oss 100 kroner!
En pretensiøs tekst om statsfilosofi over en tankerekke.
April 2024
Dette er den tredje og konkluderende delen av denne teksten om løgn og bedrag. Les de to foregående delene av teksten her og her.
Postmodernismen tok skrittet over fra humaniora og etablerte seg som utøvende statsfilosofi på Stortinget, i Regjeringen, i Domstolene og i Redaksjonene. Da var bordet allerede dekket for Woke som folkelig tenkemåte, en ny barnetro, den nye tidsånd. Vi kan tidligst tidfeste skiftet til Putins tale ved sikkerhetskonferansen i München i 2007 [link], senest til folkeavstemningen på Krim i mars 2014 om gjenforeningen med Russland. La oss begynne med et ferskt eksempel:
To herrer i den frie verden
To herrer i den frie verden mintes nylig de sterke industriproduksjonstallene fra sanksjonsrammede Russland. Det viser seg at Russland ikke lengre er en bensinstasjon forkledd som en stat, som hauken John McCain pleide å si. Det viser seg at Russland nå har en større industriell produksjonsbase enn EU-lokomotivet Tyskland (kilde: Ben Aris, vestorienterte BNE-IntelliNews). Vestens ledere «er redde for at de, om de åpner lokket [på Pandoras eske], vil få se noe annet enn det de venter å se, noe annet enn det de tror, noe de ikke vil tro og ikke vil at andre skal tro. Så de er redde for å lette på lokket og kikke inni. Under Den kalde krigen pleide USA å gjøre nettopp det. De lettet på lokket og kikket inni. Men i dag vil de ikke gjøre det. For nå har vi en postmoderne verden og det er ikke fakta som teller, det er narrativer» (The Duran, Youtube 17.03.24).
For å kontrastere slike angelsaksiske dissidenter med noen norske interventer sakser jeg noen narrative fakta over to helsider i Aftenposten 16.03.24: «Russland sliter fortsatt med et lavt produksjonsvolum fra før invasjonen startet», sier Palle Ydstebø, oberstløytnant ved Forsvarets høgskole. «Russland har lagt om til krigsøkonomi», skriver avisen, og viser til at Russland får våpen fra Iran, Syria og Nord-Korea. «Ifølge en kilde i NATO, som CNN har snakket med, har Russland fått minst 6700 kontainere med ammunisjon fra Nord-Korea. Den ukrainske offiseren Tatarigami har funnet at det trolig dreier seg om over 1,5 millioner artillerigranater» (mine uth.).
Etter det avskyelige terrorangrepet i Moskva 22.03.24 – som gjør like stort inntrykk i Russland som Twin Towers gjorde i USA i 2001 – hevder EU- og NATO-pressen nærmest enstemmig at IS står bak. En avvikende røst er militæretterretningen i Kiev, ledet av den russiskfødte terroristen Kyrylo (Kirill) Budanov, som umiddelbart la skylden for Crocus City på Russlands president Vladimir Putin. Den tesen finner også en viss gjenklang i vesten. Tesen om IS propageres for eksempel av hovedlærer i etterretning ved Forsvarets Høgskole Tom Røseth: «IS er ikke det eneste sporet, man kan ikke utelukke andre aktører. Han minner om den gamle historien om at Russland utfører terrorangrep på egen jord for å samle befolkningen .. Gitt grusomhetene de utfører i Ukrania kan det ikke utelukkes, men nå er det mest sannsynlig at IS står bak. Det blir interessant å se hvordan de spinner dette videre, sier Røseth.» (NRK.no 23.03.24, min uth).
Så selv vitenskapen spinner på narrativet, in casu Forvarets Høgskole. I skrivende stund vet ingen helt sikkert hvem som sto bak terroren. Men det faktum at terroristene flyktet fra Moskva og ble tatt ved grensen til Ukraina, hvor håndpengene også kom fra, gir unektelig mat for tanken. For USA hevdet umiddelbart (etter 55 minutter) at dette har ikke noe med Ukraina å gjøre.Hvordan kunne USA vite det, om de ikke selv sto bak?
