oss 100 kroner!
Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover. Vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover. Artiklene har emneknaggen @Oppvekst. – Red.
Oppvekst i Norge 10
Pleased to meet you. Hope you guess my name .. what’s puzzling you is just the nature of my game.
Dagbladet 29.04.1999.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert under tittelen «To skritt frem og ett tilbake». Den ble skrevet på tampen av etterkrigstiden og republiseres nå under førkrigstiden.
Det er umulig å vende tilbake til et tidligere historisk og kulturelt stadium. Restaurasjon er pr. definisjon umulig, for den utvikling som ledet frem til en tilstand, er en annen enn den som presumptivt fører tilbake til den.
Når du påpeker negative kulturutviklingstrekk i Norge etter krigen, møter du automatisert og reflektorisk motstand. Femtiårene var en uskyldig idyll, et tapt paradis, men også et tilbakeliggende, utilstrekkelig demokratisert samfunn som rommet undertrykking av kvinner og andre grupper, tvangspregede og patogene familiemønstre, en autoritær og elitepreget skole og den sterkestes rett, både på Youngstorget og i verdenspolitikken.
Man beskyldes for naiv lengsel etter en idyll som aldri fantes, og manglende kunnskap om de bitre realiteter idyllen skjulte. Savner du noen deler som er gått tapt, må du også svelge den helheten delene samlet utgjorde.
Dette retoriske knepet – et omvendt pars pro toto – forhindrer en meningsfull diskusjon om hva vi har fått, hva vi har mistet og hva vi kunne bevart om politikerne hadde styrt mindre (eller mer) ideologisk.
Vi har oppnådd en del demokratiske fremskritt på 50 år. Stikkord er likestilling mellom kjønn, raser og folkegrupper, aksept for ymse legninger og familieformer, rettigheter for funksjonshemmede, utjevning av inntektsforskjeller, og en skole for alle med likeverd som målsetting.
Vi har også en del negative kulturutviklingstrekk. Spørsmålet jeg ikke får diskutert, er om disse negative kulturutviklingstrekk er:
- uavvendelige og uavhengige av våre fremskritt,
- om de er en direkte og nødvendig konsekvens av våre fremskritt, altså medaljens bakside, eller
- om de skyldes uoppmerksomme politikere som i sin reformiver glemte å ivareta det gode som burde vært bevart gjennom endringsprosessen.
Synspunktene er høyst variable når vi kommer til problemområder, årsaksforhold og tiltak. Det er bare denne diskusjonen som kan bringe oss videre. Men den kveles av politikere som vil legitimere sin fortid, av ideologer med skylapper, som går rett frem, og av særinteresser, som alle får herje fritt i opinionsdannelsen. Du spør ikke Lærerlaget om en objektiv vurdering av tilstanden i norsk skole. Du spør ikke Bellona om en lidenskapsløs vurdering av norsk økologi. Du spør ikke Kvinnegruppa Ottar om en balansert vurdering av forholdet mellom mann og kvinne.
Parallelt med aksept for legninger og interne minoriteter har vi fått en stor minoritet som uttrykker skepsis til utlendinger i Norge. Vi ser mild fremmedangst og i ekstreme tilfelle ren rasisme. Fremmedfrykten ytrer seg til dels svært fordomsfullt, og den har en avgjørende betydning for Stortingets sammensetning. Stortinget har ikke klart å legge forholdene til rette for integrering av innvandrere, snarere tvert i mot. Det partiet som kanaliserer og faktisk modererer folkets syn, får skylden. Men det var Stortinget, ikke Fremskrittspartiet, som innførte «innvandringsstopp» (ved kongelig resolusjon av 10. januar 1975, med virkning fra 1. februar 1975, erstattet av Utlendingsloven fra primo januar 1991), og som har mislykkes med integreringen. Politikerne har fått det folket de fortjener.
Parallelt med velstandsutvikling og produktivitetsøkning ser vi et knefall for markedskrefter som godt kan tøyles bedre uten fare for velferden. De negative utslag av markedstilpasningen er kulturelle mer enn økonomiske, og ytrer seg for eksempel i et kunst- og kulturliv som kritikkløst svelger og kolporterer verdiløs og industrielt masseprodusert, angloamerikansk underholdning på bekostning av vår egen folketradisjon og finkulturen, dette eksklusivt norske ord.
Våre markedstilpassede informasjonsmedier fyller med nød og neppe sin misjon som folkeopplysning. Det foreligger en utbredt og falsk forestilling at det som har verdi også betaler seg.
