oss 100 kroner!
Nå har Menon Economics ferdigstilt rapporten om kostnaden for egenkapital i jordbruket – den gir et fall i inntekten på 40 prosent.
Av Romy Rohmann.
Det har vært mye diskusjon om bondeinntekta i det siste, og det å bli enige om hvilket tallgrunnlag og hvilke beregningsmåter som skal brukes er helt nødvendig derom man skal ta regjeringsplattformen på alvor og komme i gang med ei jamstilling av bondens inntekt.
På oppdrag fra Norsk Bonde- og Småbrukarlag har konsulentfirmaet Menon Economics tallfestet kostnaden til egenkapital i jordbruket. Denne tallfestinga gir et fall i bondeinntekten på 40 prosent.
Menon Economics er et selskap som utarbeider uhildet analyser og gir råd til bedrifter og myndigheter, og som en landbruksuavhengig aktør har de nå gjort en uhildet vurdering av jordbrukets kapitalkostnader. NBS er glad for å endelig få på plass en objektiv, faglig rapport som tallfester landbrukets kostnader knyttet til investeringer i norsk matberedskap.
Denne rapporten er ikke et alternativ til hverken Grytten-rapporten eller landbrukets høringsinnspill til den, men et faglig bidrag inn i den videre prosessen mot et så rett som mulig tallgrunnlag.
I dagens totalkalkyle beregnes ikke kostnaden knyttet til denne kapitalen. I over ti år har fagorganisasjonene pekt på at kapitalkostnaden må synliggjøres i totalkalkylen. Dette var også et av hovedargumentene til bondeopprøret.
Alle er enige i at egenkapitalen har en kostnad, men ingen har sagt noe om størrelsen på denne kostnader før nå. Inntektene til de som driver i jordbrukssektoren i Norge er sterkt påvirket av det årlige jordbruksoppgjøret. Til grunn for dette oppgjøret ligger blant annet totalkalkylen for jordbruket der man beregner utviklingen av de totale inntekter og kostnader i jordbrukssektoren, samt antall årsverk som går med i sektoren. Kalkylen genererer et måltall for hele sektoren i form av samlet overskudd for alle bruk. Dette overskuddet betraktes som et «vederlag til arbeidskraft og egenkapital» som er tatt i bruk i sektoren. Når dette overskuddet fordeles på antall årsverk i sektoren, blir dette et mål for gjennomsnittlig inntekt i jordbruket. Det er utviklingen i denne inntekten som står i fokus i tolkningen av kalkylen.
Det har de siste årene vært noe uenighet rundt hvordan denne gjennomsnittsinntekten beregnes. I dette notatet som nå foreligger retter vi søkelys mot noen av de mest sentrale forutsetningene i totalkalkylen. Det handler om hvordan man kostnadsmessig skal ta høyde for at bøndene må investere i bygninger, maskiner og teknologi for å kunne drive effektivt og forsvarlig over tid. Det å ta i bruk kapital har nemlig en pris, eller en kostnad. Låner du kapitalen er kostnaden lånerenta. Dersom du tar kapitalen fra egne eller andres oppsparte midler (egenkapital) følger det også en kostnad, det er alle enige om, men det er ikke like lett å fastslå kostnaden. Det kommer an på hvem som eier kapitalen, hva eieren alternativt kan gjøre med kapitalen og hvilken skatt hun blir ilagt. I vårt tilfelle er det stort sett bøndenes egenkapital vi snakker om, men hvilke alternativer bøndene har som investeringsobjekt er ikke så godt kjent. I tillegg til finansieringskostnadene har kapitalen en kostnad knyttet til kapitalslitet. Maskiner, bygninger og teknologi slites ned og går i stykker. Det kreves investeringer for å holde kapitalparken i orden over tid.
I dagens totalkalkyle tar man høyde for en egenkapitalkostnad ved å kostnadsføre kapitalslitet/nedskrivinga og veksten i prisen på kapitalvarer over tid. Når bygg og maskiner slites ned må de erstattes, men da har de blitt dyrere. Når disse kostnadene trekkes fra blir bøndene i prinsippet stående igjen med en inntekt som kan benyttes utelukkende til konsum (konsummulighet). De nødvendige kapitalkostnadene har man jo da allerede tatt hensyn til (trukket fra).
Spørsmålet er om dette er gjort på en mest mulig relevant måte. Grytten-utvalget (2022) hadde som mandat å blant annet se på hvordan disse kostnadene er beregnet i totalkalkylen. I dette notatet fra Menon Economics går de inn på styrker og svakheter ved oppsettet som totalkalkylen benytter. Her presenteres også egne anbefalinger som ikke ligger så langt unna hva Grytten-utvalget foreslo, men med enkelte vesentlige forskjeller.
