens eventuelle innrømmelser til Russland ble avbildet som et svik mot universelle verdier.
Mens unipolaritet ble opprettholdt av universalisme og suveren ulikhet, vil den multipolare verdensorden bli bygd på prinsipper som sivilisatorisk særpreg og mangfold, lik representasjon og suveren likhet, og en interessebalanse.
Dette innlegget ble publisert i Valdai-klubben.
Det er oversatt av oss og eventuelle feil i oversettelsen er vårt ansvar.