For ikke å bruke saksen på russiske kilder (de lyver jo, sies det), så finner jeg frem en artikkel fra 12.03.24 hos CNN, en kanal som knapt er russiskvennlig:
«Russland synes å være på god vei til å produsere nesten tre ganger mer artilleriammunisjon enn USA og Europa til sammen .. Russland produserer alene omtrent 3 millioner artillerimissiler årlig .. USA og Europa har samlet bare kapasitet til å sende ca. 1,2 millioner missiler årlig til Kiev, sier en ledende europeisk etterretningsrepresentant til CNN. Den amerikanske forsvarsindustrien har som mål å produsere 100 000 artillerimissiler månedlig innen utgangen av 2025 – mindre enn halvparten av månedlig russisk produksjon nå – og selv det målet er utenfor rekkevidde når $60 milliarder støtte til Ukraina settes på stallen i Kongressen».
Men det er lenge til utgangen av 2025, og det er ikke gitt at Ukraina overhodet består som stat om seks måneder, enn si om to år. Så kriserammede Russland er kanskje ikke helt avhengig av våpenhjelp fra Nord-Korea, Syria og Iran, slik Aftenposten fremstiller det.
Russland har heller ikke innført krigsøkonomi. En krigsøkonomi innebærer i krig at staten med hård hånd rekvirerer våpen fra fabrikkene og mobiliserer arbeiderne til fysisk overanstrengelse for knapp sultelønn med rasjonering på nødvendighetsartikler. En krigsøkonomi er en planøkonomi.
Russland moderniserte mellom 2010 og 2020 den kjernefysiske triaden (luft, sjø og land) innenfor løpende budsjetter, uten øremerkede bevilgninger. Det gjorde ikke NATO, som kjernefysisk er akterutseilt i minst 10-20 år fremover, regnet fra 01.03.2018, da bomben sprang med offentliggjøring av super- og hypersoniske missiler.
USA betaler astronomiske, for ikke å si kosmiske beløp for selv mindre forbedringer i arsenalene, og europeisk militær og industriell kapasitet er nærmest uttømt under sanksjonsregimet. Europa har sovet under den kjernefysiske paraplyen siden NATOs dannelse i 1949. Det er i dag Europa som fantaserer om å etablere krigsøkonomi, i frykt for å komme i knipe mellom et sterkt Russland og et fraværende Amerika.
Russland har innenfor løpende budsjetter utviklet en rekke nye leveringsmidler (landbaserte, havbaserte, undersjøiske og luftbårne) med supersoniske og hypersoniske hastigheter på mellom 10 og 27 Mach, flere med nær ubegrenset rekkevidde for multiple og individuelt målsøkende, styrbare og treffsikre stridshoder, konvensjonelle og kjernefysiske, som NATOs luftvåpen ikke har den ringeste mulighet til å forsvare seg mot eller stanse.
Russland har i dag og i praksis den førsteslagskapasitet som USA var alene om fra 1945 til 1960, da Russland med sine bragder i verdensrommet plutselig nådde kjernefysisk paritet (Sputnik 1957 og Gagarin 1961). Paritet er nå en svunnen drøm for NATO. Men Russland har ingen planer om verdensherredømme. Den planen var amerikansk og er ikke forlatt, men den er utgått på dato.
Det russiske forsvarsbudsjettet ligger i dag på ca. $66 milliarder. Det amerikanske forsvarsbudsjettet er på $850 milliarder, nesten 13 ganger høyere enn det russiske. Amerikansk suveren statsgjeld (inkludert inflasjonsdrivende underbudsjettering) ligger på $34,5 billioner. Tilsvarende tall for Russland er $326 milliarder, sammenlignbart med de russiske pengene EU og NATO har beslagt og helst vil forære til Ukraina. Billioner er større enn milliarder.
EU-landene hadde i 2023 en samlet økonomisk vekst på 0,7 prosent og synkende (kilde: statista.com pr. 25.03.24). Russland, som er i krig, som i 10 år har vært rammet av 10-20 tusen sanksjoner fra EU og NATO-landene, og som er frosset ut av det ikke så gode selskap, hadde i 2023 en økonomisk vekst på 3,5 prosent. Den veksten ventes å stige dramatisk i løpet av året. Russland har mangedoblet sin handel med land utenfor NATO og EU, og importerer ikke våpen fra Kina. Russland har en blomstrende økonomi, en økonomi preget av investeringspress. Den russiske befolkningen er optimistisk og tror på fremtiden. Slik er det ikke lengre med europeerne, som er på vei inn i en dyp manisk depresjon.
