oss 100 kroner!
Historien bak Matsentralens eventyrlige vekst – ikke en gla’sak.
Av Jan T. Voilaas.
Ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) så har snittlønnen i Norge opplevd reallønnsvekst i 36 av de siste 39 årene, som er perioden fra 1985 til og med 2023.
Samtidig kan Oslo Met fortelle at antall hushold som enten er økonomisk utsatte, sliter eller allerede er ille ute har økt fra 36% til 49% på kun 2 år. Dette bildet støttes av Matsentralen, som siden etableringen i 2013 har est ut til nå å omfatte 911 selskaper og organisasjoner, og som hvert år siden oppstart har opplevd en vekst enhver bedrift vil beskrive som eventyrlig.
På slutten av 1980-tallet opplevde Norge en alvorlig økonomisk krise. Banker og bedrifter gikk konkurs, arbeidsledigheten steg, boligprisene falt 40-50% og boliglånsrenten steg til 18%. En god del mennesker slet nok også den gangen, men ikke noe i nærheten av hva vi opplever etter 36 år med reallønnsfest og mange år med billig import, historisk lav rente, subsidier og sosiale støtteordninger.
Det er noe som ikke stemmer her. Reallønnsvekst betyr at lønnsveksten er høyere enn inflasjonen, og når det skjer i 36 av 39 år, så burde vi vært mye rikere enn vi var for 40 år siden. Det er vi ikke, vi er åpenbart mye fattigere. Hvorfor? Og hvorfor prøver ingen å finne den virkelige årsaken, for den er ikke vanskelig å avsløre.
Reallønnsfest? Virkelig?
Se nøye på grafen til venstre. Kan dere se at fra rundt 1983 begynte den røde (beregnet inflasjon) og den blå linjen (virkelig inflasjon) å skille lag, og fra omkring 1998 nådde gapet rundt 8%, og har holdt seg der siden?
Denne grafen fra Shadowstats gjelder riktignok USA, men Norge og alle andre OECD-medlemmer må følge samme beregnings-modell, så data kan sammenliknes, må vite. Og mer, tallene fra Shadowstats mer enn bekreftes av Chapwood Index, som omfatter 150 produkter og tjenester fra 50 byer i USA.
Dette betyr at den virkelige inflasjonen i Norge har hvert år siden 1998 vært rundt 8% høyere enn det vi blir fortalt av SSB og Norges Bank. Når Norges Bank forteller oss at inflasjonsmålet er 2%, så er målet i virkeligheten rundt 10%.
I mars falt inflasjonen i Norge til 3,9%, ifølge SSB. Det er fullstendig feil. Inflasjonen YOY (year over year, sammenlikning på årsbasis, red.) falt fra rundt 12,5% i februar til rundt 11,9% i mars.
Hva skjer så under årets lønnsforhandlinger? Jo, partene tar utgangspunkt i offisielle tall, ikke i virkelige tall, og alle ender opp med reallønnsnedgang, og det har vi gjort siden 80-tallet. Hvert eneste år i de siste 36 år har Ola og Kari fått mindre og mindre å rutte med. Siden 1998 har reallønnsveksten i realiteten vært et reallønnstap på fra -5% til -7%. Dette forklarer hvorfor 2,7 millioner nordmenn nå lever i økonomisk usikkerhet, hvorav 330,000 allerede er i den økonomiske grøften og ytterligere 610,000 står på kanten og venter på tur.
Når en løgn blir fortalt nok ganger, så vil den til slutt bli akseptert som sannhet, og sannheten blir da oppfattet som løgn. La meg derfor få gi dere flere eksempler som bekrefter mange år med reallønnsnedgang.
Brutto snittlønnen i Norge i år 2000 var 281.400 kroner og tilsvarte 115,5 unser gull, som er målestokken for kjøpekraft. Fra år 2000 til 2024 har snittlønnen før skatt økt til rundt 740.000 kroner, men selv med en lønnsøkning på 163%, så rekker ikke den til mer enn 29 unser gull.
