oss 100 kroner!
I et innlegg på Facebook viser Eivind Salen fra Motvind Norge et bilde av Tonstad-området før vindraftanlegget ble bygd og han stiller spørsmålet:
Er det mulig ikke å bli rasende av å se et sånt bilde?
Det er påskekosen, egentlig, vi er på skitur, barnet og jeg. Vi boltrer oss i den norske fjellheimen, dette er Sirdal på sitt vanligste og vakreste. På vei opp er gårder og små samfunn, århundrers historie, i naturens evighet. Det er sånn mennesket trenger, vi trenger sånn avkobling fra hverdagens små og store plikter, og om du ikke er i kategorien «vanlige folk», men for eksempel direktør i Norsk Industri, så trenger du sånn avkobling hele tiden, og må reise med betalt sjøfly for å komme tid, hele tiden.
Vi vanlige folk trenger noen ferier og noen helger. Og vi greier oss fint med en bil eller buss, trenger ikke sjøfly. Vi trenger heller ikke spektakulære nasjonalparker, Bjørnestad i Sirdal, er mer enn godt nok.
Så var det dette vindkraftverket i horisonten. Der det før var fjellenes veldige ro.
Les: Tonstad vindpark
Det er Tonstad vindkraftverk. Jeg har sett det på nært hold, og får aldri de bildene ut av hodet. Det er Dantes inferno, sang 5, kaos av sanseinntrykk. For oss som kjenner historien, den skamløse prosessen, mennesker som blir gjort til prikker på kart, folkehelse som blir neglisjert, verditap på eiendom, kommune som sier «ja» på betingelser, og får en langfinger fra utbygger og staten. Rettssakene.
Hvem vet om strømmen går til Tyskland, til et utenlandsk eid datasenter, en idiotisk batterifabrikk eller annet prosjekt staten vår hykler miljø med, hva vi her hjemme kjenner på kroppen er de altfor høye og altfor ustabile strømregningene det har ført med seg.
Denne skjærtorsdagen, for eksempel, er strømmen billigst akkurat på det tidspunkt på dagen da det gjelder å komme seg ut på tur. Da er den dobbelt så dyr som den var før Tonstad Vindkraftverk ble bygget.
Er det mulig ikke å bli rasende. Er det mulig ikke å gjøre alt man kan for å stoppe det, og ta landet vår og krafta vår tilbake.
