oss 100 kroner!
Dette er 106. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
12. februar
Det er mange måter å juge på. NATO-mediene kjenner dem alle. Det å tie om vesentlige forhold, lie by omission, er den vanligste.
Nå påstår de mer eller mindre ordrett at Trump oppfordret Russland til å angripe NATO-land mens han var president. Men faktum er at Trump var misfornøyd med at NATO-land brukte for lite penger på forsvar og derfor presset NATO-land til å ruste opp.
I det tilfellet som NATO-mediene nå fråtser i var det sånn at han samtalte med lederen for et stort NATO-land (han sa ikke hvilket). Og for å få dette landet til å bruke mer penger på ‘forsvar’, dvs. innkjøp av USA-produserte våpen, sa han at USA ikke vil forsvare dette landet hvis Russland skulle finne på å angripe det. Deretter sa Trump at han ville si til Russland/Putin at de kan «gjøre som de vil» (NRKs oversettelse) med dette landet hvis det ikke betaler for seg.
Poenget er for det første at Trump sa dette til lederen i et NATO-land, ikke til Russland/Putin. For det andre, og enda viktigere, sa Trump umiddelbart etterpå at denne trusselen fikk landet til å punge ut til sitt forsvar. «And the money came flowing in». Trump fortalte altså, på sin måte, at han hadde lyktes med å få dette landet til å bevilge mer penger. Men denne avgjørende uttalelsen klippet blant annet NRKs Dagsrevyen bort.
Dette vises mot slutten av denne videoen.
NATO-mediene er i panikkmodus av flere grunner. 1. «Faren» for at Trump blir president og avslutter den skammelige krigen der NATO bruker Ukraina i et forsøk på å ødelegge Russland. 2. At de så og si allerede har tapt krigen. 3. At de taper kampen om verdensopinionen, fordi verden både ser NATOs kyniske bruk av Ukraina, og at ledende NATO-land faktisk støtter Israels pågående folkemord på palestinerne.
13. februar
Hver dag blir vi nå indoktrinert med, gjennom NRK og andre medier, NATO-mediene, at Russland og Kina er farlige og slemme.
Hvor kommer disse påstandene fra? De kommer særlig fra den militære etterretningstjenesten i Norge. Problemet er at den knapt kan kalles norsk, da den i stor grad blir styrt av USA. Og derfor lukker den øyner og ører for det landet som er farligst både for Norge og verden, nemlig USA, mens den overdriver andre farer.
I går fikk et slikt ekkokammer igjen boltre seg med skremselspropaganda både på Dagsnytt 18 og Dagsrevyen, uten så mye som EN kritisk stemme. Slik indoktrineres vi til å hate og frykte andre land og folk. Det er hjernevask.
14. februar
Biden skal nylig ha kalt Netanyahu for en drittsekk. Det er jeg enig i. Men hvorfor levere våpen til en drittsekk? Nå er det sjølsagt ikke Biden som styrer USA. Men så lenge han er president er han likevel ansvarlig.
Handlinger betyr mer enn ord. Det hjelper ikke hvor mange besvergelser Biden, Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide og andre vestlige ledere kommer med så lenge de fortsetter å levere våpen til Israel (Norge er dessverre medansvarlige for at Israel får våpen, gjennom Nammo). Så lenge vestlige ledere oppfører seg sånn underminerer de Vestens, dvs NATO/EU-landenes posisjon i verdenssamfunnet. En posisjon som var svekket fra før.
Hvis Vesten hadde hatt ansvarlige ledere hadde det ikke blitt krig i Ukraina og da hadde de for lengst sørget for en varig løsning på konflikten mellom Israel og Palestina.
15. februar
«En russisk president som har stormaktsambisjoner», sa en forskrekket Åsa Vartdal på Dagsrevyen i dag mens hun intervjuet Jonas Gahr Støre.