Om internett, sosiale medier, NGOer og regimeskifter
Internett hadde allerede i noen få tiår fungert som et lokalt intranett for det amerikanske militæret, da sovjetkommunismen avskaffet seg selv i 1991. Det året ble internett gjort tilgjengelig for offentligheten. For plutselig dukket det opp veldig mange nye stater og vaklende regimer med autoritære tilbøyeligheter og dårlige minner fra Sovjet-dominansen.
The long farewell
USA har i åtti år – siden 1945 – verden over bestrebet seg på å erstatte frihet med tvang, demokrati med diktatur, folkerett med dominans (FN versus rules based order), allierte med vasaller og marionetter, berettigede statsakter med «fullskala invasjon», ytringsfrihet med munnkurv, fred med krig, vold og tortur, sannhet med løgn.
Denne lange bølgen har et mål (berikelse av de rike), noen arbeidsfelter (sivilsamfunn, millitær maktprojeksjon, myk makt, klima, helse og vaksiner, kulturimperialisme, og noen metoder.) Det fører for langt å analysere målet, arbeidsfeltene og alle metodene, men la meg forfølge en av metodene, den som i dag klarest fremstår som Woke: Kampen mot det frie ord.
Kampen mot det frie ord
De sytten amerikanske sikkerhets- og etterretningstjenestene kom i 1991 på den lyse ideen at ytringsfrihet over internett, skapt og understøttet av CIA-, Soros- og Kongress-finansierte NGOer, konsulater og universiteter i tidligere kommunistdominerte land og tidligere europeiske kolonier, var eksplosivt mye mer effektivt for regimeskifte og sikring av amerikansk hegemoni enn kanonbåter og invasjonsstyrker, til en brøkdel av prisen.
Og ikke bare for å hisse misfornøyde befolkninger til massehysteri og statskupp i Sentral-Asia og Midt-Østen, men like mye for å sanke støtte til krig mot gjenstridige regimer blant nølende allierte befolkninger i NATO og EU, under påskudd av å fremme demokrati, likestilling og menneskerettigheter mot barbariet. Amerikansk hegemoni var truet i en tid da USAs andel av verdens brutto nasjonalprodukt fra 1945 til i dag så vidt jeg forstår var redusert fra 60 til 20 prosent: Bruk språket mot folket, tenkte de amerikanske sikkerhetsstrategene: Fôr dem med fortellinger! Fortellinger formerer seg som ild i tørt gress. La folkets misnøye og undring gjøre jobben for oss med frie ytringer!
La det synke inn i de tusen hjerter: Alt du har kjært, og alt det som gjør livet verd å leve, er skapt av amerikanske sikkerhetstjenester som CIA, Pentagon og NSA med flere (og jeg har sikkert oversett enda flere): SMSer, MMSer og E-poster, tradisjonelle og sosiale massemedier, Telegram-kanaler, WhatsApp, Netflix, HBO, strømmetjenester, Facebook, Instagram, Snapchat, Krigsspill, Kunstig intelligens, og gratis pornografi for alle aldersgrupper og identitetsminoriteter. Alt sammen er skapt av, driftet av, og konsentert og potensiert innerst inne i Dypstatens ormebol av et amerikansk mafiaoligarkat.
Alt det som gjør aviser til ukeblader, alt som senker globale kunnskapsnivåer mot null og eliminerer boklesning, alt som forvandler oss til analfabeter og reduserer oss til dyr, er skapt av og driftes av de transnajonale Engulf & Devour, av CIA & co. Enkle mennesker er enkle å kontrollere. Systemet er driftet i frihetens navn av president Bill Clinton, president Obama, kandidat Hillary Clinton, president Biden, av folk med enorm skjult makt, finansiert av det amerikanske donor-oligarkatet, som kontrollerer den amerikanske Kongressen, the Hill and the House.
