oss 100 kroner!
USA har i all hemmelighet tilbudt en forbløffende rekke innrømmelser til Ansarallah for å få dem til å stoppe sine marineoperasjoner til støtte for Gaza – til ingen nytte.
Dette skriver Khalil Nasrallah på The Cradle.
Vi går inn for en diplomatisk løsning. Vi vet at det ikke finnes noen militær løsning.
– USAs spesialutsending for Jemen Timothy Lenderking
I en spesiell orientering 3. april – nesten seks måneder etter at Jemen startet sine vidtrekkende marineoperasjoner for å svekke Israels evne til å føre krig mot Gaza – fremholdt USAs spesialutsending for Jemen Timothy Lenderking viktigheten av å søke diplomatiske løsninger i Jemen i stedet for militære som regjeringa hans har talt høyt om i flere måneder.
Lenderkings holdning sto i skarp kontrast til Washingtons kunngjøring i desember om en multinasjonal koalisjon mot Jemens Ansarallah-ledede styrker, rettet mot å sikre internasjonal skipsfart i Rødehavet og effektivt beskytte israelsk-tilknyttet handel fra Jemens omfattende marineblokade.
Men ettersom spenningen øker og regionale allierte har nølt med å slutte seg til koalisjonen mellom USA og Storbritannia i frykt for direkte jemenittiske gjengjeldelsesangrep, har USA og dets allierte i det stille forsøkt å lokke Sanaa inn i forhandlinger gjennom tilbud formidlet av Oman og andre internasjonale meklere som opprettholder bånd med Jemens de facto regjering i Sanaa.
Lenderkings posisjon kan faktisk reflektere et forbløffende sett av private amerikanske løfter gitt via mellommenn til Ansarallah bak lukkede dører – løfter som i hovedsak krysser av i hver boks på motstandsbevegelsens ønskeliste.
«Stopp din Gaza-støtte, og vi vil gi deg alt»
Informerte jemenittiske kilder avslører til The Cradle at USA tilbød Sanaa – i bytte for nøytralitet i den pågående Gaza-krigen – «en erkjennelse av deres legitimitet».
Dette vil innebære en alvorlig reduksjon av rollen til det Saudi-støttede presidentrådet ledet av Rashid al-Alimi og fremskynde signeringen av et veikart med Riyadh og Abu Dhabi for å få slutt på aggresjonen mot Jemen.
Kildene avslører videre at amerikanerne lovet umiddelbart å løslate tilbakeholdt økonomiske midler som tilhører Jemen fra National Saudi Bank, oppheve beleiringen av landet fullstendig, gjenåpne Sanaa lufthavn, lette restriksjonene på havnen i Hodeidah og legge til rette for en omfattende fangeutvekslingsavtale med alle involverte parter.
Når det gjelder rekonstruksjon, sier kildene:
[Washington] lovet å reparere skadene, fjerne utenlandske styrker fra alle okkuperte jemenittiske land og øyer, og fjerne Ansarallah fra utenriksdepartementets «terrorismeliste» – så snart de stopper sine angrep til støtte for Gaza.
Til tross for disse fristende tilbudene, som har vært gjenstand for forhandlinger mellom Sanaa og Riyadh i over to år, forble jemenittene standhaftige. Ansarallah-leder Abdel Malik al-Houthis konsekvente posisjon, som han gjentar i sine uttalelser, har vært å fortsette operasjonene så lenge Israels aggresjon mot Gaza vedvarer.
Ansarallahs «militære forhandlinger»
Helt fra begynnelsen, preget av Israels erklæring om krigstilstand etter Al-Aqsa-flomoperasjonen 7. oktober, kastet Sanaa sin tyngde bak den palestinske motstanden, og lanserte omfattende drone- og ballistiske missilangrep mot den sørlige israelsk-okkuperte havnebyen Umm al-Rashrash, kjent som Eilat.
Som svar på de jemenittiske missilangrepene og avskjæringsforsøkene fra amerikanske krigsskip, satte Washington i gang en trusselkampanje mot Sanaa, som på sin side krevde et umiddelbart opphør av aggresjonen mot Gaza som en forutsetning for å stoppe sine militære operasjoner. Deres eksakte ord til amerikanerne var: «Vi er ikke innenfor kretsen av dem dere kan diktere».
Konflikten ble bare intensivert da Ansarallah begynte å iverksette marinestrategier de ikke tidligere har brukt – ikke mot aggressorene Saudi-Arabia og UAE, etter de ni årene krigen har pågått. al-Houthi lovet tvert i mot å skade israelske skip i Rødehavet.
