oss 100 kroner!
Oppvekst i Norge 4
Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover. Vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover. Artiklene har emneknaggen @Oppvekst. – Red.
Dagbladet 10.03.98
Norge var kjønnsdelt. Med abort og prevensjon, utdanning og arbeidsplasser, er kvinnen frigjort. Hun forlot mann og barn for det vidunderligste, for likhet, frihet og brorskap. Familien er død. Dette uomtvistelige fremskritt reiste et problem. Hvem skulle ta seg av barna?
Vi har forlenget det offentlige tilsyn fra fødsel til myndighet og fra morgen til middag, når gaten, fjernsynet og infoteknologien overtar. Men denne ordningen – som vi er prisgitt, og derfor har tillit til – reiser også et problem.
For fjernsynet har ingen pretensjoner om å oppdra våre barn. Fjernsynet gir barna vold, reklame og angloamerikansk underholdning. På gaten råder den sterkestes rett. Gaten er lærerik, men som dominerende normgiver er den katastrofal uten en motvekt i familien eller annetsteds.
Barnehagen og skolen minner oss om at ansvaret for barneoppdragelsen, det er det vi foreldre som har. Der har man verken økonomi, bemanning, kompetanse, metoder, læreplaner eller målsettinger til å erstatte familien.
Likevel er det altså slik at fjernsynet, gaten, barnehagen og skolen i praksis allerede har overtatt omsorgen. Vi har bare ikke oppdaget det enda, og slett ikke tatt ansvaret. Titalls prosent av barnebefolkningen får sin kultur og sin samfunnsforståelse formidlet, ikke av foreldrene, men av medier og etater som ikke har fostring som mål.
Vi har nemlig et ubehag i kulturen. Skolefaglig har vi visst Europas svakeste kunnskapsnivå. Rusmisbruket sprer seg i dalene. I lille Egersund ser vi ti ekstreme avvikere i én straffesak. Vi har hundre overdoser i én by på ett år. Er Greven og Hadelandsmorderne spesielle, eller bare forut for sin tid?
Når det – som forutsagt – blir stadig flere ekstreme avvik, når avvik blir norm: Da trenger vi en verdikommisjon. Men verdikommisjonen kan ikke friste familien tilbake i tvangstrøyen – selv ikke mot kontant betaling i rede penger. Jeg er ikke mot litt rettferdig fordelt kontantstøtte, et godt forbilde og noen gudsord fra landet. Men det monner så lite. Kommisjonen kan heller ikke overtale oss til å ta oss bedre av barna. Det klarer vi nemlig ikke.
Nei, makt må Staten bruke. Staten må erkjenne at den ved Kommunen allerede har overtatt omsorgen, og at barna er vanskjøttet. Myndighetsalderen må opp til 21 år. Vi må slutte å trygde bolig- og arbeidsløse barn som flytter hjemmefra den dagen de fyller 18. Vi må slutte å oppbevare arbeidsfør ungdom i skolen, hvor de mister den siste rest av arbeidsmoral, forstyrrer undervisningen og senker nivået til skade for landets fremtid. Staten kan med et pennestrøk gi lønnsgaranti til all ungdom under 21 år – mot arbeid. Det blir billigere, det gir ungdommen noe å leve av og for, det forplikter dem i samfunnslivet og det blir lettere å være lektor. I et godt samfunn er det lett å være lektor.
Ta kontroll over massemediene. La oss bli det første vestlige demokrati som forbyr kabel og parabol. Steng nærradioene: De sperrer for folkeopplysningen. La oss få et strengt kringkastingsmonopol. Gi NRK en formålsparagraf som gjenspeiler fjernsynets allerede etablerte rolle i samfunnet, som oppdrager og omsorgsgiver.
La oss en endelig omskrive skolelovene. Skolen skal oppveie tapet av familien. Lærerne må ha en helt annen utdannelse, mye høyere lønn, og de må binde seg til klassen for minst fem år. Gi oss en ny pedagogikk i stedet for det slagget vi 68-ere etterlot oss. Vi lever i barnets århundre bare i den forstand at barns idealer, plantet i dem av multinasjonale konserner, har overtatt hele kulturlivet.