Slik røpet hun en mentalitet som er typisk for tenkningen, hvis man kan kalle det tenkning, innen vestlige eliter og blant deres papegøyer i mediene og andre steder. En skadelig og farlig mentalitet som går ut på at Russland ikke skal ha makt eller innflytelse i verden til tross for at Russland var en stormakt allerede før USA oppsto. Ja, Russland er faktisk dobbelt så stort som USA, eller omtrent like stort som USA og Kina til sammen.
NATO-landenes ledere hadde i det minste respekt for Sovjetrussland. Respekt for Sovjetrussland, men ikke for Russland. Nå har Russland satt seg i respekt. Men det er tragisk at det måtte skje ved å invadere Ukraina. Hvis vestlige ledere hadde hatt respekt for Russland hadde det ikke skjedd.
Seinere samme dag:
11. desember ble det kjent at Norge, sammen med Storbritannia, skal lede et prosjekt for å styrke Ukrainas sjøforsvar.
«Storbritannia, Noreg og andre land vil hjelpe Ukraina med å styrke tryggleiken langs kysten og til havs. Ukraina skal få støtte til å byggje ein varig maritim kapasitet, seier forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp)».
I dag ble det kjent at nok et russisk krigsskip har blitt senket. Dette syns Jens Stoltenberg var flott, og han ga Ukraina, eller Kiev-regimet æren for det. Han sa at det var et bevis på regimets effektivitet. Vi må derfor gå ut ifra at Norge var involvert i senkningen av det russiske krigsskipet.
Ja, også NRKs Morten Jentoft sa at Norge kan ha vært involvert i det. Sjekk dagens Dagsrevy 10:23.
https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202402/NNFA19021424/avspiller
Russland vil ikke se på Norge med velvilje når denne krigen er slutt.
Seinere samme dag:
Et monument som viser hvor mye Russland gjorde for å få gode forbindelser til USA de første åra Putin regjerte. Det i midten symboliserer en tåre.
USA ‘takket’ ved å ‘gjemme’ bort monumentet. Derfor er det få i Norge som kjenner til det. Russland ga også USA adgang til baser som USA brukte under krigføringen mot Afghanistan etter 9/11. Det må være det sterkeste beviset på godvilje fra Russlands side. Men det eneste Russland fikk tilbake var stadig nye provokasjoner, også etter at Russland i 2007 sa STOPP.
USA visste hva de gjorde. Ikke tilgi dem.
Seinere samme dag:
Tucker Carlsons intervju med Putin har vist oss at norske journalister, redaktører og politikere mener at det kun er Putin, og visse andre som de misliker, som skal få kritiske spørsmål. Ikke for eksempel Stoltenberg og Zelensky.
«Hvorfor fikk han intervjue Putin», spurte NRK i dag i podcasten ‘Oppdatert’. Men de nevnte ikke at Carlson også har spurt om å få intervjue Zelensky, uten å få tillatelse.
Jeg tror Carlson hadde stilt mer kritiske spørsmål til Zelensky og Stoltenberg, hvis han hadde fått lov til å intervjue dem. Men hans spørsmål til Putin var likevel mer kritiske enn NRKs spørsmål til Stoltenberg og Zelensky. Skjønt, det skal da heller ikke mye til.
Seinere samme dag:
USA har plassert militære tropper på Kinmen (den røde prikken), en øy som er ti kilometer fra Kinas fastland, men tusenvis av kilometer fra USA. Slik opptrer land som ønsker å provosere fram en krig.
16. februar
Forskjellen mellom vestlige ledere på den ene siden og Putin og Xi Jinping på den andre siden:
De to siste har den fordelen at de ikke har noen over seg (jeg tror det kanskje kan sies om Indias Modi også). De har sjølsagt et kollegium rundt seg, inkludert statistikere, økonomer, militære og andre eksperter og rådgivere. Men de har det siste ordet, bortsett fra i de tilfellene de får mange i kollegiet mot seg. Da kan de velge å føye seg, for ikke å skape for mye misnøye, som kan lede til det man kaller palassrevolusjon.
