oss 100 kroner!
Lillebjørn Nilsen er borte. En vegg er borte i mitt liv, som i mange andres. I en av Lillebjørns mer anonyme sanger («Stille») finner vi hans karakteriserende bekjennelse:
Skal det først være litt bråk og rabalder, så kan du regne med meg. Men ellers så tror jeg nok jeg – er litt stille.
Slik kjente jeg ham. Jeg ble kjent med Lillebjørn på Dolphins viseklubb i 1966, hvor han 16 år gammel var alles beundrede yndling, og jeg en eldre og taus beundrer som en sjelden gang sa pling på en gitar. Jeg traff ham tidvis privat hos felles venner og han lærte meg mye, for eksempel hvordan man komper Elisabeth med clawhammer (norsk: labbespill fra banjoteknikk).
Mine egne barn ble hver kveld lagt til sengs til Lillebjørns viser i pappas utførelse, i bedside versions. Mine barnebarn blir i nå 2024 hver kveld sunget/tvunget i søvn til Lillebjørns viser i mine sønners utførelse, med clawhammer. Så Lillebjørn betydde mye for meg og mine, og for alle andre.
I et intervju lenge etter at han ble berømt, ble Lillebjørn spurt hva han trodde om sitt ettermæle. Jeg gjengir ham ikke ordrett, men så vidt jeg husker svarte han beskjedent at han i beste fall kanskje ville etterlate noen fingerspillsteknikker i noen nennsomme hender. Det hadde han helt rett i – nå i tredje generasjon – med den vakre og bitre Stilleste gutt på Sovesal 1, og med sin aller beste og aller minst kjente, Elisabeth. Den har refrenget: Jeg glemte ensomhet. Og jeg glemte en som het Elisabeth.
Lillebjørn vil i generasjoner bli stående trygt på parnasset ved siden av Alf Prøysen.
Så hvordan kan jeg bedre hylle den store enn i det små, med to små run of the mill bedside versions, ved å bekrefte hans beskjedne spådom om sitt ettermæle?
Knut Erik Aagaard
