oss 100 kroner!
Hilde Salvesen,som er utdannet allmennlærer og lektor med tillegg, forteller i dette leserinnlegget om den kritiske situasjonen i norsk skole, en tilstand som til slutt fikk henne til å si opp jobben. Hun har gått til jobben i stor entusiasme for å skape en god skoledag, men forteller om en virkelighet med vold, sjikane og kaos. Er det muig å få en debatt om hva som har gått galt med norsk skole?
Av Hilde Salvesen, leserinnlegg.
Ansvaret for barnas opplæring og dannelse ligger først og fremst i hjemmet. Skolen gjør så godt den kan for at alle elever skal ha et trygt og godt skolemiljø, der blant annet inkludering og fellesskap er viktige verdier. Alle elevene skal få tilpasset undervisning slik at de opplever mestring, og elever som strever faglig eller sosialt, skal få ekstra tilrettelegging og oppfølging. Jeg viser til opplæringens verdigrunnlag fra Utdanningsdirektoratet og Stortingsmelding nr 21. Samtidig vet vi at skolens aktiviteter blant annet begrenses av kommuners økonomiske situasjon.
Tiden vi lever i preges av turbulens på mange områder, og jeg får stadig henvendelser fra fortvilte foreldre, pedagoger og ledere. Foreldre, pedagoger og psykologer gjør et stort arbeid sammen med barn i en tid hvor forandring ser ut til å være det eneste sikre. Selv har jeg utdannelse som spesialpedagog, og fra 1. januar i år valgte jeg ansettelse ved en byskole. Jeg har arbeidet på alle nivåer i vårt utdanningssystem, over hele landet, samt i PPT-Lister. Det som jeg har opplevd i vinter og i andre sammenhenger tidligere vil jeg gjøre foreldre oppmerksomme på. Det handler blant annet om samspill.
Da jeg startet, møtte jeg enda en gang flotte kolleger og ble tilbudt hjelp, ja før jeg bad om å få det. Jeg skulle være kontaktlærer for 25 elever, og de var mer enn tolv år gamle. Det tok naturlig nok litt tid å bli kjent med den enkelte, og i tillegg møtte jeg andre elever i korridoren, ute og i klasserom. Å undervise eller være i klassen var på ingen måte enkelt. Elevene bar preg av å ha fått positiv oppmerksomhet på negativ atferd, og jeg fant det riktig og viktig å bevisstgjøre dem for å skape forandringer. I skolen kan det oppstå såkalt «skjult læring», det vil si at barn og unge sitter igjen med andre erfaringer enn det som var tilsiktet i undervisningen.
Siden jeg måtte bygge relasjoner til den enkelte elev og klassen som sådan med tillit, la jeg opp til samtaler i hele gruppen, en til en og i små grupper. Det var ikke enkelt å nå inn til elevene, innenfor dagens gitte rammer. De var mange som påvirket hverandre, og situasjonen var uoversiktlig. Lyder, bevegelser og manglende fokus var urovekkende. Jeg forsøkte å ansvarliggjøre elevene med tanke på egne valg og handlinger. Jeg snakket om nevnte forkortelse TTBOG – tid, tjeneste, berøring, ord og gaver. Å dele vennlighet, ærlighet og godhet, handler om å dele overskudd. Å dele negative ord, slag/ubehagelig berøring, gaver som ingen vil ha, eller skyld/gjeld, er å dele underskudd.
Knust pult, flyvende esker samt sjikane i form av ord kunne se ut til å verken være utført i affekt eller med overlegg. Enkeltes «valg» bar preg av sterke og brå sinnsbevegelser. Jeg valgte å si opp stillingen etter å ha tålt nedverdigende ord og handlinger hver eneste dag i mange uker. Jeg så at hver eneste elev ønsket å ha det godt, og at hver eneste elev hadde sterke, gode sider, og uønskede sider var dessverre fremtredende hos flere. Positiv oppmerksomhet på negativ atferd kan medføre forvirring/anarki/kaos.
