oss 100 kroner!
Wolfgang Streeck har i tilknytning til krigen i Ukraina karakterisert krigen som «Kongens tilbakekomst» i betydning av at krigen har ført til USAs fornya kontroll over Europa. I en artikkel fra 2022. Men alt i 2007 utga en sentral ideolog i USA, Robert Kagan, ei bok der han skreiv at Europa kom til å slutte opp USAs syn på at det var nødvendig å intervenere (angripe) suverene stater der USA og Europa mente at statsledelsen krenker sitt eget folks rettigheter.
Kagan er en av grunnleggerne av det nykonservative Project for the New American Century (PNAC) i 1998 og stadig nye tilsvarende organisasjoner. Kagan samarbeida med en annen amerikansk ideolog og sentral diplomat og dette synet, sin kone, Victoria Nuland. Nå viseutenriksminister for Biden.
I juni 2008 skreiv Øyvind Østerud en kronikk i Klassekampen med overskriften Historiens gjenkomst, et maktpolitisk verdensbilde. Der tok Østerud for seg to bøker Robert Kagan hadde skrivi. I 2003-boka var Kagan oppgitt over europeerne: USA «og europeerne forstod hverandre stadig dårligere. …under USAs militærpolitiske beskyttelse hadde gjort Europa svekket, mykt i striden om maktbruk mot Irak og med stor tiltro til folkerett, forhandlinger og samarbeid». Mens USA var «orientert mot en internasjonal orden der militær makt fortsatt var den ytterste garantien for sikkerhet».
Ikke lenger transatlantisk splittelse
Østerud skriver:
«Etter den kalde krigen har den triumferende vestlige liberalismen forsøkt å utvide sin triumf, sier Kagan. Den vil knesette et prinsipp om at «verdenssamfunnet» kan intervenere i suverene stater som krenker sitt eget folks rettigheter. Internasjonale organisasjoner blander seg inn i innenrikspolitikk, overvåker og feller dommer over valg, kjemper for «plikten til å beskytte» og for at regimer kan «miste retten til suverenitet». I praksis betyr dette demokratiske staters rett til å intervenere i ikke-demokratiske land.
Kagans poeng er at det ikke lenger er noen transatlantisk splittelse på dette området. Mens USA alltid har vært klar til å gripe inn i andre staters indre forhold, har Europa nylig hvelvet en moralsk himmel over retten til å intervenere mot illiberale herskere som krenker sine egne borgere. Dette er den nye vestlige alliansen mot udemokratiske stater i andre deler av verden, fra Russland og Kina til Afghanistan, Burma og Sudan.«
Det Kagan hevder i Østeruds gjengivelse, er ikke annet enn en erklæring og en innrømmelse at nå går det mot flere kriger i verden. Ikke bare USA skal frelse verden, men Europa skal hjelpe USA.
Styreform — en geopolitisk konflikt- og allianselinje
Østerud kommenterer:
Kagan ser den nye intervensjonismen som et uttrykk for at styreform er blitt en geopolitisk konflikt- og allianselinje. samtidig er det ingen overhistorisk kraft som driver verden i liberal og demokratisk retning. Når en mer demokratisk verden ikke oppstår av seg selv, appellerer Kagan til liberale demokratier om å finne sammen under amerikansk lederskap.
Jugoslavia, Irak, Afghanistan, Libya, Syria, Hviterussland, Ukraina
Det var i 2007 at Robert Kagan skreiv boka si, og året etter at Øyvind Østerud skreiv en kronikk i Klassekampen. Nå mer enn 15 år etterpå, har dette slått til?
Ja, for Europa er i stor grad med på regimeskiftende kriger nå. Tyskland i spissen for Jugoslavias oppløsning, mange stater mot Syria, Norge med i Afghanistan, støttespillere mot Syrias regime inne i Syria og aktiv for regimeendring i Libya. Norge er helt med på politikken med å skifte regimer vi ikke liker. Er Ukraina et eksempel på det? Russland har brukt de ukrainske nazistenes innflytelse som offentlig begrunnelse for sin intervensjon. USA engasjerte seg politisk med arbeid for sine statslederkandidater og med betydelig pengestøtte, 5 milliarder dollar, i Ukraina mye tidligere, alt fra 1991. (DeBenedictis, Kent (2022). Russian ‘Hybrid Warfare’ and the Annexation of Crimea. Bloomsbury Publishing. pp. 40–41.)