Gull er gull og endrer aldri verdi. Når brutto snittlønn i år kun rekker til kun 29 unser gull, så er det fordi kronen har mistet kjøpekraft. Tallene til venstre viser at snittlønnen på 281.400 kr. i år 2000 representerte 75% mer kjøpekraft enn det 740.000 gjør i dag.
Tabellen til venstre bekrefter det store tapet i kjøpekraft. Tallene gjelder en liten enebolig på Skaugo i Kristiansand. Som vi ser her, så har boligen siden 1996 blitt nesten 3 ganger dyrere målt i årlig snittlønn, til tross for at boligen har blitt 11,9% billigere målt i kjøpekraft
Det blir altså feil å påstå at en snitt-bolig i Norge har blitt mye dyrere de siste 30 årene. Det er snittlønnen som har tapt kjøpekraft, og jo større det tapet blir, jo flere kroner må til for å kjøpe boligen.
I min siste tabell prøver jeg å finne ut om det årlige tapet av kjøpekraft er stabilt, om det avtar, eller om det årlige tapet øker. Sagt på en annen måte, avtar farten (mot stupet), er farten stabil eller øker farten?
Det jeg finner er at tapet av kjøpekraft de siste 5,3 årene har vært 2,7 ganger høyere enn hva det årlige tapet i snitt var i perioden fra 1914 til 1971. Zoomer vi inn på det siste året, fra 3/5-23 til 3/5-24, så har tapet vært 3,5 ganger høyere (raskere) enn det årlige tapet var i snitt fra 1914 til 1971.
Det ble mange tall her, så la meg oppsummere så det hele blir enklere å forstå:
1) Den norske kronen har siden 1875 mistet 99,7% av sin opprinnelige kjøpekraft.
2) Det var ingen tap av kjøpekraft så lenge kronen var knyttet til gull (1875-1914).
3) Tapet av kjøpekraft begynte i 1914, men var beskjedent frem til Breton Woods avtalen ble skrotet i august 1971.
4) Fra 1971 har det årlige tapet av kjøpekraft sakte, men sikkert økt hvert år.
5) Fra og med 1983 oppstod det et avvik mellom beregnet inflasjon og virkelig inflasjon. Avviket var stabilt frem mot 1987, men økte så litt hvert år inntil avviket nådde ca. 8% på slutten av 90-tallet.
6) Fra slutten av 80-tallet har dette avviket resultert i reallønnsnedgang for de fleste hvert eneste år.
7) Fra 1997 til dags dato har den årlige reallønnsnedgangen vært på mellom -5% og -7%.
8) Årlige lønnsøkninger er ment å kompensere for tap av kjøpekraft. Hvis virkelig inflasjon ble lagt til grunn for årlige lønnsforhandlinger, så ville snittlønnen på 227.600 i 1996 økt til 2.158.800 i 2024.
Et godt kamuflert tap
Det enorme tapet av kjøpekraft har vært delvis kompensert av kraftig gjeldsvekst, historisk lave renter, billig import fra Asia, men også godt kamuflert i en jungel av subsidier og støtteordninger. Eksempel:
Økte kostnader tvinger en melkebonde til å øke prisen på 1 liter melk fra 20 til 24 kroner, altså en prisstigning på 20%.
Staten kamuflerer denne inflasjonen ved å skattlegge deg for 6 kroner, beholder selv 2 kroner (byråkratisk administrasjon) og gir melkebonden 4 kroner i subsidier så du fremdeles kan kjøpe melken for 20 kr.
Skatt, som spesielt indirekte har økt betydelig i perioden, regnes ikke som konsum, og knapt noen vil oppdage at de betaler 6 kroner til Staten i stedet for 4 kroner til bonden. Folk vil ha billig melk og betaler gladelig 50% ekstra for selv å bli lurt til å tro at prisen på melk ikke stiger.