Denne strategien ble aktualisert noen dager senere den 19. november, da jemenittiske marinekommandoer stormet et israelsk-tilknyttet fartøy, Galaxy Leader, med mannskap, og omdirigerte skipet til jemenittiske kyster.
Denne vågale marineaksjonen fikk USA til å følge to strategier: den første, som involverer skremming og forberedelse til en marinekoalisjon for å støtte Israel, og den andre, oppmuntrende diplomatiske engasjementer gjennom arabiske og internasjonale meklere for å stoppe Sanaas slagkraftige marineoperasjoner.
Sanaas ledelse avviste ikke bare disse frieriene, men utvidet marineblokaden til å omfatte ikke-israelske fartøyer på vei til israelske havner og utvidet sitt operasjonsområde så langt som til Det indiske hav – for å avskjære Israels «alternative langrute»-forsendelser.
Jemens faste avvisning av å gi etter for enten lokkemidler eller trusler førte til at USA og Storbritannia startet aggressive militæroperasjoner mot den krigsherjede staten for tre måneder siden, med sikte på å nøytralisere den jemenittiske trusselen og stanse maritime angrep til støtte for Gaza under dekke av å beskytte navigasjonsfriheten.
Som et mottiltak trappet Sanaa opp sin militære respons ved å utvide operasjonene til å rette seg mot ikke bare amerikanske og britiske skip, men også å introdusere avanserte våpen i sitt arsenal.
Dette inkluderte senkingen av det britiske lasteskipet Rubymar, angrep på andre fartøyer og utvidelse av operasjonsområdet til Arabiahavet og Det indiske hav – et strategisk grep for å øke presset mot dem som utførte den brutale krigen mot Gaza.
Jemens militære sjakk matt
I lys av den nåværende situasjonen, hvor USA har erkjent nytteløsheten i sin militærstrategi og famler etter å finne en diplomatisk løsning, har Sanaa tydelig vist sin relevans for alle vestasiatiske geopolitiske beregninger.
Landets fantastiske prestasjoner de siste seks månedene inkluderer Sanaas evne til å svekke den israelske økonomien ved å kutte av eller forlenge handelsruter for Israels essensielle import. Dette kan sees mest spesielt i Eilat, hvor driftsforstyrrelsen i Israels sørligste havn har ført til betydelige nedskjæringer av arbeidsplasser fra havnens driftsselskap og lammet skipsfarten totalt.
Ansarallah har også hindret gjengjeldelsestiltak fra vestens mest berømte marinestyrker, gjort narr av deres falleferdige «koalisjon» og skapt komplekse utfordringer for USAs hegemoniske ambisjoner i Persiabukta, både nå og på lang sikt.
Jemen har dessuten vist bemerkelsesverdig politisk og militær manøvrerbarhet, og demonstrert at en enkelt besluttsom arabisk stat kan gi den palestinske motstanden et potent forhandlingsverktøy.
Viktigere, gjennom sine militære operasjoner i regionens vannveier, har Sanaa befestet sin posisjon innenfor motstandsaksen, og forvandlet seg til en av de mest effektive styrkene i aksens enhetsfront-strategi. Samtidig trekker de britiske og amerikanske marineressurser inn i sårbare – og uvinnelige – posisjoner og hindrer vellykket Israels skipsforbindelser med verden.
En framvoksende regional makt
I følge al-Houthis siste telling har Jemens mange militære operasjoner skutt opp over 520 missiler og droner for å angripe marine ressurser og områder i det sørlige Israel. Nitti fartøyer har blitt angrepet til dags dato, med 34 operasjoner utført kun mellom 4. og 5. mars med 125 ballistiske og bevingede missiler og droner.
I motsetning til dette har USA og Storbritannia iverksatt nesten 500 raid siden deres dårlig gjennomtenkte marinekoalisjon startet sine operasjoner, noe som resulterte i martyrdøden til nesten førti jemenitter.
Seks måneder inn i krigen fortsetter Jemen å demonstrere sine strategiske evner på land, i regionale vannveier og til og med i verdenshavene. Jemenittiske tjenestemenn antyder ytterligere militære «overraskelser» som fortsatt kommer, som de kan utplassere avhengig av israelske handlinger i Gaza og den bredere regionen, samt handlingene til Israels amerikanske støttespiller, som Sanaa ser på som den mest destruktive og destabiliserende styrken for Vest-Asias sikkerhet og stabilitet.
Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.
Khalil Nasrallah er en libanesisk journalist som spesialiserer seg på regionale anliggender og er programleder for politiske programmer.