Jeg sier ikke dette fordi jeg ser på Russland og Kina som forbilder. Men de er i det minste uavhengige land, mens eksempelvis Norge har USA/NATO/EU over seg og USAs presidenter har våpenindustrien og andre over seg. Kanskje til og med Israel over seg, kan det se ut som. Dette er det naturligvis viktig å være klar over, uansett hva man mener om de enkelte landenes ledere og politiske systemer.
Jeg mener også at man kan se/høre Putins uavhengighet når han taler eller blir intervjuet (de to andre lederne vet jeg mye mindre om). Han drøfter ofte ting inngående mens han snakker, og han henfaller sjelden eller aldri til demoniserende karakteristikker av statsledere i Vesten, slik vestlige ledere nærmest synes å være pålagt å gjøre mot Putin.
Putin kaller ofte vestlige ledere for partnere eller kolleger. Skjønt kanskje ikke så mye nå lenger, da Russland har gitt opp å få et godt forhold til Vesten og har konkludert med at det er mer konstruktivt å samarbeide med resten.
Seinere samme dag:
Aleksej Navalnyj er død. Det var trist. Og det kommer, uansett årsak, ikke til å gjøre forholdene bedre mellom Russland og NATO. De eneste som tjener på det er de som ønsker at forholdet mellom NATO og Russland skal bli enda verre.
17. februar
Nederlaget forberedes ved at det skal kalles seier.
Seinere samme dag:
Mange mener at Tucker Carlsons intervju med Putin var planlagt i minste detalj. Jeg syns ikke det så sånn ut. Men her et intervju som ikke gikk sånn som Jonas Gahr Støre hadde planlagt, og der han forlangte at spørsmålet måtte stilles på nytt. Jeg mener han gjorde rett i å prate med Hamas, så det er ikke poenget mitt her.
18. februar
Putin fryktet Navalny som motkandidat, blir vi fortalt, av de samme mediene som for mer enn ti år siden sa at Assad ville bli styrtet i løpet av noen måneder, og som allerede i april 2022 sa at Russland var i ferd med å gå tom for våpen.
Putin fryktet ikke Navalnyj som motkandidat, da det kun er få prosent av russerne som støtter ham. Men Navalnyj har sagt at han er villig til å styrte Putin med alle midler. Slikt frykter alle statsledere.
Seinere samme dag:
Jeg har enkelte ganger sagt at norske statshemmeligheter kan man lese om i russiske medier og om russiske statshemmeligheter i norske medier.
Det er naturligvis en forenkling og en spissformulering. Men jeg står for den, også som en generalisering når det gjelder forholdet mellom de enkelte stater og deres medier. Og i dag kom jeg til å tenke på den under Dagsrevyen, som hadde et interessant innslag fra Israel, der de beskrev hvordan mediesensur har ført til at israelerne knapt vet noe om Israels myrderier i Gaza.
NRK brukte riktig nok ikke begrepet ‘sensur’, men det er underlig at NRK ikke ser ironien. For det er på samme måte de har dekket krigen om Ukraina, ved at de kun ved svært få unntak siden 2014 har vært på den russiske siden av fronten, og på andre måter. Det samme gjelder andre norske medier. Derfor er det kun spesielt interesserte i Norge som kjenner den andre siden av den saken.
Seinere i samme ‘revy’ kom det et fint innslag om Julian Assange. Dagsrevyens korrespondent Gry Blekastad Almås intervjuet briter som faktisk ikke vet hvem han er. Og det ble i løpet av innslaget slått fast at det skyldes at Assange er en ikke-sak i britiske medier. Hvorfor? Fordi britenes behandling av Assange er en skam og derfor tier britiske medier om det, slik israelske medier tier om Israels myrderier i Gaza. Det er neppe mulig å komme til noen annen konklusjon.
Norges holdning til Assange er ikke like skammelig, det er tross alt ikke her han sitter i fengsel. Men norske medier og myndigheter har likevel, av hensyn til Storbritannias myndigheter, trått forsiktig og til dels deltatt i skittkastingen mot Assange. Så de har heller ikke rett til å være stolte, bortsett fra Dagsrevyen i dag.