Innenfor dette frihetens øyeblikk faller to Irak-kriger (1991 og 2001, som la grunnlaget for IS – et CIA-produkt), Krigen mot Jugoslavia i 1999, to kriger mot Russland i Tsjetsjenia (1996 og 1999-2001, anført av importerte og fanatiske fremmedfundamentalister), Krigen mot Afghanistan (2003-2021, som la grunnlaget for Al-Qaida, der USA på åttitallet hadde rekruttert fundamentalistiske mujahedin mot progressive krefter (på råd til president Carter fra rådgiver Brzezinski, han med sjakkbrettet), Roserevolusjonen i Georgia 2003 (CIA-agenten Saakashvili mot postkommunisten Shevardnadze), Georgias angrepskrig mot Abkhasia 2008 (Saakashvili og CIA), Oransjerevolusjonen i Ukraina 2004/05 (CIA-agenten Jusjtsjenko mot folkevalgt oligark Janukovitsj).
Hele Den arabiske våren – CIAs stygge stebarn – faller inn under frihetens øyeblikk, da Facebook og lignende gift ble droppet fra kosmos over intetanende islamske befolkninger: Tunis, Libya, Algerie, Egypt, Jemen, Syria, Libanon, Hamas i Gaza, Kosovo i Serbia. Tapstallene går opp i millioner av fredelige sivile som vi har drept. Alt for å sikre USAs globale hegemoni eller, som et minimum, kontrollert kaos i vanskelige områder hvor Russland eller Kina ellers kunne tenkes å få et fotfeste.
Hele denne første bølgen av det amerikanske mafiaoligarkatets kamp mot fred i verden og mot styre ved lov, har en lang forhistorie. Den forhistorien begynner med Europas deling i 1945, Harry Trumans tohodede CIA i 1948 (spionasje og fordekte militære intervensjoner), begynnelsen av Den kalde krigen (Kennans containment), NATO fra 1949, McCarthy-tiden på femtitallet (kommunistjakt bak hver busk), Bush’ Patriot Act (Krigen mot terror med dens kriger fra 2001), og målsettingen om å erstatte det europeiske koloniveldet med universelt amerikansk verdenshegemoni under The Unipolar Moment (1991-2022). Den forhistorien utelates her av plasshensyn, men er fullt tilgjengelig, berømt og beryktet gjennom noen tusentalls gode bøker og titusenvis av gode artikler fra åpne kilder.
Denne første fasen av Dypstatens aggressive ytringsfrihet i alle medier varte fra 1991 til 2014, da et overveldende flertall av befolkningen på Krim plutselig, og for noen uventet, stemte for gjenforening med Russland.
Dét var et sjokk for desinformasjonsindustrien. Et sjokk sammenlignbart med utskytningen av Sputnik i 1957, som førte til bilateral kjernefysisk paritet. Det ble klart for de amerikanske pengetellerne at man hadde nytte av aggressiv ytringsfrihet bare i misfornøyde befolkninger verden over, men at man trengte sensurerte, styrte og kontrollerte medier (tradisjonelle og sosiale) i fornøyde befolkninger som mangler forståelse for verdien av amerikansk hegemoni, og i skeptiske befolkninger som tenderer mot høyrepopulisme eller nasjonal suverenitet i allierte land som Italia (Salvini) Frankrike (Le Pen), Spania (Vox), Hellas (Syriza), Tyskland (AfD) og ikke minst i USA selv (MAGA).
Den andre fasen av CIAs bruk av ordets makt mot demokrati og fred innebærer derfor aggressiv ytringsfrihet paret med sensur, projisering av narrativer, delegitimisering, demonisering og kansellering. Under denne andre fasen av CIAs kamp mot demokrati, fra 2014 til i dag, finner vi kuppforsøk i Hviterussland (Tikhanovskaja), Venezuela (Juan Guaidó), i Tyrkia mot Erdogan(Gülen), krigen mot Syrias Bashar al Assad (som ble forpurret av Russlands Putin i 2015), delegitimisering av valgte regjeringer i USA (Trump), i Ungarn (Orbán) og Slovakia (Fico), i skrivende stund i Georgia (mot president Zurabishvili, nok en påbegynt NATO-orientert roserevolusjon), NATO-orientert manipulering av politiske prosesser i Moldova (Maia Sandu), Finland i NATO (Sanna Marin), Sverige i NATO (takk Carl Bildt), Estland (Kaja Kallas), Armenia (statsminister Pashinjan), Latvia og Litauen. Listen kan forlenges, men dét kan ikke denne artikkelen.
