oss 100 kroner!
Av Robin Kirkhus.
Den 13. mars sendte undertegnede en uttalelse til Forsvarsdepartementet (FD) i en offentlig høring omkring avtaler mellom Norge og USA som nå innebærer etablering av tolv amerikanske militærbaser i Norge; den såkalte SDCA-avtalen. Fra de opprinnelige fire er det nå blitt til tolv.
Les: Baseavtalen med USA bryter med Grunnloven
Som begrunnelse for denne nye totalrammen viser FD til særlig økt behov for mer forsvar og sikkerhet i relasjon til at Russlands startet en «fullskalainvasjon av Ukraina» den 24. februar 2022. FD hevder at Russlands aggressivitet også representerer en reell trussel mot Norge. Det formidles et bestemt inntrykk av at Norge risikerer å bli invadert av Russland i kjølvannet av Ukraina. Ukrainske politikere og tjenestemenn har nå i lengre tid advart om at Europeiske land vil bli angrepet om Russland seirer i Ukraina. Intet Europeisk land kan derfor se bort fra denne overhengende russiske trussel, og en baseavtale med USA anses som et nødvendig strategisk trekk for å demme opp for denne trussel.
Som utdannet jurist og filosof har det vært urovekkende å følge med på hvorledes striden i Ukraina nesten uten unntak omtales i tråd med den vestlige oppfatning. Det rår en konsensus hvor mediene helt ser bort fra deres rolle som upartiske formidlere. For vestlige politikere er det tilsvarende bare én eneste versjon som anses faktisk sann. Alle andre versjoner og perspektiver er gjennomgående blitt avvist som «russisk propaganda.» Dette betyr at de som forsøker å også bringe russernes versjon er blitt stemplet som «russiske agenter,» o.l.
Når det gjelder Russlands Spesielle Militære Operasjon (SOM) igangsatt den 24. februar 2022, hevder russerne selv at den skjedde i tråd med FN-konvensjonens artikkel 51. Dette som et forebyggende tiltak for å stanse overgrep og krigsforbrytelser begått siden 2014 mot sivilbefolkningen særlig i Donbass-regionen øst i Ukraina. Mange av disse russisktalende har hatt dobbelt statsborgerskap, hvilket gir Russland legitimitet til å beskytte sine egne statsborgere.
Den andre begrunnelsen har vært å søke å stanse NATOs ekspansjon østover, hvilket Russland siden Sovjetunionens oppløsning i 1991 har sett på som en økende nasjonal sikkerhetstrussel. Daværende Sovjetleder Mikael Gorbatsjov fikk en muntlig forsikring fra vestlige ledere om at NATO ikke ville ekspandere videre østover om Sovjetunionen og Warszawapakten ble oppløst. Dette løftet brøt vesten omtrent rett etter at oppløsningen var et faktum.
I FNs Sikkerhetsråd tok USA ordet først den 25. februar 2022 for å fortelle at Russland hadde angrepet en suveren nasjon etter FN-konvensjonens artikkel 4. Altså at Russland hadde startet en krig. Dette ble en samlet vestens oppfatning, hvilket gjenspeiles i FDs omtale om en russisk «fullskalainvasjon.» Før Russland hadde fått lagt frem, sin sak var konklusjonen tatt.
Etter den andre verdenskrig stod Norge som medlem av NATO på vestens side gjennom den kalde krigen. Enhver er derfor flasket på med at russerne representerer «fienden», uansett om de organiserer seg som Sovjetunionen eller som Russland. Alle nordmenn som har tjenestegjort i forsvaret er tilsvarende kjent med at den fienden de alltid så for seg ville kunne angripe oss var russerne. Kun i Finnmark har befolkningen kunnet ha et vennligsinnet og fredelig forhold til russerne, men dette er nå nærmest fullstendig ødelagt.
Konsekvensene av dette er at Norge gjennom NATO kanskje mer lojalt enn andre har fulgt USA i alt og ett. Ikke uten grunn omtaler FD USA som «vår fremste allierte.» Dette helt uten å reflektere nærmere over hva USA egentlig har stått for etter den andre verdenskrig.
Når USA uttrykte sitt ønske om militære baser i Norge, svarte regjeringen positivt på henvendelsen. At regjeringen har arbeidet videre med saken ut fra at et enkelt land skal få slik tilgang og overføring av statsmyndighet i stedet for å ta saken opp i NATO er oppsiktsvekkende. Det er ikke USA men NATO som garanterer for vår sikkerhet som alliansemedlem, selv om USA har sine roller som koordinator og ledende nasjon i NATO.
