oss 100 kroner!
Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover. Vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover. Artiklene har emneknaggen @Oppvekst. – Red.
Oppvekst i Norge 13
Pleased to meet you. Hope you guess my name .. what’s puzzling you is just the nature of my game.
Dagbladet 17.04.2002
Der jeg vokste opp, hadde vi stor respekt for en kamerat som slo ned voksne menner. Ikke minst fordi han også slo ned oss av og til. Han ble siden en aktet borger. I Bergen bor en fjortenåring som slo ned læreren i klasserommet. Han ble utvist fra skolen i 3 – tre – dager.
En av våre ledende psykologer sa det slik: Vi må klare å skille mellom de forpinte sinn, som slår i fortvilelse, og dem som bare skulle hatt litt mer juling. Utlagt: Noen barn trenger omsorg og behandling, andre må gjøres oppmerksom på at de lever i samfunn der deres frihet er begrenset av andres. De trenger litt alminnelig oppdragelse. Tre ekstra fridager er neppe nok til å skjerpe oppmerksomheten hos en kraftig kar med treåringens demokratiske sinnelag.
Det er plutselig blitt moderne å stille krav til innvandrere. Det har jeg lite sans for. Vi skal ikke forlange av andre mer enn vi forlanger av oss selv, nemlig at vi i rimelig grad ter oss som folk og følger skolens reglement. Samtidig er det blitt helt umoderne å stille krav til barn, enda barna utgjør en større trusel mot samfunnet enn innvandrerne.
Et barn har en tung vei å gå, fra universets sentrum til periferien av samfunnet. Vi har alle måttet avfinne oss med en plass i skyggen, den anviste plass, der vi utfolder oss så godt vi kan og hvor det er ganske hyggelig. Barn skal ikke bare utfolde seg, de skal også innordne seg. Langs denne veien formidles kulturen og kunnskapen.
Kunnskap krever arbeid, og arbeidet adler. Uten arbeid kan ikke barn bli voksne, de kan ikke innta sin plass i skyggen, i et forpliktende forhold til oss andre. Skolen var inntil 1976 et godt sted for flertallet av middels begavede og derover, men ikke så god for de svaktbegavede. Nå er det motsatt, og bare i beste fall.
Vi skulle løse ett problem, men vi har til de grader skapt et annet. Vi har fjernet fra skolen det gode den hadde, men barn med lærevansker er fortsatt ikke integrert eller godt undervist. Politisk støtte for å knuse skolen har pedagogene skaffet ved et billig retorisk knep. Under foregivende av å skulle forbedre skolen av 1976 har de manet frem et skremmebilde av kateterundervisningen i puggskolen av 1883, latinskolen som drepte Kiellands lille Marius. Klassisk bruk av stråmann, en logisk kardinalsynd.
En middels psykolog, og dem har vi mange av, ser forskjellen på det forpinte sinn og dem som bare tar seg friheter. Det skulle også være mulig å finne ut hvem som er retardert og hvem som bare er lat på skolen eller er blitt dårlig undervist. Dem er det også mange av.
Likevel er det vanskelig å trekke dette skillet. Det krever en høyere ordens erkjennelse, nemlig selverkjennelse. Foreldrene til vanartede barn vil nødig påta seg ansvaret. Det er lettere å skylde på skolen, fjernsynet og naboens barn. Læreren vil nødig vedgå slett sjømannskap. Det er mye lettere å skylde på foreldrene og fremskaffe diffuse diagnoser som ADHD, dysleksi og atferdsvansker eller andre med enda finere navn, som autisme, Tourette, OCD, NLD og Asperger, hvorved man har fått med seg det meste av normalvariasjonen.
Særlig tungt for det har politikerne. De har i 25 år pøst penger inn i verdens beste og dyreste skole. De har slavisk fulgt siste skrik i den pedagogiske vitenskap, der motene, diagnosene og de uprøvde metoder yngler som kaniner i Australia. Det må være vondt å vende. Undervisningsminister Kristin Clemet prøver utvilsomt, men hun må trosse Bøygen. Den kompakte minoritet av dilettanter, ideologer og pedagoger har hittil hatt Stortinget i sin hule hånd, til stor skade for perspektivet.
Når resultatet blir deretter, når vi ligger som vi reder, har politikerne bare ett svar, særlig de liberale og fremsynte til venstre, de vi for skams skyld gjerne vil være enig med:
Vi har ikke gått langt nok. Vi må gå enda mye lenger, bruke enda mere penger. Vi må reformere skolen enda fortere og enda dypere. Vi må brenne katetrene, skrape tavlene og helt slutte å undervise. Da vil barna bli selvstendige og selv erobre sin kunnskap. Spørsmålet er hva de selv lærer seg når ingen lærer dem noe.
Barn som ikke blir oppdratt og som ikke tilføres kunnskap, de forblir i naturtilstanden som ville dyr. Skolen og familien er de to institusjonene i samfunnet som skulle tilføre naturbarna kultur, men de har abdisert.
La ødes, la gå til spille.