Problemet er at det har blitt vanskeligere og vanskeligere å kompensere og kamuflere tap av kjøpekraft og årlig reallønnsnedgang. Mange er nær grensen for hvor mye gjeld de kan betjene og rentene er nå på vei opp, inflasjonen er fremdeles høy og vil øke ytterligere, og antall skattebetalere som fremdeles har råd til a betale for selvbedraget vi kjenner som subsidier, blir færre og færre.
Tap eller tyveri?
Er kjøpekraften tapt, eller er den stjålet?
Også dette svaret er enkelt å finne. Hvis vi zoomer inn på den første grafen, så ser vi at i 5-års perioden fra 1983 til 1987 var forskjellen mellom virkelig og offentlig inflasjon konstant og liten, omtrent 1%. Så steg forskjellen sakte, men sikkert hvert år til den nådde rundt 8% i 1998, hvor avviket har holdt seg til dags dato.
Den første 5-års perioden leser jeg som en test-periode. La oss se om noen oppdager 1%. Det gjorde ingen, så da lå veien åpen for en liten «justering» hvert år til avviket nådde 8%.
Jeg har ingen tvil om at dette har vært og fremdeles er et overlagt ran av befolkningens kjøpekraft, ikke bare i Norge, men i alle land som følger samme pålagte beregningsmetode for inflasjon. Et kredittbasert fiat-system er skreddersydd for nettopp slike ran, så ingen overraskelser der.
Det eneste som overrasker er at så få skjønner dette, men det er nok en konsekvens av sentralisering av makt og sensur av kunnskap som krevet kritisk tenking. Vi slutter å tenke selv, og her er neppe ansatte i SSB noe unntak.
Jeg tviler på om det finnes en eneste ansatt noe sted som lurer på hvorfor matkøene i alle vestlige land vokser til tross for tilsynelatende reallønnsøkning i 36 av de siste 39 årene, eller hvorfor gjeldsbyrden har eksplodert i en tid hvor vi har blitt fortalt at vi hele tiden får mer å rutte med.
Det siste verset
Den norske kronen synger nå på sitt siste vers, akkurat som den tyske Mark gjorde det i 1919 hvor prisen på en unse gull gikk fra 170 mark i begynnelsen av året til 87 trillioner Mark 4 år og 11 måneder senere. Slik kan en monetær kollaps se ut.
Jeg ønsker en liknende dødsprosess for kronen, men vil neppe få ønsket oppfylt. Norge, Sverige og Israel har nemlig valgt et nytt partnerskap med morderen som har tatt knekken på kronen.
Samarbeidet er døpt «Project ICE Breaker» og handler om å utvikle en digital og programmerbar e-Krone til erstatning for dagens krone. Direktør for økonomisk stabilitet i Norges Bank, Thorbjørn Hægeland, er «delighted».
Jeg tenker: Du kommer hjem og finner din høyst elskede partner myrdet. Hjertet er revet ut av kroppen og spist rått. Du finner restene på kjøkkenbordet. Politiet kan fortelle at Hannibal Lecter står bak. Du kontakter Hannibal og blir «delighted» når han sier ja til å hjelpe deg med å finne en ny partner.
Var Dikemark Sindsykeasyl en utdanningsinstitusjon for toppfolk i Statsforvaltningen?
Det beste som kan skje nå er at dagens krone får dø en naturlig død, og at den lille kjøpekraften den fremdeles representerer raskest mulig overføres til et lagringssikkert medium for kjøpekraft, til gull. Da har vi til en ny start.
Om bare folk flest, inkludert dem i Norges Bank og i Oljefondet, hadde skjønt hvor avgjørende viktig dette er.
La meg til slutt få gjenta følgende:
Brutto snittlønn på kr. 281.400 i år 2000 representerte 75% mer kjøpekraft enn det kr. 740.000 gjør i dag.
Stay strong, stay smart, be prepared, look for the truth.
Fra nyhetsbrevet til Jan T. Voilaas.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