USAs lange kamp mot frihet og demokrati under The unipolar moment (1991-2022) anvendte en rekke mekanismer:
- Sentraliserte og kontrollerte massemedier underlagt den amerikanske Dypstaten. USA hadde for 40-50 år siden omtrent 60 ulike mer eller mindre uavhengige mediekorporasjoner, eid av oligarker. De er nå redusert til seks hus, eid av rike menn og koordinert med Kongress-komiteene, presidentadministrasjonen og etterretningstjenestene, slik at budskapet i massemediene (fjernsyn, aviser og radio) er enstemmig i USA og Europa.
- Sosiale medier, eid av verdens aller rikeste menn (Bezos, Zuckerberg osv.), samarbeider tett med CIA, NSA og Kongress-komiteene, og luker ut skadelige tanker og budskap, feier ut nesten alle skadedyr.
Tradisjonelle medier er i sin helhet underlagt sensur i Norge, Europa og USA. Hvor du enn snur deg, får du det samme strømlinjeformede budskapet. I USA, men mindre i Europa, møter sensuren en viss motstand (for eksempel hos ytringsfrihetsfundamentalisten Elon Musk for Twitter X og dissidentkanalen Judging Freedom, Judge Napolitano på Youtube). Årsaken er at USA politisk er delt i to, mens EU er nesten helt enhetlig og byråkratisert. Et europeisk unntak i England er The Duran (samarbeidet mellom Alex Christoforou og Alexander Mercouris). I Norge har vi ikke andre små oaser for fritt ord enn steigan.no og noen få individuelle, aktverdige intellektuelle bloggere, som i den store sammenheng samlet spiller en liten og ufarlig rolle.
Denne desinformasjonsindustriens koordinering med Dypstatens mørkeste og hemmeligste irrganger og ormebol er illustrert, dokumentert og analysert av blant andre Mike Benz, tidligere viseminister for internasjonal kommunikasjons- og informasjonspolitikk under Trump-administrasjonen, som nå leder organisasjonen Foundation for Freedom Online. Denne desinformasjonens mekanismer og forgreninger bygges på aggressiv overvåkning, automatiserte algoritmer og inhuman kunstig intelligens: Storebror ser deg.
Mike Benz’ bidrag foreligger på en rekke plattformer, blant mange for eksempel disse:
Woke goes public 2014–2024
Den nye bipartiale neokonservative statsfilosofien har vært rådende i USA siden 1991. To av av dens forløpere var Ronald Reagan og Margareth Thatcher. Det teoretiske fotarbeidet ble i nyere tid gjort av William Buckley jr., Dick Cheyney, Madeleine Albright, Paul Wolfowitz og Zbignew Brzezinski, folk av et visst format, fulgt av ynkelige epigoner som Antony Blinken, Jack Sullivan og den illevarslende Victoria Nuland. Hovedmålet har vært å bevare og spre USAs truede globale hegemoni med absolutt alle midler.
Denne nye statsfilosofien er postmodernistisk i den forstand at den produserer og propagerer løgnaktige fortellinger hevet over kritisk og informert diskusjon, og som sådan har den på få år spredt seg til Europa under dekke av atomparaplyen. Vi må gjøre som amerikanerne sier, ellers kommer russerne og tar oss. I andre henseender er den mye eldre, og går tilbake til det britiske imperiets tapte verdensherredømme etter Andre verdenskrig. En sentral faktor har vært kontrollen over de tradisjonelle mediene, som nevnt ovenfor.
Men rundt 2014 går Woke public og vi får fenomener hos menigmann som kanselleringskultur, krenkingskultur, identitetspolitikk, matangst, klimafrykt, vaksine-pushing og et avskaffet offentlig ordskifte.
Kanselleringskultur
Ved noen universiteter har man sluttet å undervise i Shakespeare og Dostojevskij. Shakespeare skrev nedsettende om jøder og Dostojevskij sies å være en storrussisk sjåvinist. Han skrev riktignok en bok om «De fornedrede og krenkede» i 1861, men det hjelper ikke. Kort etter at Weinstein ble dømt for tafsing i USA, mistet Norge sin mest talentfulle politiker, Trond Giske, fordi han var så flink til å danse. Kanselleringskulturen skled ned Atlanterhavsbakken på noen få uker. Å dytte noe tibake opp Atlanterhavsbakken, er et evig og fåfengt sisyfosisk arbeid.