Men det har likevel tatt litt tid for Europa å underordne seg USA i samla flokk.
Ukraina som eksempel på USAs lederskap
«Nuland var den ledende amerikanske kontaktpersonen for Ukrainas verdighetsrevolusjon, og etablerte lånegarantier til Ukraina, inkludert en lånegaranti på 1 milliard dollar i 2014, og ikke-dødelig assistanse til det ukrainske militæret og grensevakten». Skriver wikipedia på engelsk. Wikipedia på norsk om Nuland er veldig kort.
Engelsk wikipedia fortsetter:
Den 4. februar 2014 ble et opptak av en telefonsamtale mellom Nuland og USAs ambassadør i Ukraina, Geoffrey Pyatt, 28. januar 2014, publisert på YouTube. … Nuland og Pyatt diskuterte hvem de mente burde eller ikke burde sitte i den neste ukrainske regjeringen, og hva de mente om ulike ukrainske politikere. Nuland sa til Pyatt at Arseniy Yatsenyuk ville være den beste kandidaten til å bli Ukrainas neste statsminister.… Nuland foreslo at FN, snarere enn EU, burde involveres i en politisk løsning, og la til «fuck the EU».
Dette førte til protester fra forbundskansler Angela Merkel som «kalte Nulands kommentar «helt uakseptabel.» Jen Psaki, talsperson for [USAs] utenriksdepartementet, sa at diskusjonen ikke var et bevis på noen amerikansk plan om å påvirke det politiske utfallet, og bemerket at «det burde ikke være noen overraskelse at det på noe tidspunkt har vært diskusjoner om nylige hendelser og tilbud og hva som skjer på bakken».
Men Tyskland under den nye regjeringa, har lagt seg på en helt USA-underdanig linje. I artikkelen til Wolfgang Streeck om Ukraina-krigens betydning for den nye verdensordenen 24.03.2023 om tidligere tysk forsvarsminister og nåværende leder av EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen:
«hennes glødende amerikanisme-som-europeisme eller mer som det er: europeisme-som-amerikanisme. I alle fall undertegna EU og NATO i januar 2023 et dokument om tettere samarbeid, som ikke minst ble muliggjort av at Finland og Sverige ga opp sin nøytralitet for å bli med i NATO. Ifølge FAZ [avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung] fastslår avtalen «utvetydig alliansens forrang i det kollektive forsvaret av Europa» og bekrefter dermed USAs ledende rolle, ikke bare i europeisk sikkerhetspolitikk.«
Streeck skriver i innlegget at Ukraina-krigen dreier seg om USAs kontroll over EU om viktigheten for USA å kontrollere Tyskland:
USA har et slags hevn- og revansjeoppgjør med Tyskland, mener Streeck. På grunn av den tyske politikken som har vært ført siden Willy Brandts tilnærmingspolitikk til Sovjetunionen. USAs misnøye med Tyskland går helt tilbake til en av Roosevelts rådgivere, den tyskfødte statsviteren Hans Morgentau, som la opp til at Tyskland etter siste verdenskrig skulle holdes nede som et jordbrukssamfunn — for alltid. Minner Streeck oss om. Morgentauprosjektet blei droppa da USA innså at de trengte Tyskland for sin omringing av Sovjetunionen.
Streeck avslutter med
En proxy-krig i Ukraina kan dermed være attraktiv for et USA som ønsker å bygge en global allianse for dets nært forestående kamp med Kina om den neste nye verdensorden, monopolar eller bipolar på gamle eller nye måter, som skal utkjempes i årene som kommer, etter slutten på historiens slutt.
Om den nye konfliktlinja og at USA tar full kontroll over Europa og forberedelsene til Ukraina-krigen blei faktisk omtalt og sett som en mulighet alt i 2008 med Øyvind Østeruds kommentar til Robert Kagans bok «Historias tilbakekomst og drømmenes slutt»*.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