Flere elever viste at de tok avstand fra negativ atferd, og mange viste at de var i tvil om hva som var riktige valg. Høysensitivitet er en utfordring for mange barn, og disse får gjerne diagnoser av ulike slag. Å konsentrere seg i store grupper kan være så å si umulig. Ubevisst frykt kan få uheldige konsekvenser. Det handler om å være redd for å ikke være god nok, bli ledd av, hånet eller trakassert på annen måte. Konkurransens ytterste konsekvens er vinn eller forsvinn. Å skape trygghet og vinn-vinn situasjoner er nødvendig for å få positiv utvikling og et godt læringsmiljø. Beundring og anerkjennelse virker over tid, og alle barn ønsker å ha det godt; å være vinnere i eget liv, ved å erfare mestring. Barn er smarte og intuitive.
I disse ukene har jeg daglig vært vitne til brudd på menneskerettigheter i form av fysisk og psykisk vold mellom elever, både i klasserommet og ute. Ledere, vakter, pedagoger, unge miljøarbeidere og fagarbeidere har gjort et stort arbeid hver eneste dag innenfor de rammer som er gitt. Stort sett har jeg tillit til at barna har trygge hjem å gå til. Fredag 9. februar skrev jeg følgende til rektor: «God morgen, flotte venn. Jeg var innom politiet i går for å opplyse. Dere er hverdagshelter alle sammen, barna også. Politiet takket for at jeg brydde meg. Og en ting til: Da jeg forlot skolen, for noen dager siden, gikk jeg forbi ei jente i gangen som sa stille: Kan denne skolen bare brenne. Da jeg var innom kontoret for å levere nøkler, ble det sagt: Vi kan ikke bare rømme alle sammen».
«Tar norsk skole godt nok vare på barna? Nei, svarer filosof Ole Martin Moen, til daglig professor i etikk ved Storbyuniversitetet Oslo Met.» i en podkast med journalist Kathrine Aspaas. Podkasten handler om hvordan man kan bedre rammevilkårene for skolen uten at det nødvendigvis trenger å koste mer. Det er mye utbrenthet og symptomer på sykdom i vårt samfunn og i skolen, selv om både barn, foreldre, skoleledere og lærere gjør det beste de kan innenfor de rammer som er gitt. Finnes det løsninger? Ja, det finnes mange som skriver klokt innenfor temaene helse og vitalitet; om verdibasert ledelse, traume basert omsorg, relasjonskompetanse og om skolens omsorgsansvar. Jeg nevner Terje Toftenes som bl.a. er filmskaper, biologen Bruce H. Lipton, og Gregg Braden som er geolog. Det er naturligvis flere som viser at vi står i et skifte med hensyn til bevissthet og at et kvantesprang vil gi mennesket nye muligheter. Når urgammel visdom møter høy teknologi kan nye løsninger oppstå.
Det finnes også andre løsninger, utenfor «boksen», og jeg vil gjerne bidra til en bedre skolehverdag både for elever, lærere og ledelse ved å dele mine erfaringer. Informasjonsflommen i dagens samfunn er uten tvil stor. Elever, foreldre og pedagoger må velge bort noe. Vi trenger mer stillhet som styrker autonomi og integritet. Dyp selvinnsikt er nyttig for å være i stand til å beherske stillhetens kunst. Tilstedeværende barn og unge viser verdighet. Disse barna har positiv innflytelse på resten av gruppa. Glede og vennlighet gir stor visdom og forholdene kan erfares ved hjelp av enkle meditasjonsteknikker. Såkalt ascension handler om verdsettelse, kjærlighet, takknemlighet og medfølelse som er universelle verdier. Selvrealisering er målet i all pedagogisk virksomhet; åndelig og personlig. Et annet ord for selvrealisering er yoga.
Skole er obligatorisk, i Norge. Samtidig som foreldrene har hovedansvaret for barns dannelse legges det opp til flere timer på skolen. Å tvinge barn og unge ser ut til å ha motsatt effekt av det som er ønskelig. Tvang er verken tillatt eller ønskelig i offentlige rom. Konsekvensene kan over tid bli svært alvorlige. Konsekvensene av frihet uten ansvar ser ut til å være tilsvarende alvorlige. Det har blitt mye «skjult læring» og hjelpeløsheten brer seg i vårt samfunn, dessverre. Vi trenger en ny dialog og en utvidet bevissthet. Sammen må vi innse at vi må ta grep for at elevene kan få et bedre læringsmiljø. Skoler må preges av en kultur som fremmer selvstendighet, verdighet, innovasjon og kreativitet.