Selv jeg, som på nittitallet hadde klippekort i og inntekter fra den nå åndsforlatte nasjonale pressen, jeg kommer ikke lengre til orde, og møter ansikter fortrukne i angst og vantro avsky fordi jeg mener noe annet enn det som bys oss av Joe Biden.
Biden finansierer hver dag Israels folkemord mot palestinerne, han kan stanse folkemordet ved å ta en telefon til Netanyahu. Men Biden er svak og senil og det er ikke ham som styrer USA. Hva kan være bedre for Dypstaten enn en senil president som gjør det han får beskjed om? Problemet er bare å få ham gjenvalgt. Israels folkemord kontrolleres av den jødiske lobbyen AIPAC i USA, som har bestukket et stort flertall av representantene i den amerikanske Kongressen. Israel gjentar det folkemordet som vi andre utkjempet Andre verdenskrig for å overvinne. For å preisere: Jeg liker både jøde og greker – og enkelte kristne – men jeg steiler over israelere i apartheid-staten Israel.
Og ingen i Europa protesterer kraftfullt, for ingen tør å legge seg ut med USA, nå det svakeste imperiet vi har sett siden britenes tap under Suez-krisen 1956 og Tyrkias svekkelse før Første verdenskrig. Haakon Lie og Jens Christian Hauge sørget for å selge tungtvann til Israel i 1958 for at landet skulle utvikle atomvåpen. Vi handler fortsatt med Israel og vi har ikke stengt ambassaden der. Vi protesterer for all verden, men følger med på ferden.
Krenkingskultur
I Norge styrer flertallet. Flertallet er stort, og har for lengst gått woke. Flertallet sanker stemmer ved sin godhet, ved blindt å støtte såkalte minoriteter. De minoritetene har for lengst alle sine rettigheter sikret ved lov, og bør ikke hisses opp av stemmesankere i de politiske partiene. Kvinner har stemmerett og likelønn, og tjener de mindre enn menn, har de valgt feil yrke og utdannelse, og har seg selv å takke.
Diskriminering på grunnlag av religion, kjønn, rase, nasjonalitet og legning er forbudt og kan rettsforfølges etter gjeldende lov. Dette er ikke noe å fingere politikk over. På Karl Marx’ tid, under romantikken, hadde vi en arbeiderklasse som godt visste hvem som eide fabrikkene og styrte landet. Ingen er så fattige og verdige som «Fattige folk» hos Dostojevskij eller under «Hard Times» hos Dickens. Første bind av Marx’ «Kapitalen» er en milepæl i engelsk sosialhistorie.
Men under Woke-ideologien er fienden blitt usynlig. Det perfide i budskapet fra WMF Davos er at den tiendedelspromillen som eier alt og styrer oss alle, hisser imaginære fornedrede og krenkede minoriteter opp mot imaginære flertall, med potente virkemidler som hashtag-mobilisering over sosiale medier. Den imaginære klassekampen mot alt og intet henter sin emosjonelle kraft fra det gode i hjertene våre, og retter den mot oss selv. Vi står i en hobbesiansk alles kamp mot alle uten å få øye på fienden, som har gjemt seg godt bak alle gode saker.
Ukrainske flyktninger har det verre enn alle andre flyktninger, og kommer derfor gratis og først i alle køer, fordi det politisk korrekte Norge støtter folkemorderen Zelenskij, som ofrer en million unge ukrainere for at Biden skal vinne valget i USA i november 2024. En god general kapitulerer når han har tapt en krig. Zelenskij er en quisling som lar USA og 50 støttespillende stater (blant dem Norge) føre en tapt krig mot Russland i landet hans, på bekostning av hans egen befolkning, som kunne vært spart. Han bærer også den største delen av ansvaret for at Ukrainas befolkning er redusert fra 52 millioner i 1991 til omtrent 20 millioner i dag (min utregning). Det er svært mye bedre å være ukrainer i Norge enn ukrainer hjemme hos Zelenskij. Det er tilsvarende mye bedre å være ukrainer i Russland, som har absorbert og tar seg av 7-8 millioner av dem. Italia er en stat med en mafia. Ukraina er en mafia med en stat.