God håndtering av kapitalkostnader blir stadig viktigere for totalkalkylen og jordbruket som sektor, rett og slett fordi jordbruket blir stadig mer kapitalintensivt. Sjøl om en stor andel av økningen i kapital de senere årene er finansiert gjennom økt gjeldsopptak, ser vi også en markant økning i verdien på egenkapitalen. Det å bruke en uegna beregningsmetode vil da slå ut i stadig større skjevhetet. Beregning av totalkalkylen er ment til bruk for å vurdere inntektsutvikling i jordbruket, sett opp utviklingen ellers i samfunnet.
Leo A. Grünfeld i Menon Economics sier dette:
Det er gjennomgående enighet om at kapital har en kostnad. Låner du kapitalen er kostnaden lånerenta. Dersom du tar kapitalen fra egne eller andres oppsparte midler (egenkapital) følger det også en kostnad, men det er ikke like lett å fastslå denne kostnaden. Riktig håndtering av kapitalkostnader blir stadig viktigere for totalkalkylen og jordbruket som sektor, rett og slett fordi jordbruket blir stadig mer kapitalintensivt.
Menon Economics anbefaler i sin rapport å tallfeste kostnaden til kapitalen i jordbruket med 8,5 prosent. Det tilsvarer 5,6 mrd kroner.
Her kan du lese rapporten: https://www.menon.no/wp-content/uploads/2023-114-Kapitalkostnader-i-totalkalkylen-for-jordbruket.pdf
Dette skriver NBS på sine hjemmesider:
Seniorrådgiver i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Anders Bakke Klemoen, er fornøyd med at kapitalkostnaden nå tallfestes.
Størrelsen på kapitalen (summen av alle eiendelene) representerer det vi i dag kjenner som norsk matproduksjon. Verdien av alle eiendelene/produksjonsenhetene er tallfestet i dagens kalkyle. Inntil noen bestemmer at norsk matproduksjon skal foregå på en annen måte, så viser Totalkalkylen for jordbruket verdien av alle eiendeler, sier Anders Bakke Klemoen.
Han minner om at summen av disse eiendelene er faktiske produksjonsenheter for norsk mat slik vi kjenner det i dag.
Menon har nå knyttet en kostnad til disse eiendelene, fortsetter Klemoen.
Når Menon nå tallfester denne kostnaden, er vi et steg nærmere å forstå hva som er det reelle arbeidsvederlaget eller muligheten for konsum, som igjen er sammenlignbart med lønnsinntekt for arbeidstakere, understreker han.
Nationen skriver den 3.10:
Hvor mye en bonde tjener, avhenger av hvem du spør.
Men at inntekten er langt lavere enn den norske medianinntekten på 621.826 kroner, viser alle beregninger.
Legger man dagens Totalkalkyle til grunn, altså statens totalregnskap for jordbrukets inntekter og kostnader fordelt på årsverk, sitter gjennomsnittsbonden igjen med 448.064 kroner i inntekt. Inntekten skal dekke både lønn og avkastning på kapitalen som er skutt inn i drifta.
De skriver videre:
I en rapport fra analyseselskapet Menon, som kom tirsdag morgen, argumenterer økonomene Leo Grünfeld og Sebastian Winther-Larsen for at Totalkalkylen bør settes opp på en annen måte.
De argumenterer for at egenkapitalen som er investert i jordbruket kunne vært investert andre steder og at hvis man skal få et økonomisk bærekraftig landbruk, må det stilles krav til avkastning på den kapitalen som skytes inn i næringa.
Siden risikoen er større og man binder opp kapital over lang tid i jordbruket, bør avkastningskravet være høyere enn både risikofrie statsobligasjoner og bankenes gjeldsrenter, argumenterer økonomene.
Menon-økonomene understreker at det ikke finnes noe fasitsvar på hvilket egenkapitalkrav som er mest korrekt, men foreslår i sin rapport et avkastningskrav på 8,5 prosent.
Beregningene viser at hvis man benytter et nominelt regnskap med avkastningskrav, reduseres inntekten i landbruket markant. Dersom man legger til grunn at bonden skal få en avkastning på sin egenkapital som tilsvarer risikofri rente pluss en risikopremie, blir bondens inntekt 43 prosent lavere enn med dagens modell, oppsummerer Menon-økonomene i sin rapport.
Hvis økonomens forslag om 8,5 prosent avkastning på egenkapital legges til grunn, sitter bonden igjen med drøye 251.000 i året. Siden kapitalen allerede har fått sin avkastning i denne beregningsmodellen, er disse pengene bare lønn for arbeidet.
Setter man avkastningskravet i jordbruket likt avkastningen ved å investere i risikofrie tiårige statsobligasjoner, sitter bonden igjen med en inntekt på 346.000 kroner.
Mener man det er riktig at avkastningskravet på egenkapitalen er like høy som gjeldsrenta i banken, sitter bonden igjen med 304.600 kroner i inntekt for arbeidet.
Menon-økonomene påpeker at en lav avlønningsevne indirekte vil kunne bidra til at bøndene over tid velger å ikke gjøre nødvendige oppgraderinger og investeringer i driftsapparatet sitt.
Grünfeld og Winther-Larsen påpeker også at fokus på inntektsvekst og ikke inntektsnivå vil skape store skjevheter over tid.