Kulturdepartementet bruker mer penger enn før, og oppnår mindre, fordi motkreftene er blitt så mye sterkere. Kulturdepartementet har en sentral oppgave som nasjonalt brystvern, men har for lengst strukket våpen. Kulturlivet beherskes av en ny befolkning, ungdommen som bruker og marked, en befolkning løsrevet fra forpliktende relasjoner til samfunnet, til familieinstitusjonen og til arbeidslivet.
Under globaliseringen er Norge blitt en enda mer utpreget perifer bakevje enn tidligere, på tross av oljen, fisken, de internasjonale bragder og vår deltakelse i noen titalls internasjonale fora.
Årsaken er ikke at vi blir mer provinsielle, men at vårt omland blir mer integrert. Det ville være synd å si at Norge bidrar til og har nytte av hovedstrømninger i europeisk åndsliv. Det er ikke bare kapital og arbeidskontrakter som krysser landegrenser med lysets hastighet, men også den store europeiske samtalen vi ikke tar del i. I beste fall får vi av og til høre om den.
Parallelt med at vitenskapen stormer frem, vet vi stadig mindre. Skoledebatt i Norge har handlet om integrering og støpning av gagns menneske. Disse mål er ikke nådd. Den andre halvparten av skolens misjon, dyktiggjøring for deltakelse i arbeidslivet, har nesten vært fraværende i skoledebatten i 30 år.
Vi har en skole der alle får gå, men som ikke er god for noen. Vi får stadig flere fag, men kravene til innlæring har sunket jevnt og dramatisk. Ennå står universitetene som garantister for kunnskap, men skansen kan falle.
I vår naive toleranse for avvik, i vår tannløse iver etter å inkludere, har vi skapt en skole som kritikkløst godtar svak fagtilegnelse også hos perfekt normalbegavede barn. Vi har nærmest gjort en dyd av det. I sentrale stillinger sitter skolepolitiske beslutningstakere som åpent forakter kunnskap.
Parallelt med likestillingen er kjernefamilien, slik vi kjente den, avskaffet. Halve befolkningen lever alene eller som eneforsørgere. Et flertall av ekteskapene går i oppløsning. Et flertall av barna har multiple sett overarbeidede foreldre. Som erstatning har vi fått avmektig offentlig omsorg fra vuggen til arbeidslivet.
Hjemmets kulturformidling er drastisk redusert for stadig flere av barna, nettopp i den perioden da skolen slakket på kravene til kunnskap, omgangsformer og kulturformidling. Det er ikke sikkert at de som gifter seg tredje gang blir lykkeligere, men helt sikkert er det at barna er de store taperne i den familiepolitiske revolusjonen.
Parallelt med familiens oppløsning og skolens frie tøyler har vi sett en forandring i barns og ungdoms omgangsformer, som kulminerer i det vi kaller voldsutviklingen. De fleste får ridd sine kjepphester i en voldsdebatt av enkle forklaringer. Den mest patetiske er at volden skyldes komplekse forhold og tragiske enkeltskjebner. Det forekom ikke før at jentegjenger knivstakk pensjonister for å låne telefonen. Nå er det dagligvare, og vi har vent oss til det. Når det uhørte blir dagligdags, må det ha noen årsaker, og dem kan vi identifisere.
Mest nærliggende er det vel å tro at barn etterhvert oppdrar seg selv og hverandre, uten korreksjon og inspirasjon hjemme og på skolen. Ungdommen ofres på frie mediers alter og utgyder sitt blod på storbyens harde asfalt og bygdens grå grus. William Goldings Fluenes herre er en allegorisk satire over forholdet mellom voksne mennesker. Ved en bokstavelig nærlesning viser det seg at den handler om norske barn.
Ubehaget i kulturen skyldes ikke komplekse forhold, et begrep man oppfant for å hindre forståelse. Det skyldes et lite antall vedtak i Stortinget. Vedtakene som ga likestilling og avskaffet familien burde vært ledsaget av kompenserende vedtak på omsorgssiden, i barnehage, skolefritidsordning og skole.
Skolepolitikken, også kalt Arbeiderpartiets revolusjonære eventyrpedagogikk, er neppe liv laga, men den kan iallfall ikke gjennomføres samtidig med at man oppløser familien og fristiller mediene. Mediene må gjerne fristilles, men helst mens familien eller det offentlige har et godt grep om barns levekår. Selv i de enkleste spill må noen regler overholdes. Vi kan ikke seire på alle fronter samtidig.
Vi har rettet mange skjevheter fra femtiårene, men vi tapte mye underveis. Mye av det vi mistet, kunne vi bevart, men det ville ha krevet en bevissthet vi har manglet. Noe av det tapte kan gjenvinnes, men det krever en diskusjon som hever seg over det banale, over særinteresser og ideologier, over gamle synder og nye mål.