Identitetspolitikk
Dette er et tema jeg kvier meg sterkt for å berøre. Det krenker min naturlige bluferdighet. Jeg sier med min mor: Kjærligheten mellom to mennesker er noe rent og vakkert noe, som vi snakker om så lite som mulig. I et land jeg vet om, kan man i enkelte delstater irreparabelt kjønnsoperere og hormonbehandle barn i småskolealder, mot foreldrenes ønske, etter en juridisk betryggende saksgang til barnets beste og hensyn tatt til vurdering fra psykologer, sosionomer, sykepleiere, pedagoger og andre salgbare eller fanatiske eksperter. Individuell galskap er psykiatri, men kollektiv galskap er sosiologi eller politikk, og i begge fall Woke.
Vi har avtalefrihet i Norge. Alle par kan inngå juridisk bindende avtaler om felles seng og bord, felleseie eller særeie, og gjensidig arverett for egne og andres barn. Samkjønnede er like for norsk lov, og hvis Kirken har innsigelser, kan den ordne opp selv. Samkjønnede ekteskap er strengt tatt et teologisk lærespørsmål, ikke noe politikerne skal fingre med.
I Tyskland kan du skifte kjønn ved å fylle ut et skjema på internett. Men bare én gang i året. Ordnung muss sein. Jeg mener å ha sett en video av Jonas Gahr Støre og Raymond Johansen svinse rundt i Oslo sentrum med korte rosa vippeskjørt og hårete, bare legger. Kanskje jeg husker feil. Dem om det, men har slikt noen som helst offentlig interesse i et land som skal styres av stat og kommune?
Hvilket land har det sterkeste, mest moderniserte og kamptrente forsvaret? Hvilket land får mest ut av forsvarskronene? Hvilken verdensdel er akterutseilt og i panikk for at USA eventuelt trekker seg ut av NATO? Hvor er det demokrati? Hvor styrer byråkrater og mafiaoligarkater? Kan det være i EU og NATO? Hvilket utenforstående land finansierer folkemordet i Palestina? Hvilket imperium styrer verden rett mot Tredje verdenskrig?
Disse retoriske spørsmålene illustrerer at Woke nå er blitt utøvende og rådende statsfilosofi i Norge og i NATO og EU. For politikerne svarer verken sant eller riktig på disse spørsmålene. Avisene skriver verken sant eller riktig om disse sakene. Selv vitenskapen strekker våpen overfor disse problemstillingene, ikke minst ved Forsvarets høgskole. Woke som folkelig tidsånd representerer forenkling av alle vanskelige spørsmål, flertallsdiktatur over minoriteter, kansellering av selvstendig tenkende, politisk knefall for USA og EU, bortfall av norsk historie og kultur, et godhetstyranni og en nesten ufattelig evne til blindt å tro på tull. Woke er løgn i destillert form. Løgn er sannhet, krig er fred.
Disposisjon
Jeg lærte på skolen at en stil har en innledning, et innhold og en konklusjon som, begrunnet i innholdet, belyser innledningens problemstilling. Pål Steigan skriver i sin innledning at min artikkelserie om oppvekst i Norge, reprodusert etter 25 år på steigan.no, er en tidlig analyse av de prosesser som førte til at Norge gikk Woke.
Konklusjon
Oppvekst i Norge er et like stort problem nå som for 25 år siden, nemlig uvitenhet, kulturtap og vold. Intet av det som er gjort på 25 år av anvendt pedagogikk og psykologi har endret noe som helst. Alt det Stortinget har gjort for å bedre oppvekstkår i Norge kan betegnes som underdanig og lydig postmoderne forskning, tidsåndstenkning og maktmisbruk. Dette har Stortinget gjort mot barn, de mest nysgjerrige, lærevillige og lærenemme av alle Guds skapninger. Selv foretrekker jeg ordet løgn. Løgn og bedrag er den mest treffende betegnelsen på norsk politikk under den postmoderne statsfilosofien.
Stemmerett i valg på styrende organer krever et minimum av kunnskaper. Ansvaret for kunnskap hviler på skolen, og skolen styres av Stortinget. Noen har glemt å lære de unge det som trengs for å kunne kreve stemmerett. Noen har glemt det, og det er på Stortinget de har sittet, de som har glemt det.
De som ikke forstår hva jeg sier, og som ikke ser at jeg har dokumentert det, de vet selv for lite, og beviser derved min tese. De er ikke meningsberettigede og har forspilt sin injurierende kraft.