FD er av den oppfatning at Grunnlovens § 26 alene gir regjering og storting lovhjemmel for baseavtalen. Denne bestemmelse er imidlertid en klargjøring av kompetanse i forhold til hvem som kan inngå bilaterale avtaler (traktater). Når det sies «kongen» er dette i tråd med parlamentarisk praksis regjeringen. Om saken er av «av særlig stor viktighet» skal saken forelegges stortinget.
FD drøfter kun SDCA-avtalen i lys av grunnlovens § 26, og påstår at saken er «litebetydningsfull» for befolkningen samtidig som den er av slik viktighet at den må forelegges stortinget. FD ser ut til å bagatellisere mulige konsekvensene av avtalen i stedet for å se nærmere på avtaleinngåelsen som sådan.
I hele høringsnotatet utelates det å nevne Grunnlovens § 115. Denne gjelder nærmere villkår for å inngå slike avtaler om forsvars- og sikkerhetssamarbeid. Her heter det bl.a. at Norge kan inngå slike avtaler med «en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet.» USA er dermed etter grunnloven utelukket som avtalepart, mens NATO vil kunne være det. Tilsvarende gjelder for Norges medlemskap i FN og de FN-traktater Norge slutter seg til.
Situasjonen i fredsprislandet Norge er nå at samtlige partier på stortinget har sluttet opp om slagordet «krig er veien til fred.» De har i realiteten etablert en full konsensus i utenrikspolitikken, hvilket innebærer at det ikke er noen debatt om viktige tema. Ingen partier har stått på en fredslinje gjennom forhandlinger. I mediene er det heller ingen debatt, men snarere såkalte «eksperter» i kø for å fortelle mer om denne konsensuslinjen hvor Russland bl.a. fremstår som en sikkerhetstrussel for Norge.
I realiteten er hele avtaleverket omkring SDCA et eklatant brudd på Grunnlovens § 115. Vi har nå fått en situasjon hvor to av våre statsmakter bryter grunnloven for å få sin vilje gjennom. Tilsvarende har regjeringen i lengre tid overført statsmyndighet til EU og dets organer i strid med samme bestemmelse; Norge er ikke EU-medlem. Dette viser professor Eriksen til i sin artikkel i Aftenposten den 27. september 2020.
Den avtalen om forsvars- og sikkerhetssamarbeid statsminister Støre orienterte det norske folk om at var inngått mellom Norge og Sverige før Sverige ble NATO-medlem er tilsvarende grunnlovsstridig. Også en tilsvarende avtale mellom Norge og Ukraina statsministeren har vist til.
Kanskje oppstod denne ide om å bryte med grunnloven for å få sin vilje gjennom med daværende statsminister Brundtland under folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994. Her tok hun som en selvfølge at folkets røst ville bli et ja, og ville bruke dette som pressmiddel for å få Senterpartiets til å stemme mot sin vilje. Dette for å sikre det nødvendige 2/3 flertall daværende grunnlovsbestemmelse satte som krav for medlemskap. Her må man huske at denne bestemmelse den gang gjaldt et forbund av flere stater, og ikke en EU-union i tråd med Maastricht-avtalen. Dette siste representerte en grunnlovsstrid.
Undertegnede politianmeldte statsminister Brundtland for forsøk på statskupp, men Riksadvokaten besluttet å henlegge saken som «åpenbart intet straffbart.» Men det var et helhjertet forsøk på urettmessig å overføre myndighet, og dermed straffbart uansett hva Riksadvokaten besluttet.
I denne situasjonen som rår nå er riksrettsinstituttet satt ut av spill fordi alle partier på stortinget er enige. Dette forhindrer ikke at hele SDCA-avtaleverket er grunnlovsstridig. Skal Grunnloven endres må det skje i tråd med grl. § 121. Dette betyr at det skal være et stortingsvalg imellom hvor vi som velgere får ta stilling til grunnlovsforslaget. Å både opptre grunnlovsstridig og nekte oss velgere vår demokratiske rett vise en grenseløs respektløshet for vår demokratiske styreform. Stortings- og regjeringspolitikerne mer enn noen andre tar skritt i en retning som river opp rettsstaten innenfra og innfører demokratur; et skinndemokrati hvor det er en enorm avstand mellom hva politikerne sier og hva de i realiteten gjør.
Dette forhold bør interessere alle og enhver. Og for sikkerhets skyld; vårt nåværende NATO-medlemskap gir oss den nødvendige forsvars- og sikkerhetsmessige trygget vi måtte ha behov for inntil noen og enhver oppdager løgnen om at russerne vil invadere oss straks etter at Ukraina-operasjonen er unnagjort.
