oss 100 kroner!
Den serbiske presidenten Vucic fordømte det mislykkede forsøket på fargerevolusjon søndag fra den vestligstøttede opposisjonen. Deres påskudd for å prøve å okkupere regjeringsbygninger var deres sinne over det siste nasjonale valgets påståtte uregelmessigheter. Han takket også ikke navngitte utenlandske spionbyråer for å ha tipset ham om dette komplottet, som statsminister Brnabic kort tid etter bekreftet var Russlands. Selv om skaden på administrasjonsbygningen i Beograd ble ansett av ordfører Sapic for å være uopprettelig, står staten fortsatt.
Mange ble overrasket over det som nettopp utspilte seg siden Vucic har gitt mange innrømmelser overfor Vesten. Under hans regjering etablerte Serbia en «Individual Partnership Action Plan» med NATO, den samme alliansen som bombet landet i 78 dager i 1999. Serbia er også en offisiell EU-aspirant og har uformelt anerkjent Kosovo og Metohijas selverklærte «uavhengighet» på oppfordring fra Brussel. Videre stemte Serbia mot sin historiske russiske allierte i FN over Ukraina i solidaritet med sine nye euro-atlantiske partnere.
De eneste to sakene som Serbia ikke har godtatt under press, gjelder Vestens krav om å sanksjonere Russland og kutte det militærtekniske samarbeidet med russerne, men sistnevnte er kanskje ikke så solid som noen tidligere trodde. Pentagon-lekkasjene tidligere i år påsto at Serbia gikk med på å sende våpen til Ukraina, noe Vucic benektet, men så sa han i løpet av sommeren at han ikke er imot at Ukraina mottar serbisk ammunisjon via tredjeparter. Dette tyder på at slike rottelinjer eller bakkanaler faktisk eksisterer.
For alle hensikter og formål har Vucics Serbia vist seg å være mindre pålitelig som en politisk-militær partner for Russland enn mange stater i Det globale sør, inkludert de som er dets utradisjonelle partnere som forholdet bare har utvidet seg med de siste årene. Man skulle derfor tro at Vesten ville være fornøyd med sine mange innrømmelser overfor deres nye kalde krigsblokk, men i stedet ønsker de full kontroll over Serbia, som bevist av søndagskveldens hendelser.
Denne hegemoniske mentaliteten er kontraproduktiv for dens objektive interesser siden signalet som sendes til andre land er at intet antall innrømmelser vil mette Vestens begjær etter full kontroll over dem. De kan derfor være motvillige til å etterkomme press etter å ha sett at selv de mest ubehagelige retningslinjene, inkludert de som skader deres egne interesser, ikke vil beskytte dem mot trusler fra en fargerevolusjon. Alt de vil gjøre er å svekke dem mer før et forestående kuppforsøk.
Når vi ser framover, vil det være klokt av Vucic å seriøst vurdere å rekalibrere sin riktignok skjeve balansegang mellom Russland og Vesten. Det er ingen tvil om at Serbia er i en veldig vanskelig posisjon som i stor grad begrenser utøvelsen av landets suverenitet, men likevel kunne Vucic i det minste få sin regjering til å utstede en offisiell demarkasjonslinje til de vestlige som støttet forsøket på fargerevolusjonen. Å stanse samarbeidet med NATO, selv om det bare er delvis, kan også sende en sterk melding om misnøye.
Problemet som Vucic har befunnet seg i, og det er helt opp til ham selv, er at landets liberale–globalister ønsket at han skulle gi maksimale innrømmelser overfor Vesten mens Serbias konservative nasjonalister var forferdet over hvor mye han allerede har gjort. Det er derfor det var viktig å avklare i løpet av sommeren at «Serbias anti-regjeringsdemonstranter er en blanding av fargerevolusjonære og patrioter«. Uten å ha tenkt det gjorde han begge innflytelsesrike grupper sinte, noe som reduserte hans offentlige støtte.
Det som skjedde på søndag var et forsøk på en fargerevolusjon helt etter lærebok som ingen ekte patriot kunne støtte med god samvittighet, men noen opplevde utvilsomt Schadenfreude etter at han prøvde å løpe med harene og jakte med hundene, bare for at liberal-globalistene skulle vende seg mot ham. Vucic kom aldri til å glede dem helt, men han gjorde fortsatt sitt beste for å gjøre det. Det er usannsynlig at han lærte leksjonen sin og til slutt vil dumpe dem, men det ville være det beste scenarioet.
Denne artikkelen ble først publisert her:
