oss 100 kroner!
De fleste kommuner i Norge har vært velsignet med reint, rimelig, friskt og godt drikkevann.
Mange vannkilder, mye nedbør, lite luft- og grunnforurensninger, er noen av årsakene.
Det har ikke vært nødvendig å investere store summer verken i renseanlegg, rørutskiftninger eller transport. Dette har tjent oss forbrukere gjennom levelige vannavgifter.
Mye av dette er nå i ferd med å endres. Gjennom EUs drikkevannsdirektiv – som i 2020 ble en del av norsk lov – settes standarder som nok kan passe på Europas blodige slagmarker, men som for oss kan virke unødvendig strenge.
Hva er for eksempel vitsen med 4-5 rensetrinn underveis til forbruker, når vi har det beste drikkevannet med bare 1-2?
Mange steder er det problematisk med utette rør. Over halvparten av vannet kan forsvinne, forurensa stoffer kan trenge inn i systemet. Jamfør Askøy-skandalen i 2019.
Å gjøre noe med dette har lenge vært påtrengende. Mange steder har manglende prioriteringer, midler og effektivitet vært hinder.
Et EU-direktiv vil neppe gjøre noe fra eller til.
For en gjennomsnittsbolig varierer den årlige kommunale vannavgiften fra under 3.000 kroner til det femdobbelte, ifølge Huseiernes Landsforbund. Med rundt 5.000 kroner ligger Drammen mer midt på treet, mens utkantkommunen Flesberg er blant de dyreste.
Vannavgift sees i sammenheng med avløpsavgift. Om en husstand bruker 500 liter vann i døgnet, betales også utslippsavgift for tilsvarende mengde.
I likhet med vannavgiften varierer også utslippsavgiften, ikke minst avhengig av kommunens størrelse og beliggenhet. Byer og tettsteder der utløp går i elver og fjorder, har de strengeste – og mest kostbare – bestemmelsene.
Drammen er her et eksempel. For 50 år siden opplevde byen økende miljøbevissthet.
Aktivister i «Drammenselvas venner» kjempet fram omfattende rensetiltak. Staten truet med tvangsbøter og lokket med tilskudd. Byens politikere ble tvunget til å snu.
I dag kan innbyggerne bade i ei rein elv.
For mange mindre kystkommuner er forholdene annerledes. Her er rensinga nærmest innebygd i naturens kretsløp. Spesielle og kostbare renseanlegg blir derfor unødvendige, eller nærmest som å skylle penga i dass, for å sitere fra Troms Nei til EU sitt nylige årsmøtevedtak.
Gjennom et revidert EU-avløpsdirektiv kommer nå storeslem også her. Mens grensen for renseanlegg tidligere ble satt for tettsteder med over 10.000 innbyggere, foreslås grensa senket til 1.000 innbyggere. Om utslippet går i ferskvann eller saltvann, har ingen betydning.
Direktivet ventes vedtatt i løpet av året – og kan – om Norge ikke reserverer seg, få store økonomiske følger for folk i kystkommuner. Vanlige husholdninger må påregne vann- og avløpsregninger på 3 – 4.000 kroner måneden.
Både drikkevann og avløp er offentlige tjenester. Noen steder organisert av kommunene alene, noen steder som samarbeid mellom flere kommuner.
Tjenestene betraktes som del av vår infrastruktur, og prises etter selvkostprinsippet. Både overfor forbrukere og næringsliv. Det vil si at prisen fastsettes etter produksjons-kotnadene, tillagt nødvendig vedlikehold og utbedringer.
Det er samme prinsipp som vi tidligere hadde for strømmen, men som nå – etter påtrykk fra EU og med norske politikeres velsignelse – er blitt omgjort til markedsbasert og spekulativ vare.
Mange ser vannet som det nye «hvite gullet» eller «vår neste olje«.
Utenlandske konsern har allerede vist interesse for å overta, eller bli medeier i våre vannverk.
Foreløpig setter vårt nasjonale lovverk begrensninger, men hvor lenge?
Viktig å merke er at EU, gjennom sitt Tjenestedirektiv, har som overordnet målsetting at ulike livsnødvendige tjenester skal konkurranseutsettes. Vannforsyning er en av disse. Strømmen en annen.
Store pålagte investeringer i drikkevann-tilførselen kan bli kostbart. Dette kan spesielt ramme distriktene og føre til fraflytting og økt sentralisering.
Hvorfor bo utafor allfarvei når du i tillegg til økte leveomkostninger og manglende servicetilbud, også tynges av rekordhøye avgifter?
Resultatet kan også bli at kommuner vil selge seg ut av sine vannverk for å komme unna forpliktelsene.
For eksempel til private interesser, nasjonale som internasjonale.
Som har midler til nødvendige oppgraderingstiltak, men som etterpå skal drive profitt-rettet bisniss.
Ikke veldedighet eller salg til selvkost.
Deres tenking kan være sånn:
Reint drikkevann er en nødvendighetsartikkel, noe alle må ha.
Fortjenestemulighetene er store og evigvarende.
Prisene kan settes etter folks betalingsevne, ikke etter produksjonspris.
Norge har nok drikkevann til hele verden.
Kanskje kan dette drikkevannet, i fremtiden, eksporteres like lett som strømmen?
Kanskje kan også «godt gammeldags drikkevann» bli en utgått standard? Til tross for allverdens moderne renseteknologier? Fordi sånt blir for kostbart for folk flest, og for lite profitabelt. Det holder med at vannet er drikkbart.
Kanskje vil de beste vannkildene bli voktet som gullgruver fordi de gir store fortjenestemuligheter på vannbørsen? Vannet herfra vil ikke lenger komme ut fra springen, men på designerflasker beregnet for de velbemidlede.
Alt må ikke gå slik. Spesielt kan våre rikspolitikere velge å spille en aktiv rolle.
- Gjennom å si nei til EU-bestemmelser som for oss er unødvendige.
- Gjennom å bevilge tilstrekkelig med statlige midler til oppgradering/rehabiliteringer av vann- og avløpsnettet i kommuner med vanskelig økonomi.
- Gjennom å reservere Norge mot EUs reviderte avløpsdirektiv.
- Gjennom å sørge for at vannressursene består som folkets eiendom, med priser fastsatt av de folkevalgte etter hevdvunne selvkostprinsipper.
- Ei høyredominert regjering etter neste valg, vil være den fremste motstander av sånne tiltak.
Jan Christensen
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.
