oss 100 kroner!
Når det norske Stortinget med støtte fra de tidligere freds- og venstrepartiene SV og Rødt bevilger titalls milliarder kroner i våpen til Ukraina, går løvens del av disse pengene til amerikansk våpenindustri. Riktignok er det også mindre produsenter som profitterer på dødsmarkene i Ukraina, så som tyske Rheinmetall eller norske Kongsberg Gruppen. Men de blir småkjeltringer i forhold. Det er «the big six» som drar av gårde med størstedelen av profitten. Det vil si Lockheed Martin, Northrop Grumman, Raytheon, General Dynamics, BAE Systems og Boeing.
Eiere:
Vanguard er eid av fond som igjen er eid av aksjonærer.
Alle de andre 28.000 selskapene som produserer for krigsmaskineriet er organisert som underkontraktører av dem i et pyramidesystem med fem lag der hvert lag prøver å tappe laget over for så mye penger som mulig. Og alle sammen betaler smøringspenger, kickbacks, til de Kongressmedlemmene som stemmer for krigsbevilgningene. Og de mest sentrale av dem er sjøl aksjonærer i big six. Det er et integrert politisk-økonomisk mafiasystem. Og våre stortingpolitikere er ivrige etter å gjøre dem enda rikere.
Eierne av militærindustrien
Blant de største eierne i «big six» finner vi i stor grad de «vanlige mistenkte», investeringsfondene BlackRock, Vanguard og State Street. Militærindustrien er konsentrert til en håndfull selskaper og de har igjen felles eiere. (En analyse som også tok for seg personalunion i styrer og representantskap og krysseierskap for øvrig ville vise at integrasjonen er enda mer total.)
Og hvem eier «de vanlige mistenkte»? For å svare på det trenger man innsideinformasjon som vi ikke har, men det er opplagt at det er de rikeste dynastiene i USA og noen andre vestlige land som lar disse fondene forvalte store deler av pengene sine.
For eksempel ble børsverdien til Raytheon doblet nesten umiddelbart på grunn av Ukrainakrigen.
Hvis det er noe som skaper forskjeller i verden (apropos Rødts parole «kamp mot forskjells-Norge») så er det å overøse militærindustrien med penger. De rikeste av de rike kan le hele veien til skatteparadisene.
Ingen annen sektor i USAs økonomi sluker så mye av de føderale budsjettene som militærindustrien. Pentagons budsjett er på nesten 50% av det budsjettet som vedtas av kongressen. Det kalles discretionary spending.
Andre industrigiganter
Går vi til annen storindustri utenom våpenindustrien, så er de fire største i USA: Apple, General Motors, Ford og General Electric. De er alle leverandører til krigsindustrien, men hovedvirksomheten deres ligger på andre områder. Akkurat det samme bildet gjentar seg: «de tre vanlige mistenkte» er store eiere i alle fire.
Big Pharma
Ved siden av militærindustrien og teknobedriftene er det den farmasøytiske industrien som er blant de mektigste i verden. Det var de som var pådrivere for TISA, TTIP og liknende avtaler fordi de ønsker å sikre sine patenter over hele verden. De fire største er Johnson & Johnson, Roche, Pfizer og Novartis. Tre av disse selskapene følger den vanlige mønsteret; de «vanlige mistenkte» er blant deres største eiere. Unntaket som bekrefter regelen er Roche som har en liten gruppe sveitsiske aksjonærer som viktigste eiere. Men Novartis, som igjen har «de tre» blant hovedeierne, er en betydelig storaksjonær i selskapet.
De store farmasøytiske selskapene har langt på vei klart å sikre seg globalt monopol på medisiner, behandlingsmåter, vaksiner og patenter. De driver storstilt lobbying overfor Kongressen i USA, der de er den mektigste lobbygruppa, overfor EU-kommisjonen, FN og regjeringer. De har stor innflytelse på internasjonal lovgiving, De er med rette blitt kritisert for å hindre fattige land i å skaffe seg billige medisiner, for å styre forskningsinstitusjoner og kvele kritikere. De er også blitt kritisert for at de bruker monopolet sitt til å hindre innovasjon. Og naturligvis har også de store farmasøytiske korporasjonene tette forbindelser med det militærindustrielle komplekset.
De hevder at de må ha så store inntekter fordi forskningen deres er så kostbar. Men i virkeligheten handler det om at de gjør det for å sikre seg og eierne maksimal profitt. Når de dominerende selskapene er så få og har så mye kapital til rådighet, gir det dem enorme muligheter til å gjøre akkurat det. Og, som vi skal vise, så har deres eiere nær sagt monopolkontroll over mediene, slik at de langt på vei kan styre hva som kommer fram av kritikk og hvordan den blir behandlet.
(Alle våre tall er hentet fra databasen til Morningstar og Yahoo Finance som igjen henter sine tall fra børsene i USA.)
Altså, for å summere opp:
Ikke bare er produksjonen innen våpenindustrien, annen storindustri og farmasøytisk industri ekstremt konsentrert. Kapitalen bak disse selskapene er enda mer konsentrert, og vi finner igjen de aktive investeringsfondene som har så stort eierskap at de er i stand til å legge føringer for selskapene. BlackRock forvalter en kapital som er større enn Tysklands BNP og indirekte forvalter de en kapital som nærmer seg USAs BNP. BlackRoc styrer nemlig også det elektroniske forvaltningssystemet Aladdin, som forvalter over 21.000 milliarder dollar.