Nordmenn er historisk kjent som et kongetro folk. Nordmenn er snille og de er glade i fedrelandet. De respekterer Grunnloven og Eidsvold 1814 (i den grad de husker slike fjerne forhold). Nordmenn stoler på politikere fra eget og andres parti, for de sitter jo tross alt på Stortinget og vil Norge vel. Nordmenn stoler på at Regjeringen og våre allierte vil beskytte oss mot de forferdelige russerne og den reinkarnerte Adolf Hitler over grensen ved Storskog. Nordmenn tror på det som skrives i avisene, det som sies i radio og vises på fjernsyn. Det norske folket er ikke hemmet av fornuften. Folk tror antagelig at hvis vi innfører den norske grunnloven i Kongo i morgen, så blir det like fint i Kongo i overimorgen som det er i Norge i dag, like fint å jobbe som å danse…
Hvor går vi?
Er Woke en bølgetopp som følges av en bølgedal? Eller er Woke den nye normalen? Dette er et viktig spørsmål. For den Woke-politikken vi fører i USA og Europa fører med logisk nødvendighet til Tredje verdenskrig, til et globalt israelsk Armageddon.
Men nå er det heldigvis slik at verdenspolitikken i motsetning til vanlige syllogismer aldri følger logikkens strenge lover. Virkeligheten har en uvane med å manifestere seg. Selv om en avskyelig folkemorder som Netanyahu i teorien kan tenkes å trykke på den gale knappen, trekker kreftenes parallellogram egentlig i en helt annen og mye hyggeligere retning. Vi kan nesten trygt innta en avventende optimistisk holdning.
De europeiske kolonimaktene holdt verden i et knipetak i bortimot 500 år, med sine rov og sine folkemord. Etter Andre verdenskrig overtok USA den hvite manns byrde, men kjemper på vikende front. Resten av verden har utviklet seg under åket, under våre lederes brutale og tanketomme tåketale, og finner sammen mot ondets rot.
Gamle uvenner i Sør-Amerika, Afrika, Midt-Østen, Sentral-Asia og Østen ser at de har felles interesser mot Det Kollektive Vest. Det Globale Sør reiser seg mot de brutale imperialistene (mot oss, altså), de gjør opp seg imellom i lokal valuta og forener seg, i det raskt voksende handelspolitiske BRICS, nå med 11 medlemmer og kanskje 80 land på vent, i den omfattende Shanghai-gruppen (SCO – internasjonal politikk, forsvar, sikkerhet, økonomi) dannet av Russland og Kina i 2001, med 80 prosent av den eurasiatiske landmassen, 40 prosent av verdens befolkning og 20 prosent av globalt BNP), i den økonomiske Eurasiatiske union (Russland, Kasakhstan, Kirgisistan, Hviterussland og, inntil videre, Armenia), Den kollektive sikkerhetspakten (CSTO, Russland, østeuropeiske, kaukasiske og sentralasiatiske stater, en østlig NATO-kopi med sin egen paragraf 5) og i den transport- og handelsorienterte Kaspi-konvensjonen av 2018 (fem stater med kyst til Kaspi-havet).
Disse sammenslutningene, som domineres av Russland og Kina, har veier og belter (øst-vest og nord-sør), nye finansinstitusjoner, større befolkninger, mer penger, større produksjonsbase og ildkraft, nye handelsruter, sikre forsyningslinjer, en ny optimisme.
Alle ser de at vi står overfor Den nye verden, en verden av samarbeidende enkeltland. Den som først heiste flagget, i München i 2007, siden sterkere hvert år, fulgt av handling, fulgt med beundring av åtte milliarder i verden rundt oss, er diktatoren Vladimir Putin. Vi kan kanskje håpe at Kina vil prøve å tale Vesten til fornuft etter at vi kansellerte et europeisk Russland vi trenger. Putin har satt Europa sjakk ved å spille Kina ut mot USA på det geopolitiske sjakkbrettet. For fire-fem år siden hadde Putin 52 av 54 afrikanske statsledere på besøk hos seg i Kreml. Noe har lenge og i all stillhet vært i gjæring.
Kanskje Gunnar Skirbekk mot alle odds likevel har rett, kanskje moderniteten fortsatt har en vei å gå, et slag å slå, om ikke nettopp med batongen, mot en himmel full av stjerner ..