Barn tar ikke skade av å lære å sitte stille. Hvis skolen kunne lære barna å sitte stille, ville vi få færre MBD-diagnoser [datidens ADHD]. Barn tar ikke skade av pugg og formell kunnskap. Om skolen innså det, ville vi ha mindre dysleksi og mange dyktigere fagfolk. Barn tar ikke skade av å lære folkeskikk. De kunne jo slutte å banne til læreren, så fikk vi kanskje færre med atferdsvansker.
Pedagogikkens vesen er ikke å nå barna på deres eget språk, å friste dem til å tro at læring er gøy ved å spille popmusikk i mattetimen. Læring er arbeid. Velgjort arbeid er også gøy. Det vet ethvert barn, bare pedagogene har ennå litt tungt for det.
La oss en gang for alle slå fast at klasserommet er samfunnets minste og innerste celle, rammen om de viktigste nære relasjoner. Læreren er formynder og oppdrager, formidler av kultur og tradisjon, ansvarlig for trygghet, tillit og menneskelig vekst, grunnlaget for oppslutning om staten, dens styre og religion.
Dette kunne verdikommisjonen fortelle regjeringen, og mere til. Men det gjør den ikke. Ingen regjering har så mye mot i brystet, vett i pannen og stål i ben og armer i landet som styres av Mønsterplanens barn. Verdikommisjonens misjon er å gi regjeringen goodwill, nå når alle gode krefter forsøker å nagle Kristelig folkeparti til Høyres kors, Carl I. Hagen.
Gjensvar etter fire dager
Kulturoptimismens begrensninger
(Dagbladet 14.03.98)
Arbeiderpartiets deputerte Jon Olav Alstad hudfletter tirsdag fortjenstfullt mine apokalyptiske samtidsvisjoner. Mot min fortvilte appell om statlig tvang og regulering knekker han et Columbi egg, det som [barne- og familieminister] Svarstad Haugland la i Dagsnytt 18 for noen dager siden:
La mannen ta sin tørn ved kjøkkenbenken! Forleng fedrepermisjonen! Vi må hindre at gutter vokser opp og identifiserer seg med Fantomet og Herman Willis!
La gå at Alstad skyter litt over målet han òg. Hvor gammel tror han jeg er, når han tillegger meg og min generasjon ansvaret for å hafjernetmannen fra hjemmet? To hundre år? Og hva med de enslige mødre: Hvordan skal fedrepermisjonen hjelpe dem?
Men ellers er jeg helt enig i alt Alstad skriver. Vi fedre vil ikke bare forsørge, vi vil også gi omsorg. Vi vil ha rettigheter og muligheter, og garantert samvær med våre fraseparerte barn. Noen av oss iallfall. Hva med de andre?
Enhver politikk som styrker den lille samtalen er en støtte for sosialisering og kulturformidling, og på sikt en liten seier for nasjonen. Om vi kaller det barnetrygd, rettferdig fordelt kontantstøtte eller fedrepermisjon er ikke så nøye. Men er det nok?
Ser ikke Alstad at de lange knivers natt har senket seg over aftenlandet? Hvor mange unge ligger døde med en kniv i brystet siden jeg skrev mitt innlegg? Svarstad Haugland synes å tro at en nasjonal tragedie kan rettes opp ved et mikroskopisk tiltak som kontantstøtte.
Arbeiderpartiet synes i sin begeistring for likestillingen å fornekte hele misèren.
Og Alstad vil ha fedrepermisjon. Helt enig. Med støtte fra Arbeiderpartiet og Svarstad Haugland er reformen så godt som vedtatt allerede. Bedre kan det ikke sies. Alle monner drar, selv om problemet forblir uløst. Hvorfor det bare er meg som ser problemet, fatter jeg ikke. Min tanke har fri.
Jeg kjemper hver dag en kamp for mine barn, så langt kreftene rekker. Ikke mot rus, vold og lettferdige kvinner. Nei, da kjemper jeg mot skolen, kirken og nasjonen, mot alt som er riktig og bra. Da kjemper jeg mot livløs underholdning, mot sport og forflatning. Mot avvind, kritikk og karikatur, mot sinne, moral og svik: Da kjemper jeg mot meg selv.
Foto: O. Væring Eftf. AS
«At digte, – det er at holde Dommedag over sig selv.»
