oss 100 kroner!
I en kommentar 02.02.2024 trykt i Frankfurter Rundschau og The New Statsman 07.02.2024, skriver Wolfgang Streeck om at USA nå har utpekt Tyskland til en lederrolle i Europa som USAs stedfortreder, ikke Frankrike. Stedfortrederrollen er viktig fordi USA nå er på veg mot Asia og trenger en representant i Europa, hevder Streeck.
Streeck er også opptatt av hvordan det går med krigen i Ukraina. Om den totale endelige seier er mulig ved at Russland drives fullt ut og Krim gjenerobres. Nå blir Ukraina rasert og lokalbefolkninga lider. Samtidig som hærledelsen i Ukraina innkaller 500 000 mann, har 200 000 ukrainere i stridsfør alder reist til utlandet for å slippe å dø for Vestens kamp for Krim.
Streeck er ellers opptatt av hvem som skal betale kostnadene for gjenoppbygging av Ukraina; det blir ikke USA!
Wolfgang Streeck: Sarah Wagenknechts fredsplan: Vil befri Tyskland fra USAs grep
I sin tale på sitt partis Europakonferanse oppfordret Sahra Wagenknecht den tyske regjeringen til å stanse våpenleveransene til Ukraina og oppheve olje- og gassembargoen mot Russland. Så langt tyske medier rapporterte om dette, spente hennes «kategoriseringer» fra naiv pasifisme til høyst forrædersk putinisme. Wagenknechts forslag kan og bør imidlertid være en anledning til en lenge etterlengtet debatt om Tysklands nasjonale interesser under forutsetning av at den USA-dominerte nye verdensordenen kollapset etter 1990, noe de etablerte partiene og deres offentligheter hardnakket nekter.
Denne avvisningen har en lang tradisjon. … Alle som var av en annen oppfatning, for eksempel Egon Bahr eller Genscher, ble mistenkeliggjort for en ny tysk nasjonalisme, uttrykt av USA som et middel til å opprettholde alliansedisiplinen.
Dette gjelder fortsatt i dag, tre tiår etter den kalde krigens slutt, hvor det ikke har gått en dag uten at USA har ført krig et eller annet sted i verden, og til tross for den katastrofale amerikanske politikken for verdensorden og verdensherredømme i Irak, Afghanistan, Syria og Libya og nå i Palestina – eksempler på en uaktsom intervensjonspolitikk som ikke etterlater seg annet enn kaos. Under disse omstendighetene virker Wagenknechts oppfordring til Tyskland om å bryte med den USA-bestemte Ukraina-strategien og grunnleggende omdefinere forholdet til USA og dermed også til Russland, særlig med tanke på Donald Trumps andre periode, som forventes å begynne om et år, alt annet enn eventyrlig, og i hvert fall langt mindre eventyrlig enn den tyske regjeringens utenrikspolitikk, som fortsatt blindt følger USA.
Etter 1990 – ikke en dag uten at USA har ført krig og skapt kaos i de invaderte landa
I Ukraina, som i Afghanistan, truer trusselen om nederlag
Når det gjelder Ukraina spesielt, er det å forvente at krigen der, i likhet med krigen i Afghanistan, vil ende med et nederlag for Vesten, men først og fremst for lokalbefolkningen. Frontene har vært fastlåste i mer enn ett år. På ukrainsk side har minst 70 000 soldater mistet livet, og ifølge von der Leyen døde de «for våre verdier»; ytterligere 50 000, konservativt anslått, har fått så alvorlige skader at de ikke kan sendes tilbake til fronten. Likevel holder den ukrainske regjeringen, oppmuntret av USA og Tyskland, fast ved sine maksimalistiske krigsmål: en «seier» for Ukraina i form av gjenerobring av Krim og alle deler av landet som er okkupert av Russland, inkludert de russisktalende delene.
Ingen kan si hvordan en slik seier skal oppnås. Nye mirakelvåpen blir stadig etterspurt og levert, men resultatet er lite annet enn testresultater og reklamefilmer for produsentene. Befolkningens entusiasme for krigen synker tilsvarende. Mens presidentvalget er avlyst og massemediene er mer samkjørte enn noensinne, demonstrerer konene og mødrene til frontsoldatene som har måttet stå i felten uten permisjon siden krigens begynnelse, i gatene, sannsynligvis fordi ingen vil erstatte dem. Øverstkommandoen krever for øyeblikket innkalling av 500 000 menn.
Samtidig oppholder 200 000 menn som er skikket til militærtjeneste seg bare i Tyskland, ulovlig i henhold til landets lover, som flyktninger som ikke har noe ønske om å dø for Krim. I selve Ukraina blomstrer korrupsjonen på distriktets vernepliktskontorer og legekontorer, der vernepliktige i hopetall kjøper seg fri fra militærtjeneste for summer på mellom 3 000 og 15 000 amerikanske dollar. Å tvile med Wagenknecht på at tilførselen av stadig flere våpen gjør noe godt for noen, bortsett fra Rheinmetall og Strack-Zimmermann, virker alt annet enn urimelig.
I Ukraina, som andre steder, er USA i ferd med å etterlate seg en ruinhaug som andre må rydde opp. Alle som stoler på dem, må innse at de ikke har noen grunn til å tenke seg om to ganger før de involverer seg militært, særlig etter at den kalde krigens bipolaritet er over: Beliggenheten på en øy på størrelse med et kontinent med bare to nabostater, som begge er i lommen på dem, gjør dem uovervinnelige. Dette forklarer den hensynsløsheten med hvilken de fører sin sikkerhets- og utrygghetspolitikk: Ingenting kan skje med dem.
Biden ønsker å kapitalisere på konflikten med Russland
På dette punktet er det ikke stor forskjell på Biden og Trump. Biden vil kunne ta med seg NATO når han forlater Ukraina til fordel for Kina, mens Trump tror han kan klare seg uten NATO i Asia. Biden vil bruke konflikten med Russland til å holde Vest-Europa på linje med USA og vil derfor ikke gå med på en fredsavtale; Trump bryr seg ikke om Ukraina. Trumps tilbaketrekning fra Europa vil derfor bli temmelig uorganisert, Bidens heller ikke: I motsetning til i Afghanistan vil man sannsynligvis forsøke å etterlate seg noe som ligner en orden som tjener USA.
Det ser ut til at Tyskland er tiltenkt en spesiell rolle. Etter å ha vært fastlåst i sin pasifisme i etterkrigstiden fram til «Die Wende» [murens fall 1989, mrkn Pol.], påberoper Tyskland seg nå en europeisk lederrolle etter påtrykk fra USA, men også fra De grønne og den tyske forsvarsindustrien, representert ved FDP (Freie Demokratische Partei), for første gang uten å ta Frankrike med på laget. I denne rolla er det meninga at Tyskland, som en stedfortreder for USA, som er på vei til Asia, skal sørge for de nødvendige midlene for «seieren» i Ukraina, samtidig som de ukrainsk-amerikanske krigsmålene vedtas. Men denne oppgaven er umulig.
Denne artikkelen ble publisert av Politikus.
