oss 100 kroner!
… og senteret ser ikke bra ut heller.
Dette er et utdrag av et essay av Aurelien med tittelen Things Are Falling Apart … And the centre’s not looking too good, either. Tittelen er en henvisning til diktet The Second Coming av W. B. Yeats. Diktet ble skrevet umiddelbart etter første verdenskrig og ved begynnelsen til den irske uavhengighetskrigen. Det beskriver atmosfæren i Europa etter første verdenskrig.
I sitt essay prøver Aurelien å skissere hva som vil bli følgen av et nederlag for NATO i Ukraina.
Red.
Ting begynner å falle fra hverandre
… og senteret ser ikke bra ut heller.
Av Aurelien (utdrag)
La oss si et ord om USA først, fordi det landet er den største enkeltaktøren på den vestlige siden. Det er imidlertid misvisende å forestille seg at det er en enkelt definert amerikansk politikk på noe som helst: minst av alt Ukraina for øyeblikket. I den endeløse, ondskapsfulle, gjørmebrytende konkurransen som er amerikansk politikkutforming, vil en tendens eller en interessegruppe fra tid til annen oppnå en midlertidig seier, som andre grupper umiddelbart vil forsøke å undergrave og snu. (Det faktum at til og med presidenten har gått med på noe er ingen garanti for at det faktisk vil skje.) Det er fraksjoner i Washington som ønsker uendelige politiske og militære konfrontasjoner med Russland om Ukraina, og de kan komme til å tro (og til og med overbevise andre) at de har makten til å få det til. Men i virkeligheten kontrollerer de ikke de ressursene som ville gjøre den konfrontasjonen faktisk mulig. Faktisk er et trekk ved Washington-byråkratiet at ingen egentlig har fullstendig kontroll over noe som helst, og «USAs politikk» er i praksis bare et ustabilt kompromiss som forskjellige grupper er mer eller mindre villige til å støtte foreløpig.
Av denne grunn vil det mest sannsynlige kortsiktige resultatet i Washington av en russisk seier være lammelse. Beruset av selvgenererte vrangforestillinger om overlegenhet og allmakt, vil et helt politisk system plutselig finne seg selv stort sett maktesløst til å påvirke hendelsesforløpet. Det vanligste resultatet under slike omstendigheter er at systemet vender seg innover og sluker seg selv, ettersom desperate aktører søker å legge skylden over på andre. I mindre skala vil vi se mye av det samme i andre land. Dette er spesielt tilfelle i Europa, fordi de praktiske konsekvensene av den typen scenario jeg har beskrevet ovenfor vil være svært forskjellige i for eksempel Polen, sammenlignet med Portugal. Den overfladiske enheten mellom europeiske stater strekker seg egentlig ikke mye utover deres Professional and Managerial Castes (PMC), profesjonelle og ledelsesmessige kaster, og det er tydelig at opinionen begynner å snu seg ganske kraftig mot antakelsene til PMC, og PMC selv, i en rekke land. Siden venstresiden med omhu har begått selvmord i de delene av Europa hvor den ikke lenge har vært en aktiv del av PMC-eliten allerede, er feltet åpent for partier fra høyresiden (og til og med «ekstreme høyre») til å ta makten, siden de vil være de eneste partiene som til og med snakker om de sakene som interesserer vanlige folk. (Tips: Ukraina er ikke en av dem.)
Det blir stor aktivitet og mange møter, kommunikéer og uttalelser fra NATO og EU. Det vil være demonstrative handlinger som øvelser, erklæringer om styrkestrukturer, politiske initiativer og forsøk på å bygge bredere anti-russiske politiske og militære koalisjoner. Fremfor alt vil det være en desperat innsats for å holde begge disse institusjonene fungerende i møte med enorme sentrifugalkrefter. Denne innsatsen vil trolig lykkes, om ikke annet fordi sjansene for å bli enige om sammenhengende alternativer reelt sett er null.
På nasjonalt nivå ville det i mellomtiden være dypt ironisk om vestlig politikk som mange håpet ville føre til Russlands oppløsning skulle føre til oppløsning av noen vestlige politiske systemer i stedet. Men historien har en ond sans for humor, og er glad i slike ironier. Dette ville ha mindre betydning om det var andre fornuftige, organiserte politiske krefter som ventet i kulissene for å ta over. Men den politiske ødemarken som jeg har beskrevet tidligere, dominert av PMC-tilknyttede partier som både er inkompetente og foraktet av sine egne velgere, ser ikke ut som om den kommer til å produsere veldig mye i retning av alternativer. Det er usannsynlig at det på noe tidspunkt i vestlig historie har vært en mindre dyktig politisk klasse enn den vi har nå, akkurat som Vesten selv står overfor sin største krise siden 1945. Konsekvensene av det misforholdet er umulig å vite for øyeblikket. men de vil ikke være morsomme, og kan vise seg å være de viktigste resultatene av hele denne forferdelige episoden.
Les hele essayet her:
Things Are Falling Apart … And the centre’s not looking too good, either.
Diktet til Yeats åpner slik:
The Second Coming
Turning and turning in the widening gyre
The falcon cannot hear the falconer;
Things fall apart; the centre cannot hold;
Mere anarchy is loosed upon the world,
The blood-dimmed tide is loosed, and everywhere
The ceremony of innocence is drowned;
The best lack all conviction, while the worst
Are full of passionate intensity.
